Jeg har tatt initiativ til et møte 13. oktober på Litteraturhuset i Trondheim. Her redegjør jeg for bakgrunnen.
Historiker og journalist Bjørn Westlie er aktuell med boka Mørke år. Her viser han hvordan jøder ble fremstilt i norsk litteratur og presse i årene etter Hitlers maktovertagelse. Kirkens nestekjærlighet omfattet ikke de såkalte Kristusmorderne, og bondeorganisasjonene ga jødene skylden for den økonomiske krisen bøndene opplevde. Propagandaen mot jødene på Stortinget var også sterk, og jødiske flyktninger ble nektet adgang til riket.
Gravskjending av jødiske gravplasser og terrorangrep mot synagoger verden over, viser at jødehatet fortsatt lever. Gjerningspersonene er helst inspirert av høyrenasjonalistiske eller jihadistiske holdninger. Wikipedia har ei oppdatert liste over angrep på jødiske institusjoner i USA.
Antisemittisme er i dag et rådende begrep for antijødiske holdninger og handlinger. Samtidig blir motstandere av apartheidstaten Israel også kaldt antisemitter, av sionister. Med de lidelser jødehatet opp igjennom historien har påført millioner av mennesker, har beskyldning om antisemittisme stor slagkraft, men hvem vil vi ramme?
Vi står nå i en situasjon hvor rasister beskylder antirasister for rasisme. Kanskje begrepet antisemittisme er blitt så omstridt at vi må forkaste begrepet. Burde vi heller brukt begrep som rasisme eller antijødiske holdninger som mer tydelige begrep?
I sommerutgaven av Ny Tid omhandler billaget Orientering begrepet antisemittisme. Hva vi bør snakke om når vi snakker om antisemittisme, var tittelen. Redaktør John Y. Jones presenterer to internasjonale definisjoner av begrepet antisemittisme. Utgangspunktet er slik jeg ser det, at begrepet har blitt et nyttig instrument for krefter som vil angripe palestinaarbeidet.
«Vad hände med anti-semitismen?» spør Ola Tunander i magasinet. «Media beskrev Bernie Sanders som anti-semitisk. Sanders är själv jude, familjen kom från nuvarande Polen och många i familjen dog i koncentrationsläger under andra världskriget – men Sanders har kritiserat Israels krig och ockupation».
Hvordan kom vi hit – nesten uten offentlig debatt?
1998 ble organisasjonen International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) etablert i Stockholm. IHRA vedtok i 2016 de 34 medlemslandene ved konsensus denne definisjonen av antisemittisme:
Antisemittisme er en viss oppfatning av jøder som kan uttrykkes som hat mot jøder. Retoriske og fysiske utrykk for antisemittisme rettes mot jødiske eller ikke-jødiske individer og/eller deres eiendom, mot jødiske samfunnsinstitusjoner og religiøse fasiliteter.
Hva er «jødiske samfunnsinstitusjoner» i denne sammenhengen? Av erklæringens 11 eksempler på antisemittisk praksis er 7 eksempler relateres til staten Israel. Her defineres bl.a. anklager om at staten Israel er rasistisk, som antisemittisme. Detter er logisk, Israel er en jødisk stat. Dermed er både palestinere og deres internasjonale støttespillere, definert som antisemitter. Samtidig er definisjonen problematisk for jøder og deres religion. Holdningen om at kritikk av Israel eller sionismen er antisemittisme, bygger opp under forståelsen av at alle jøder må støtte staten Israel.
Fra 2016 har det vært en kampanje for å få stater og institusjoner til å eksplisitt slutte seg til definisjonene. Først ute var Storbritannia og der har mange universitetet fulgt opp. Året etter kom Israel, Tyskland og EU parlamentet. Donald Trump gjorde et vedtak som han senere trakk tilbake på grunn brudd med ytringsfriheten. I USA har kampanjen imidlertid vært vellykket på universitetene.
Norge er medlem av IHRA og var med på vedtak ved konsensus, men har ikke sluttet seg til med nasjonalt vedtak. I regjeringens handlingsplan mot antisemittisme er begrepet definert «som fiendtlige holdninger og handlinger rettet mot jøder eller det som oppfattes som jødisk, basert på bestemte forestillinger om jøder». Her presiseres imidlertid at kritikk av Israel kan være både kraftig og ubalansert, uten samtidig å være antisemittisk.
Som motsvar på IHRAs definisjon kom Jerusalemerklæringen om antisemittisme i 2021. Erklæringen er tverrpolitisk og signert av 350 forskere innen holocaust-historie, jødiske studier og Midtøsten-studier.
Uttalt mål med erklæringen er
1) å styrke kampen mot antisemittisme ved å klargjøre hva det er og hvordan det kommer til uttrykk
2) å beskytte en arena for åpen debatt om det vanskelige spørsmålet om Israels/Palestinas fremtid.
Jerusalemserklæringa sin generelle definisjon av antisemittismer;
«Antisemittisme er diskriminering, fordommer, fiendtlighet eller vold mot jøder som jøder (eller jødiske institusjoner som jødiske)»
Her presiseres imidlertid at kritikk av Israel og sionismen ikke er antisemittisme. I tillegg har erklæringen retningslinjer for å avklare konkrete holdninger og handlinger.
Spørsmålet er om vi er kommet så langt at antisemittisme som begrep er ødelagt?
Billaget Orientering viser grove eksempler på illegitim bruk av begrepet antisemittisme for å ramme politiske motstandere. Det mest kjente er nok prosessen mot Labour leder Jeremy Corbyn. Corbyn sier selv til magasinet at «det er rasisme vi må snakke om når vi snakker om antisemittisme». Selv er han nå kastet ut i kulden.
Journalist og forfatter Chris Hedges skriver at man må betale en høy pris for å ha samvittighet. «Helvetes hunder vil spikre deg til korset …, mens de forkynner respekt for ytringsfriheten og mangfold». Hedges trekker selv fram et annet offer for denne politikken, han viser til forfatteren Alice Walker utestengt for å støtte BDS (Boycott, Divestment and Sanctions). Hennes historie er skremmende, i sitt offer og forsvar for de som stiller modige spørsmål.
Like ille er det å lese om svartelisting av studenter som stiller spørsmål og deltar i palestinaarbeid. De mister karrieremuligheter og universitetene forhindrer dem i å få lokale til arrangement. Det er omfattende organisert i USA, men også i flere europeiske land.
Ved å koble disse historiene til mine egne erfaringer i politisk arbeid for Palestina og mot antisemittisme, ser jeg samme tendens i vårt eget land. Ved å stigmatisere og fremsette advarsler, stoppes diskusjonen og den politiske utviklingen. Maktpersoner med abstrakt forhold til begrepet, og som åpenbart ofrer en annen part med beskyldninger, framfor å gjøre rede for hva de selv står for. Uten dokumentasjon eller grunnlag som kan belyse saken eller imøtegås.
IHRAs definisjon av antisemittisme kom ikke plutselig. Dette er sionistenes definisjon og kampen om definisjonsmakt pågår hele veien. Den pågår parallelt i media og organisasjonslivet. Hensikten er å stoppe kritikk av Israel, og når Israel definerer seg som en jødisk stat, blir også samtaler om jødisk historie og kultur et tabu.
Antisemittisme er en alvorlig beskyldning. En slik karakteristikk på organisasjonen kan skremme bort medlemmer og redusere oppslutning i valg. Resultatet er solidaritetsorganisasjoner som stagnerer og en radikal venstreside som ikke prioriterer palestinerne.
Det er ulykkelige historier som ligger til grunn for mitt engasjement i saken. Det bygger på mitt mangeårige engasjement i palestinabevegelsen og progressive grupper som støtter saken, men som nå taper terreng i sin iver etter å forsvare at vår politikk ikke er antisemittisk.
Dette tjener hensikten til motkreftene, redsel for hån og stigmatisering har tatt et godt grep om palestinaarbeidet. For hvordan kan du beskytte deg mot påstander om skjult antisemittisme? At det finnes en sannhet om deg som antisemitt som er for vanskelig å forklare, men som mange kjenner til? Dette er en holdning som smyger seg inn på mange nivå og som har uhyggelige konsekvenser.
Vi samler ikke felleskapet i protester eller demonstrasjonstog lenger, når palestinere får smake på livets harde realiteter under okkupasjon og apartheid.
Det er skapt tvil om vår politikk og motkreftene vinner terreng, mens vi sorterer blant våre egne.
Jeg takker Ny Tid for å sette saken på agendaen i sommer. TrønderRød og Ny Tid vil sammen følge opp i et møte på Litteraturhuset 13.okt. Målet er å drøfte den virkeligheten vi står i. For å beskytte og motarbeide den reelle antisemittismen som eksiterer i form av hatytringer og vold mot jøder.
Dette krever en opprydning, og en økt forståelse for hvilken side vi støtter når vi sprer rykter og slår om oss med beskyldninger. Stempling som kaster skjebnetunge skygger i vårt politiske arbeid for rettferdighet.
Vi ser nærmere på hvordan vi forstår og anvender begrepet antisemittisme, i møte med fire viktige stemmer i panelet:
Arne Ruth, sjefredaktør for svenske Dagens Nyheter i en årrekke, tidligere leder for Svenska PEN og Salman Rushdie komiteen. Vinner av bl.a. Stora Svenska Journalistpriset.
Ola Tunander, professor emeritus PRIO. Forfatter av en rekke forskningsartikler og bøker, bl.a. om Libyakrigen og Ubåtaffærene i den svenske skjærgården.
John Y. Jones, cand philol, journalist i kvartalsmagasinet Ny Tid. Aktiv i kampanjen for løslatelse av Julian Assange.
Hans Olav Brendberg som er religionshistoriker, norsklærer, skribent, oversetter og samfunnsdebattant.
Enig i at dette er en viktig debatt, jeg tror det er lurt å kutte ut ordet antisemittisme men tror ordet rasisme skaper noen av de samme problemene. Det er bedre å snakke om diskriminering og kople dette opp til klarest mulig kriterier for når det foreligger urettferdig forskjellsbehandling overfor noen.- jeg tror også det er viktig å undersøke hvordan anklager om antisemittisme kan bli godtatt i situasjoner der den som bare kritiserer Israel anklages for antisemittisme. Dels skyldes nok dette de uklare grensene for hva som er antisem, hva ikke. Videre den vekten som legges på at man kan være antisemittisk uten å være klar over det. Dette kan jo gjøre noen hver usikker. For det tredje at ulikt kristendommen og Islam har ikke jødedommen vært analysert like mye når det gjeldet jødisk fundamentalisme som åpenbart finnes og som bidro til mordet på president Rabin. Endelig på grunn av det den – for øvrig jødiske – professoren Jacques Betlinerblau kaller «Angrende filosemittisme», en tendens til alltid å snakke pent om jøder, det jødiske, jødisk religion og organisasjoner , på grunn av at jødene var ofre for nazistenes utryddelsespolitikk. Men ofre for utryddelsespolitikk behøver ikke selv å ha vært feilfrie. Både på grunn av at misbruk av antisemittisme-merkelappen hindrer saklig kritikk av Israel og fordi anklager om antisemittisme kan føre til at pro-palestinske politikere som Corbyn rammes urettferdig bør vi diskutere disse spørsmålene. Jeg kan dessverre ikke delta på møtet 13.oktober. Ragnar Næss
Dette var en fin og kortfattet oppsummering av Orientering/Ny Tids temanummer om antisemittisme, Eli. Både palestinere og fredselskende jødiske grupper lider under sverteforsøkene mot kritikere av Israels destruktive politikk idag. De er stygge og omfattende.
Vi må innse at kampen mot antisemittisme er en integrert del av antirasismekampen. Da kan vi stå sammen og få til noe bra. Det er en del av ytringsfrietskampen, og vi er takknemlige til Fritt Ord som ser og støtter Ny Tid i denne viktige debatten. Vi ses den 13. oktober.