Noe av det virkelig gledelige som har skjedd i verden i løpet av de siste 10 – 15 årene og som nå foregår med større kraft enn noensinne, er den mentale hjernevasken som veldig mange av lederne i verden har foretatt og fremdeles driver på med. En skikkelig hoved-rengjøring!

Her må jeg korrigere meg selv lynhurtig. Ikke alle statsledere! Merkbare unntak er USAs politikere og deres nære allierte i den vesteuropeiske delen av NATO landene. Jeg kommer tilbake til hvorfor de ikke har deltatt i dette prosjektet.

Hva slags hjernevask?

Utdanningsministeren Dzingai Mutumbuka, i det nye flertallsstyret i Zimbabwe i 1980, sa det var nødvendig å kvitte seg med «Den koloniale mentaliteten». Vaske den ut av hjernen.

Med det mente han den følelsen av sin egen rases underlegenhet og påfølgende underdanighet, som alle afrikanere (og andre koloniserte mennesker over hele verden) ble innpodet med fra den dagen de ble født.

Han forteller en anekdote for å illustrere dette. I kolonitiden, da landet het Rhodesia og var styrt av det hvite mindretallet var det vanlig for de svarte å si om hverandre hvis de hadde vært flinke på skolen: «Wakangwaru semurungu».  Det er på Shona språket og betyr «Vis hvit person». Altså ikke dum neger! Lignende anekdoter ble fortalt i stort sett alle afrikanske land.

Den koloniale mentaliteten av underlegenhet gjorde at man strevde etter å bli som sine koloniherrer, de hvite europeerne. I sin personlige livsstil:  I klesveien, i musikksmak, i utseende. Det var vanlig å bruke hudblekingsmidler, glatte ut sitt krusete hår, systematisk klemme på barnas neser for at de skulle bli spissere. Og når det gjaldt landet: I sitt styresett, sin lovgivning, sitt skolesystem osv.

Men ikke bare i organiseringen av sitt lands styre og stell, men også i interaksjonen med de vestlige maktene viste underdanigheten seg. Det falt en ikke inn å kritisere deres handlemåter. Man lyttet ærbødig til deres moralprekener og utlegninger, man fant seg i å bli snakket ned til, man aksepterte at de hvite bestemte hvordan utviklingshjelp skulle gis og hva lån skulle brukes til, man godtok at hvite økonomiske eksperter kom og fortalte hvordan de skulle utvikle sitt land (enda de hvite ikke hadde noen som helst kunnskap om landets kultur og forutsetninger.) …

I det hele tatt, man aksepterte forestillingen om at man selv var mindre kunnskapsrik og mindre egnet til å fatte egne beslutninger.

De gamle kolonier kvitter seg med sin koloniale bagasje!

Statsledere i store toneangivende land som Indonesia Mexico, Fillipinene Pakistan, Kina, India, Iran, Sør Afrika, Russland, Saudi Arabia, Brasil for å nevne noen, har entret verdens arena, og nekter å være underdanige lengere. De vil være deltakere på like fot og med like rettigheter som USA og de vestlige NATO landene. De vil ta sine egne beslutninger utfra hva de mener er til deres eget lands beste.

Dette har USA og de vestlige NATO allierte meget vanskelig for å både forstå og akseptere. Hvorfor?

Det er flere årsaker. Jeg tar her for meg en: Historien.

I flere hundre år har hele verden vært eid av en håndfull europeiske nasjoner. Kolonitiden. Hele Afrika var delt mellom Portugal, Spania, Italia, England, Tyskland, og Belgia. Asia var delt mellom Nederland, England og Frankrike. Sør- og Mellom-Amerika var delt mellom Spania, Portugal, England, Frankrike og etter frigjøringen fra disse landene, definert som USA sin bakgård.

Europeerne styrte koloniene sine på den mest brutale måten. Innbyggerne ble fratatt sin jord, og ble tvunget til å arbeide i plantasjer, gruver og fabrikker. Enten som tvangsarbeidere eller til en lønn det ikke var mulig å leve av.

All motstand mot denne nyordningen ble brutalt slått ned. 80% av Herero stammen i Namibia ble drept av de tyske kolonistene da de forsøkte å gjøre opprør. Folketallet i Belgisk Congo gikk ned fra 24 millioner til 16 millioner – på bare 40 år! Godt over 100.000 fra Kikujo stammen i Kenya ble drept da de forsøkte å gjøre motstand mot britenes utplyndring…

For kolonimaktene er rasismen anvendelig

Selv om flere av «moderlandene» var demokratier ble koloniene styrt som diktaturer. Dvs den hvite guvernøren, som kolonimaktens representant i landet, hadde eneveldig makt. Og de innfødte var helt prisgitt de lover og regler som han og hans styre proklamerte. Vel og merke dette også etter 2. verdenskrigs slutt – som jo ble skildret som demokratiets kamp mot Hitlers diktatur!

For å kunne moralsk akseptere en slik brutalitet, et slikt diktatur over et helt folk, var rasismen helt nødvendig. De innfødte var rett og slett mindre utviklet og kunne derfor selvfølgelig ikke ha de samme rettighetene som det hvite herrefolket. Litt spesielt når vi tenker på at dette også pågikk etter 2. verdenskrig som fortellingen sa var en krig mot Hitlers rasisme.

For å pynte på utplyndringen og gjøre den spiselig for det hjemlige publikum, ble fortellingen om kolonialismens siviliserende misjon lansert. Her skulle lyset bringes til disse underutviklede, primitive mørke avkroker av verden. Selvoppofrende hvite tok på seg oppgaven, med fare for sin egen helse. De måtte holde ut, både varmen, fukten og flere steder, relativt primitive forhold. (Les diktet The White Man’s Burden  av R. Kipling)

Flere hundre års praksis preger tankene våre

Vi skal huske på at dette pågikk i flere hundre år! Forestillingen om europeere som et slags herrefolk i motsetning til resten av verdens underutviklede folk, fikk dermed skikkelig fotfeste, og ble en del av den europeiske tenkemåten. En del av kulturarven. På samme måte som underdanighet ble rotfestet hos de koloniserte, ble overlegenheten rotfestet hos kolonimaktene. Det ble en del av den vest europeiske åndelig bagasje. Noe som gjør det helt naturlig, også i dag, for vestlige statsledere, å fortelle andre nasjoner hvordan de skal organisere sine samfunn, hvilke rettigheter kvinner skal ha, hvilke lover og regler som skal gjelde for deres næringsliv, hvilken utenrikspolitikk de skal føre, hvordan rettsapparatet skal fungere osv.

Nicky Haley, den amerikanske FN ambassadøren under President Trump sin regjeringstid, uttalte denne «herrefolket taler» holdningen veldig tydelig da hun omtalte Russland og hva USA ville gjøre hvis Russland trosset USA: «We will slap them whenever neccessary» (akkurat som om landet var et lite uskikkelig barn som foreldrene måtte oppdra!)

Plutselig snakker verden USA og Vest-Europa midt i mot

Og så… så tar plutselig statsledere i den øvrige verden bladet fra munnen og snakker Vest-Europa og USA midt imot! De nekter å innordne seg! Høflig, respektfullt, med små bokstaver, som jo er en del av deres kultur, men like fullt klart og tydelig. De forklarer at de har sin kulturarv. De har sin utvikling. De har sine verdier. De har sin vei til målet om et godt samfunn. De har sitt eget land å tenke på. De er ikke lengere villige til å innordne seg NATO landenes behov. Vest Europa og USA har sin egen vei.

Det respekterer de. De blander seg ikke i at porno er blitt en del av den norske barne- og ungdomskulturen. (selv om man virkelig kan si at det er kvinnefiendlig – kanskje mer enn en hijab? – for ikke å snakke om barnefiendlig!). Det må Norge som selvstendig land, tillate eller ikke tillate. De blander seg ikke i at valg i USA i meget stor grad blir bestemt av ulike meget mektige, økonomiske aktører, istedenfor, som opprinnelig tenkt, av folket.  Det må USA ordne opp i. Vest europeerne og amerikanerne har sine problemer, det må de ordne opp i.  Asiatiske land har sine. Det må asiatene ordne opp i.

Krigen i Ukraina skjerper motsetningene mellom nord og sør

Denne utviklingen har blitt særlig tydelig i forbindelse med den russiske invasjonen av Ukraina. NATO landene, med USA i spissen, har gått drastisk til verks. På alle fronter. USA alene har bevilget ca. like mye penger til våpen til Ukraina som hele det russiske militær-budsjettet!! Det flommer også det inn våpen fra de andre NATO-landene. Samtidig som det settes det i verk omfattende økonomiske sanksjoner med mål å knekke den russiske økonomien, lanseres en diplomatisk og kulturell offensiv med mål å isolere Russland fullstendig fra verden.

Men bortsett fra NATO-landene og 3-4 nære allierte, så er det få andre som følger dette løpet. De fleste er ikke enige i invasjonen, men synes ikke Ukraina er så spesiell. Andre land har blitt invadert tidligere (uten noe særlig ståhei). Dessuten, Ukraina ligger i Europa tusenvis av km borte, hvorfor skal det angå dem mer enn for eks. NATOs kriger i Libya, Jugoslavia, Irak og Syria?

Dette kan politikerne i NATO-landene ikke forstå! Utfra deres koloniale tankegang, så er det slik at når de, med all sin forstand, moral, rettskaffenhet og flere hundreårige overlegne sivilisasjon, definerer noe som viktige problemer, så er de så viktige, at hele verden også må definere dem som viktige problemer.

Eksempel fra India

Den indiske utenriksministeren, Dr. S. Jaishankar, sa dette meget presist her om dagen i et intervju med en engelsk journalist:

«På et vis må Europa vokse seg ut av tenkesettet om at Europas problemer er verdens problemer, men at verdens problemer ikke er Europas problemer»

Utdrag av intervjuet med Dr. S. Jaishankar

Han utdypet videre med å forklare den engelske journalisten som ikke forsto dette, at Asia, Afrika og Sør-Amerika har omfattende problemer. Med ulevelige forhold pga. den globale oppvarmingen, med flyktningkriser (Pakistan har for eks. tatt imot 3,5 millioner afghanske flyktninger!), med fattigdom og underutvikling… NATO-landene har stilt seg avvisende til at dette er deres problem. De kan hjelpe litt hist og her, men det er ikke deres problem. India har det på samme måte med Europas problemer i Ukraina. Vi kan hjelpe litt, (det gjør de med å sende nødhjelp til Ukraina) men det er faktisk et europeisk problem. Ikke et indisk.

Han har kvittet seg med den koloniale underlegenheten! I likhet med statsledere over hele verden.

Det burde snart være på tide for NATO-landene å kvitte seg med sin koloniale overlegenhet.  Men det er kanskje en adskillig vanskeligere prosess?

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.