Det «internasjonale samfundet» er i det siste krympet noe. Nå kan det best betegnes som Washington og de 40 vasaller. De besøker hverandre, gratulere hverandre, holder taler til hverandre, og blir omtalte i skyene av egne aviser og statelige fjernsynskanaler. Innimellom skriver de selvbiografier og gir priser til hverandre.
Jens Stoltenberg, NATOs generalsekretær og forfatter av en uforglemmelig selvbiografi, «Min historie», speket med «fortrolige samtaler» med selveste Barack Obama, er blant kandidatene som er nominert til Nobels fredspris 2023. Hans kamp for fred er prisverdig. For å nevne noe, en gruppe på ti eksperter utnevnt av nettopp Jens Stoltenberg gikk inn for utplasseringen i Europa, nye mellomstore kjernefysiske missiler utstyrt med B61-12 atombomber. Nå er et taktisk atomangrep en del av NATOs krigsstrategi, der Europa ses som slagmark. Betryggende.
Når en ny krig bryter ut, blir Stoltenberg meget snaksalig. Fred er hans utrettelige mål: «Hovedbudskapet vil være mer støtte, mer avansert støtte, tyngre våpen og mer moderne våpen.» Av og til utformer han enigmatiske haiku: «Våpen er veien til fred». Andre ganger prøver han seg på etikk: «Ikke fordi vi alltid har rett, eller aldri gjør feil. Men fordi vi står for felles verdier.» Skarpsindig.
Disse felles verdier ble best oppsummerte i 2019: «Vi løy, vi jukset, vi stjal.» Den tidligere CIA-direktør Mike Pompeo utelot kardinalverdien som troner over de overnevnte verdier: «Vi drepte». Ifølge en rapport fra Congressional Research Service, en amerikansk regjeringsinstitusjon som samler informasjon på vegne av Kongressen, USA iverksatte minst 251 militære intervensjoner mellom 1991 og 2022. Ofrene – de døde, lemlestede, forgiftede, utsultede, drevet til flukt – telles ikke i hundretall, men i milliontall. Imponerende.
Til tross for at Stoltenberg er en solid kandidat til fredsprisen, nominert blant annet av en fredselskende FrP-stortingsrepresentant, er det ikke umulig at Washington går for Joe Biden som har en ny valgkamp rundt hjørnet. Derfor bør vi ha en trøstepris til den som har vært vår yngste statsminister. Hva med «Washingtons Jukeboks» for 2023?
Jens Stoltenberg fikk en solid opplæring av sin egen far, en berømt norsk utenriksminister: «Når vi lurte på en sak, så ringte vi bare til Walter Mondale og fikk rede på hva vi skulle mene.» Sønnen tok kunsten et steg videre. Den amerikansk forfatter og rutinert kronikør Patrick Lawrence er ikke i tvil:
Jeg må si at av alle NATO-sekretærer jeg har sett i årenes løp, er det denne fyren som tar kaka. Han er Washingtons jukeboks: Amerikanske tjenestemenn legger i en mynt og Jens synger den valgte sangen.»
Det kan ikke gå galt, «Washingtons Jukeboks» tar Jens hjem. Garantert.
FOTO: Jens Stoltenberg © Belish | Dreamstime.com
Godt skrevet. Kunne aldri tro at det finnes noen i Norge som våger å kritisere selve Stoltenberg. Jeg sa flere ganger til vennene mine at man kan ikke tilbringe demokrati med en bombefly. Og jeg er litt lei meg at Rødt støttet i det siste våpensending til Ukraina. Norge mangler flinke politikere dersom er villig å sende våpen. Når politikere klarer ikke å snakke, snakker hæren.
Veldig morsom og presis formulering: Washingtons Jukeboks. Det som gjør det særlig interessant er at uansett hvem det er som legger på mynten og trykker på sangen, så synger Jens sangen! Fra krigeren Obama til milliardæren Trump til den lettere demente Biden… Om sangen er aldri så umoralsk, om sangen er aldri så destruktiv, om sangen er aldri så falsk… Han synger den.
Hilsen Jon