Kampen mot arbeidsløshet har alltid vært en opplagt fanesak for fagbevegelsen. Forholdet til de arbeidsløse har ikke vært like enkelt. Det siste er mitt anliggende her.
10. mars var det ca 65 000 arbeidsledige. Nå tre uker senere snakker vi om mer enn 400 000 (ca 15 %). Når coronaen er slått tilbake vil mange finne tilbake til sin arbeidsplass, men vi vet ikke hvor mange som vil stå uten jobb i lang tid framover. Hvis jeg – som ren spekulasjon – antyder mellom 100-200 000 tror jeg det er et forsiktig anslag. Jeg håper jeg tar feil. I mellomkrigstida var det omtrent hundre arbeidsløshetsforeninger. Tidlig på åttitallet – i Willoch/Brundtland-tida – var det en håndfull. Min konkrete erfaring, som oppsagt verftsarbeider i 1983, var å delta i en lokal forening sammen med arbeidsløse fra ulike miljøer. Er det noe å lære fra de harde tjue og trettiåra? Hva med de som fikk sparken fra skipsverftene og de unge på endeløse tiltakspakker i jappetida? Kan vi hente tips derfra? Jeg tror det.
For å forstå litt av dramatikken vil jeg nevne at arbeidsløsheten var omtrent 33 % på sitt høyeste i 1933 (K. Kjelstadli, Norgeshistorien.no). Mange levde til tider av delvis bedervet sild de fikk fra fattigkassene. Angrepene mot arbeidsløse fra de borgerlige partiene er nesten vanskelig å fatte i dag. Politisk toppet det seg med at stortingsflertallet i 1932 fratok fattigunderstøttede retten til å sitte i kommunestyrer og utvalg. Det rammet hundrevis av fagforeningsaktivister og «ugildhetsloven» ble ikke opphevet før Arbeiderpartiets fikk regjeringsmakt i 1935.
Fagbevegelsen drev et enormt solidaritetsarbeid retta mot arbeidsløse på den tida. Men det var også uheldige forhold. I en gammel NRK -dokumentar forteller lederen for ei arbeidsløsesforening fra 30-tallet at da han etter mange års ledighet fikk seg jobb, krevde han at kona sluttet å sy. Det var jo hennes arbeid vi hadde levd av, det er ikke det, men det lå jo klær overalt, som han sa. Så skammet han seg litt og sa det er andre tider nå. For kvinner altså. Dette er dessverre ikke et tilfeldig eksempel fra en familie med dårlig kommunikasjon. Tvert om! LO (AFL til 1957) sin holdning – vedtatt på kongress etter kongress fra 1925 – var at gifte kvinner ikke skulle være i arbeid i tider med stor arbeidsløshet. Først på slutten av trettiåra var det ei som var tøff nok til å gå til sak mot arbeidsgiver etter at hun mista jobben to dager før hun gifta seg. Heldigvis hadde fagbevegelsen endelig endra syn og hun fikk støtte fra Handel og Kontor og LO sitt juridiske kontor. Det siste ble lagt vekt på da høyesterett ga henne medhold (G. Hagemann, artikkel: Kvinners rett til arbeid. Norgeshistorie, Universitetet i Oslo).
Dette var langt fra den eneste motsetninga i forholdet mellom arbeidsløse og fagforeningene. Et stort stridsspørsmål var om uorganiserte skulle få være i arbeidsløshetsforeningene, og med det være knyttet til fagbevegelsen. På mange steder krevde fagforeningene at bare de organiserte skulle få jobb. Også denne konflikten pågikk i mange år. Etter hvert ble uretten mot ungdom som aldri hadde vært i jobb og hatt mulighet til å organisere seg opplagt for de fleste. I hele perioden var det svære fraksjonskamper mellom Norges kommunistiske parti (NKP) og Det norske arbeiderparti (DNA) i synet på arbeidsløshetsorganisering. DNA danna egne foreninger med krav om lojalitet til partiet. Dette synet fikk flertall (162 mot 129) på LO-kongressen i 1934 ble og «DNA-foreningene» ble de rådende.
Så til åttitallet. Blystadbrødrende og andre spekulanter var tidas helter. Nyliberalisme, let`s go! Samtidig ble omtrent alle de store skipsverfta nedlagt. En kompis og jeg reiste på turné for å fortelle om dårlige tider og bitre erfaringer. De legger aldri ned marinens hovedverft, sa en klubbformann. Han tok feil. Ingenting er hellig når kapitalistene søker maksimal profitt. Industrinedleggelser, kombinert med en voksende ungdomsledighet midt på 80-tallet, satte fart på diskusjonen om forholdet mellom fagbevegelsen og de arbeidsløse. Jeg husker jeg gikk til lederen for avdelinga i Trondheim.
– Hvorfor kan vi ikke fortsette å være medlemmer av forbundet sjøl om verftet er nedlagt, spurte jeg.
– Kantina er enda åpen hver dag for medlemmer i klubben, AOF har holdt en konferanse om ny virksomhet, vi har hatt arbeidskontoret på besøk. Folk trenger å snakke sammen, støtte hverandre, få råd.
– Vi har bygd opp dette samfunnet, svarte han.
– Trygdene er på plass. Arbeidskontoret hjelper folk i jobb. Vi er i mål nå. Velferdsstaten vil støtte dere. Og det er arbeiderbevegelsens fortjeneste. Fagforeninga er for folk i jobb.
LO ga noen kroner til Arbeidsløses forening. Det skal de ha. Sjøl ble jeg sponsa med en utenlandsturtur. Byggefagenes hus i København en vårdag. Et passende stort forsamlingslokale midt i et fagforeningsbygg. Lederen for de lokale arbeidsløse, en bokser, hadde gått en kamp i Trondheim og ønska velkommen. Det kom ti-femten til, og jeg spurte og grov. Selvfølgelig var de fortsatt organiserte. Selvfølgelig fikk de støtte av fagforeninga. Ingenting er umulig, tenkte jeg. Det fantes en annen tilnærming.
Er det noe lærdom i disse erfaringene? Noe vi kan overføre til i dag? I mellomkrigstida var Arbeiderpartiet og NKP sine fraksjonskamper om arbeidsløshetsarbeidet til tider uforsonlige. Partienes egenrådige eierskap til løsningene på sentralt hold skapte unødig splittelse lokalt (NRK-dokumentar fra 1988: «Vi kan arbeide – men får ikke»). Selvfølgelig skal det være uenighet og diskusjon. Men det må være et klima for å lytte til grunnplanet, og for at lokale tiltak i klubber og foreninger ikke blir hindret av prestisjehensyn fra toppen. Mesteparten av kunnskapen ligger hos de som kjenner arbeidsløsheten på kroppen. Ellers er tankegangen om «oss» og «dem» svært skadelig. På tjue- og trettitallet gjaldt det kvinner og de uorganiserte. Hvem har vært våre dagers dem, de andre?
I fjor ble særlig folk på arbeidsavklaringspenger rammet. Dramatiske kutt i tida for å avklares i forhold til sykdom, og bortfall av en tredjedel av de unges inntekt. Tusenvis av syke havnet på sosialhjelp (i den grad de hadde mot til å søke). Dette førte til så mange personlige tragedier at protestene vokste. Regjeringa så ikke ut til å bli særlig bekymret før NAV-skandalen i det minste rystet dem litt (fengsel ble for drøyt). Ideologien bak dette kalles arbeidslinja – at det beste er å gjøre det så økonomisk vanskelig som mulig å ikke ha jobb – enkelt sagt ei individualisering av ansvaret, det er bare å ta seg sammen så blir du frisk og får deg arbeid. Denne ideologien har blitt marinert gjennom førti år med nyliberalisme og står derfor sterkt i tankene til brede lag av folket. Tankegangen i arbeidslinja er oss og dem, de andre, som er annerledes, som ikke bidrar, som kanskje lurer oss. Nå risikerer vi at de arbeidsløse blir de andre.
FriFagbevegelse har undersøkt hvordan fagforeningene stiller seg til de arbeidsløse. Om de kan være med i forbundene, hvilke rettigheter de har osv. Mye er ulikt fra forbund til forbund og lokalorganisasjon til lokalorganisasjon, men hovedinntrykket er at det har vært betydelige forbedringer i tilbudene de senere årene. Mange satser på elev- og studentorganisering, medlemskap og forsikringsordninger fortsetter, man har rett på juridisk rådgiving på linje med andre medlemmer (FriFagbevegelse 30.10.2015). Jeg tviler likevel sterkt på om disse tiltakene og apparatet rundt dem er dimensjonert for 200 000 arbeidsløse. Mange vil bli utsatt for brudd på arbeidsmiljøloven ved for eksempel kortvarige kontrakter, sosial dumping, deltidsstillinger og lignende. Vi ser allerede nyheter om at «dugnadsånden» gir arbeidsgivere «kreative» ideer om at permitterte skal jobbe gratis som dugnad eller gå ned 10 % i lønn. Forsøk på å bryte ned lønns- og avtaleverk og arbeidsmiljølov vil med stor sannsynlighet øke betydelig i omfang med begrunnelse om at alle er i samme båt.
Hva så med velferdsstaten og arbeidslinja? Jeg brukte eksempelet med fagforeningslederen på 80-tallet. I dag ville han kanskje sagt at NAV vil ta ansvar for dere. Han mente det sikkert vel, og snakket i ei tid der velferdsstaten hadde sitt høydepunkt. De siste års erfaringer tilsier at så snart regjering og storkapital får pusten tilbake kommer angrepene på trygdeordninger og sosiale ordninger med en styrke vi ikke har sett i vår levetid. Våre rettigheter, til og med NAV sitt møte med den enkelte, vil mer enn noen gang være avhengig av at fagbevegelsen ikke tenker »oss og dem» (de andre) når det gjelder arbeidsløse. Det vil bli en kamp om arbeid, penger og rettigheter. Det vil også bli en kamp om ideologi. Vi har levd i ei tid der mye av tankene våre ble preget av nyliberalismens ideer, fordekt med begreper som arbeidslinje, individuell frihet og valgfrihet. Vi går inn i ei tid der svarene vil være samhold og kollektive løsninger. Ny regjering er selvfølgelig viktig. Fagbevegelsen er likevel vårt sterkeste våpen i striden som kommer. Der – først og fremst der – kan arbeidsløse kjenne litt på fellesskapet de har mistet. Fagbevegelsen må komme de arbeidsløse i møte i et omfang vi ikke har sett siden 30-tallet. Det er konkret. De må vurdere sosiale treffsteder og heldigvis har denne «jobb/skole-hjemmefra» lært mange mye om digital kontakt og informasjon. De må vurdere egne rådgivingstjenester. De må sette av ressurser og satse på medlemsverving og aktivitet blant arbeidsløse. Først da kan vi møte regjering og kapitalkrefter med den styrken som kreves.
(For dem som vil lese mer om fagbevegelsen, arbeidsløshet og partikampene på 1920 og 1930-tallet anbefaler jeg «Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie» (TFAH) nr.1 1983. Nå heter tidsskriftet Arbeiderhistorie, og finnes fritt tilgjengelig på nett. For spesielt interesserte anbefaler jeg to NRK-dokumentarer fra 1988 med intervju av tidsvitner som var aktivister i arbeidsløshetsbevegelsen på 1930-tallet. De heter «Vi kan arbeide – men får ikke» og «Hungersmarsjen». De lå på NRK nett-TV inntil for noen måneder siden, da NRK kuttet arkivet sitt dramatisk. Men det må da være mulig…)
Veldig bra og lærerikt innlegg. Kan suplere med noen saker.
Arbeidsledighetstrygden har også blitt offer for nyliberalismen. Den første alvorlige ledighetsperioden etter krigen,1988 -93, ble møtt med bedring i trygden. I praksis fikk folk trygd så lenge de var ledige. Så kom innstrammingene i 1996. I dag får de som har lav inntekt trygd bare ett år
Med nyliberalismen kom ideer om at folk var ledige fordi trygden var for god.
Jeg var med på et forskningsprosjekt der vi bl.a skulle intervjue ledige. Jeg oppsøkte 26. Gjett hvor mange som valgte trygd framfor jobb? Selvsagt 0. Noen sa de til og med var villige til å jobbe uten lønn,bare for å komme igang.
Disse reaksjonære ideene lever fortsatt i hodene på noen livsfjerne økonomer,forskere og politikere