På 50- og 60-tallet fantes det så vidt jeg husker to teglverk i byen (Trondhjems og Strindens), et par- tre skipsverft (TMV, Ørens), et par smelteverk (Ila, Lilleby), noen ovnsstøperier (Trolla, TMV) en spikerfabrikk (TNS), en papirfabrikk (Ranheim), noen radiofabrikker (bl.a. Edda og Stentor), smør- og margarinfabrikker (Trøndelag-), hermetikkfabrikker (Konserv, Canning), bryggeri (E.C Dahl) og noen drops- og iskremfabrikker (Krystal, Trønder Is). Alt er borte.

Trondheim hadde sko-, tekstil- og klesfabrikker (Dyrdahls, Stabil, Solid, TroKofa, Sellgerens), fabrikk for kniver (Knudsens), fiskeutstyr (Hørgård og Delfin), sykler (Lefstad), vindus- og innredningssnekkerier, trykkerier osv. Byen krydde av håndverkere. Nesten alt folk trengte, ble lagd i Trondheim. Nå produserer vi nesten ingen ting. Det er bare så vidt man kan få reparert et par sko. Hva har skjedd?

Adjø, håndverkere

Noen yrker, som feks. bødker (tønnemaker) og repslager måtte selvsagt gi tapt for maskinene lenge før 50-tallet. Stordrift, maskiner, roboter og masseproduksjon har også avløst mange handverk.

Jeg påstår heller ikke at all materiell produksjon er nedlagt. Riktig nok preges byen av universitet, forskning, handel og administrasjon, men den har bl.a. fremdeles en sjokoladefabrikk (Nidar), landbruksorganisasjonenes anlegg på Tunga (Tine, Nortura) og Ranheim Paper & Board (tidl. Ranheim papirfabrikk).

E.C. Dahls bryggeri lager fremdeles litt øl, vi har fått høyteknologibedrifter som Seatex og Nordic Semiconductor. I tillegg har vi Polaris og Skipnes trykkerier, og selvsagt en mengde bilverksteder…

Men den byen som sydet av håndverkere, er definitivt borte. Det samme har skjedd over hele landet. Mange bedrifter har flyttet produksjonen til utlandet. Rederne har flagget ut. Norge har langt på veg blitt en råvare-eksportør. Til gjengjeld kjøper vi masse ureparerbart skrot fra utlandet.

Trolig er det flere faktorer som har virket i samme, negative retning. Liberalistisk økonomi, WTO og EØS, samt lave transportkostnader har gjort det mulig å hente produkter og arbeidskraft der det er billigst.

Bruk og kast

Makthaverne framstiller gjerne denne «utviklingen» som «modernisering», og som den eneste riktige og mulige. Det er en bløff. «Framskrittet» er en politisk planlagt handling framskyndet av de som tjener på det. Vi har fått store mengder billige produkter, men dette har en pris. Med frihandelen fulgte sløseriet og «bruk og kast» -samfunnet.

Idretten tilstreber gjerne like konkurransebetingelser. Men innen handel og økonomi er det ingen «rettferdighet». Her henter man helst godene der de er billigst, uansett. Kapitaleierne gir blaffen i hvordan arbeidere i andre land har det. Om varene er produsert ved barnearbeid, underbetaling, naturplyndring og forurensing er uinteressant for dem.

Jada, den globale handelen har løftet mange land, som f.eks. Kina, ut av relativ fattigdom. Men det har nærmest sanert handverks-Norge. Nå sutrer man over at norsk ungdom ikke velger yrkesfag -med lave lønninger og lav status. Hvor er logikken?

Handverkets renessanse

Mange har etter hvert blitt sterkt kritiske til kapitalismen, som bygger på naturplyndring, klimaødeleggelser, evig vekst, overforbruk, «bruk og kast» og utbytting av arbeidsfolk.

Det er temmelig opplagt at en klode med begrensede ressurser ikke kan løfte en stadig økende befolkning opp på norsk over-forbruksnivå. Kapitalen overser dette, de fortsetter ufortrødent plyndringa. Det gjelder å hente ut de siste restene av profitt før økosystemene bryter sammen. De fleste brødpolitikerne fortsetter også som før.

I mellomtida satser stadig flere på sirkulasjonsøkonomi, gjenbruk og reparasjoner. Økende mangel på råvarer, ressurser og produkter vil ubønnhørlig føre til prisoppgang og oppsving for handverkere og ingeniører. Kanskje vil Trondheim på nytt bli handverkernes hovedstad?