Mens Bertolt Brecht levde i eksil i Danmark under annen verdenskrig, skrev han ned små dramatiske episoder som viser nazismens virkninger på menneskers dagligliv i Hitler-Tyskland i årene 1933–1938. Disse tok utgangspunkt i skildringer fra øyenvitner og avisnotiser, og ble samlet og oppført etter krigen under ulike navn rundt forfatterens arbeidstittel «Furcht und Elend des dritten Reiches».

Den norske uroppførelsen, under tittelen «Det var engang?», fant endelig sted på Nasjonaltheaterets Amfiscene senhøstes 1980, «drøye førti år for sent», som Odd-Stein Andersen skriver i sin gode anmeldelse som han avslutter: «Jeg kan ikke la være å tenke på at dette skrekkens eksempel på tysk hverdag i tredveårene ikke rakk frem til norske teater den gang».

Brechts budskap er at fascismen ikke bare kom styrket ut av krigen, den gikk faktisk av med seieren. En av episodene er monologen «Den Jødiske kvinnen». Hun er gift med, ja, la oss si – visesentralbanksjefen. På grunn av sin jødiske kone får han på et gitt tidspunkt beskjed om at han må fratre sin stilling med øyeblikkelig virkning. Han får ikke lenger sikkerhetsklarering i fascismen rike.

Hva gjør du den dagen du stilles overfor et lignende ultimatum?

Det de begeistrede anmelderne fra 1980 ikke visste, var at teaterets ledelse et par dager før premieren hadde prøvd å stanse oppsetningen, under det påskudd at resultatet av åtte ukers prøvetid under instruktøren fra Brechts eget teater, Berlinerensemblet, ikke var godt nok.  Den norske vinneren av annen verdenskrig, Jens Christian Hauge, var styreformann i Nasjonaltheatret. Der også. Han likte ikke tendensen. Særlig ikke at instruktøren var øst-tysk kommunist.

Stykket ble tatt av plakaten ennå mens det gikk for utsolgte hus.

Så, hva i all verden har dette med oss å gjøre i 2020?

I begynnelsen av desember i år måtte visesentralbanksjef Jon Nicolaisen i Norges Bank fratre sin stilling med umiddelbar virkning. Han fikk ikke lenger sikkerhetsklarering.

Neida, mannen hadde ikke tatt en Rød Larsen og beriket seg på felleskassens bekostning, vært en av kompisene til Epstein eller noe annet som kanskje burde fratatt ham den norske stats tillit.

Grunnen er kort og godt at han er gift med en kinesisk kvinne.

Godt hun ikke er jødisk, og godt vi ikke lever i Tyskland på 1930-tallet, ikke sant?

Godt nytt år i Norge 2021!

Ane Hoel

  1. Takk for den, Ane Hoel! Ja, kampen pågår vitterlig fremdeles! Fra Trondheims teaterverden kan vi berette om Trøndelag Teaters framskutte plass i kampen mot den nazistiske kulturpolitikken under Henry Gleditsch fra 1936 til 1942. Gleditsch var en stadig torn i øyet på de nazistiske makthaverne, han etterkom aldri deres krav, men gjorde det på en så finurlig måte at det var vanskelig å «ta» ham. Men han stod på lista over brysomme personer som skulle fjernes, og ble til slutt skutt på Falstad som ett av 10 «sonoffer» for en motstandsaksjon i Majavatn i Nordland. Dette har Trøndelag Teater alltid markert som den ekte heltehistorien det var. Men hva skjedde bare 10 år etter? Jo, Kirsten Heiberg, med solid bakgrunn fra Goebbels’ filmindustri, hvor hun medvirket i hele 14 filmer i perioden 1938-45, fikk fast ansettelse på teatret! Og ikke en sjel hevet stemmen i offentligheten. Adresseavisen omtalte henne derimot i rosende vendinger som «vår alles Kirsten Heiberg», og teatersjef Victor Huseby nedla forbud mot å snakke med fru Heiberg om noe som helst som hadde med krigen å gjøre. Selv om filmene hennes, mange rene propagandafilmer, hadde gått på kino under krigen bare 200 meter lenger opp i gata fra teatret. Utrolig, men sant!

    • Takk for interessant kommentar. Du har jo virkelig greie på hva du snakker om, som har skrevet biografien om henne. Jeg gikk så vidt glipp av henne da jeg var et år som elev på Trøndelag teater 1964-65.
      Ja, krigen fortsetter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.