Vi mangler innsikt i hva NAV som system betyr for enkeltmennesket. Vi trenger også grunnleggende forståelse for den politiske ideologien systemet bygger på. Kuttpolitikken i velferden er dårlig samfunnsøkonomi som skyver innbyggere ut av fellesskapet. Ut i uføretrygd og ut i fattigdom.

Mange av oss oppfatter dette som et brudd på samfunnskontrakten. Det er samfunnets ansvar å ivareta de av oss som trenger det. Staten er vårt nettverk og felleskap som skal sikre likeverd og meningsfylte liv. Stikk i strid med dagens politikk som følger en konservativ tradisjon for å sikre kapitalens lønnsomhet. Som er tjent med et løst organisert arbeidsmarked. At folk som er syke eller mister arbeidet sitt, presses til ytterpunktene økonomisk, og at ordninger og tilbud i NAV og velferdsstaten avvikles. Et sånt system innskrenker retten til sykemelding og kutter i stønader for å omfavne pengepolitikken. Vanlige folk blir gjort til syndebukker, og arbeidsfolk blir møtt med mistillit ved sykdom.

HVEM ER SYNDEBUKKEN?

Faktum er at ordningene i NAV forringes og byråkratiseres. Det skjer mens vi leter etter syndebukker blant de ansatte i NAV-systemet, blant saksbehandlere i kommunen og blant leger som dokumenterer sykdom. Det finnes mange eksempler. En av disse er den triste historien som ble til sensasjonsstoff i et presseoppslag i forrige uke. Saken dreide seg om en søknad om sosial støtte til å betale en strømregning, og søkeren fikk avslag med forslag om å kjøpe seg grill. Dette skapte reaksjoner hos synsere av alle slag, politikere slo som forventet mynt på saken. Både til venstre og til høyre.

Det ble kastet lys over saksbehandling i NAV, og resultatet ble formaninger om skolering av saksbehandlere. Med intensjon om å styrke kommunikasjon og holdninger og sikre at folk som søker NAV blir behandlet med respekt. Massemedia skapte en stemning som smitter, nemlig ideen om at det er de ansatte i NAV som må disiplineres til å utføre en bedre jobb. En åpenbar tabloid framstilling som ikke reiser spørsmål om NAV sin overbygning, sett i et politisk perspektiv.

MØTT MED RESPEKT?

Prinsippet om at folk har krav på å bli møtt med respekt, er det liten uenighet om. Men respekt rommer mye mer enn ord. Mest av alt uttrykkes respekt for folk i konkrete handlinger. Hvilken respekt har så politikerne som bygger ned velferden, slik at folk gå seg fast i livet sitt, med sykdom og uverdig behandling? Dette skjer når sykdomsbyrden i seg selv er for tung å bære, og manglende ytelser fra NAV truer økonomien. Over tid blir vi gradvis vant til at noen mennesker blant oss opplever tragedier og mister muligheten til normale liv. Ordningene legitimerer en underklasse, de andre, uten like rettigheter. Dette er rått og hensynsløst. Når reglene omsettes i praksis, da gjelder ikke respekt eller likeverd. Her legges føringer for hvem du skal være i samfunnet. Dette er særlig provoserende og beklagelig, når vi vet at økonomisk utsatthet gjør folk enda mer sårbar for trakasserende behandling.

KUNNSKAP SOM SVIKTER?

Sakte forskyves grensene for hva vi aksepterer av påkjenninger for folk i krise. Kutt i stønader oppleves ikke som kontroversielt når det gjelder de andre, underklassen. Vi blir påvirket til å tro at folk er ansvarlige for egen skjebne og helse. Dette er et politisk villet spill, hvor markedsstyrte hensyn skyver innbyggere ut av fellesskapet. I et samfunn som gir skattelette til rike folk, og tar fellesgoder fra de som mister helse og jobb. Da er respekten tapt. Økonomisk status gir sosial status, som igjen gir innflytelse og selvrespekt. Vi som jobber i velferdssystemet og helsevesenet har rikelig erfaringskompetanse og kunnskap om hva usikre levekår fører med seg. Folk mister overskudd til å slåss for seg selv og sine rettigheter, og er avhengig av kollektiv handling.

Det er ikke mangel på kunnskap som er spørsmålet. Det er mangel på systemkritikk og anerkjennelse av at det er politiske føringer for å spekulere i folks skjebne og helse.
Samfunnet vårt er styrt av økonomiske og kapitalistiske interesser som er tjent med at mennesker faller utenfor. En underklasse som er lett å utbytte. Som tvinges inn i løse og uverdige arbeidsforhold, i et arbeidsmarked hvor hensynet til stadig økt profitt er overordnet. Dette er en klasse som lett kan mobiliseres til underbetalte jobber, uten krav og selvrespekt.

HVEM ER NAV?

Som allmennlege har jeg kjennskap til mange sterke historier om menneskers liv. Sammensatte forhold gjør det ofte vanskelig å tilfredsstille de dokumentasjonskravene som NAV stiller, både til pasient og lege. Systemet krever konkrete diagnoser og funksjoner som kan kvantifiseres. Det forventes at vi beskriver helseplager og sykdom i et språk som er tilpasset arbeidslivets forventninger. Vi skal bl.a. uttale oss om restarbeidsevne, tap av arbeidsevne til et hvert yrke og om hvilke arbeidsrettet tiltak som er hensiktsmessig.
Vi bruker store ressurser på dokumentasjonskrav og arbeidsutprøving, som samlet sett sannsynligvis har liten effekt. Det samme gjelder for saksbehandlerne i NAV. De gjør gode jobber etter beste evne i en forvaltning med komplisert saksbehandling. De må følge opp krav til diagnoser, ofte urealistiske behandlingsplaner og irrelevante aktivitetskrav. De organiserer møter og kommuniserer med arbeidsmarkedet. Hvor NAV investerer store summer i å kjøpe tjenester i et marked uten reelle arbeidsmuligheter. Pasienter risikerer attføring i beste fall til et vikariat eller en deltidsjobb.

Min erfaring er at ansatte i NAV og fastleger, tilpasser seg og navigerer så godt vi kan i systemet for å trygge pasienters helse og levekår. Det kan virke som om systemet legger til grunn at vi sykemelder for lett, og at pasientene utnytter systemet. At det faglige grunnlaget er for tynt, og at vi slipper for lett unna med å sykemelde pasienter ved tap av arbeidsevne. NAV sine standardiseringer og formuleringer tyder på dette, og våre medisinske vurderinger blir ofte tillagt liten betydning. I mange saker blir avgjørelser tatt høyere i NAV-systemet, hos ansatte som ikke har møtt pasientene. Resultatet er at verdifulle ressurser går til spille på grunn av store mengder kostbart administrativt arbeid. Kontroll og overprøving er til hinder for kritiske spørsmål og nyskaping. Tillitt erstattes med mistillit, og faglighet og faglig skjønn undervurderes. Mistillit fører til meningsløst stress for alle parter.

SYSTEMSYKDOM?

NAV styres av politiske prinsipper om at sykdom ikke skal lønne seg. En holdning som bygger på fordommer om at folk utnytter felleskapet og har dårlig arbeidsmoral. Derfor må arbeidsfolk presses med dårlig økonomi, og stønadsmottakere tvinges ut i jobb. Et av premissene er at de må ta til takke med dårlige jobber. Resultatet er at NAV bidrar til produksjon av billig arbeidskraft og løsarbeid som undergraver fast jobb og tariff.
Kapitalsterke interesser trenger NAV-systemet slik som det fungerer i dag. De profiterer på et samfunn med usikre levekår, vikarbyrå og løsarbeid, i et system som favoriserer de som dominerer politikken og økonomien.

Framtida trenger et NAV hvor de ansatte blir vist tillit til sine egne vurderinger og beslutninger, hvor aktivitetskravet fjernes, og hvor utbetalingene dekker folks behov for trygge liv ved sykdom. For å få varige endringer må vi organisere protest mot kapitalinteressenes innflytelse på velferden

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.