Hvorfor har Norge og andre nordiske land lyktes? Dette diskuterer Olav Randen i sin artikkel om Norden sin reise fra fattig til rik.

Jeg er enig i mange av hans betraktninger og at det har vært av stor betydning at landa har vært i stand til å «nyttiggjere seg eigne menneskeressursar». Men en annen faktor har kanskje vært enda viktigere, at en godt organisert arbeiderklasse tvang igjennom store endringer i det økonomiske systemet.

Mange håpet på innføring av sosialisme i 1945. Det skjedde ikke. Arbeiderpartiet inngikk et kompromiss med borgerskapet der staten fikk en viktigere rolle som aktiv organisator i den økonomiske politikken. Velferdskapitalisme erstattet liberal markedsøkonomi.  I det første nasjonalbudsjettet i 1946, lagt fram av sosialisten Erik Brofoss, fikk boligpolitikken topp -prioritet. Gjenoppbyggingen etter ødeleggelsene  i Finnmark og Troms og av bombede byer i Sør -Norge ble gjort effektivt. Opprettingen av Statens Husbank i 1946 gjorde det mulig å bygge gode og rimelige boliger i rekordfart.

Planmessig ble en sterk offentlig sektor bygd opp. Et høydepunkt var vedtaket om Folketrygden i 1966 som la grunnlaget for det som da kanskje var verdens beste velferdssystem. Spådommen fra høyresida var at en stor offentlig sektor kostet for mye. Det motsatte skjedde. Den økonomiske veksten i Norge på 60 – og 70-tallet var rekordstor. 

Det var presset nedenfra, særlig fra en sterk fagbevegelse, som gjorde dette mulig. 

I dag er dette historie.