Alle politiske partier i Norge, og alle organisasjoner knyttet til arbeidslivet, tror fullt og fast at nye «klimatiltak» vil bidra til å erstatte sysselsettingen i oljesektoren etter hvert som oljebrønnene tømmes. Forslagene er identiske, uansett om de kommer fra venstre, sentrum eller høyre. Det dreier seg særlig om vindkraft, inkl. havvind til drift av sokkelen, batterifabrikker, datasentre, fangst og lagring av CO2 fra norsk industri («Langskips-prosjektet») og hydrogenproduksjon fra naturgass, m.m. Men kan slike tiltak egentlig bidra med særlig mange arbeidsplasser i Norge?

Uenighet om Langskip-tiltakene

Kort tid etter at regjeringen la fram sine forslag om hvordan Norge skal bidra til å redusere egne klimagassutslipp, spriker synspunktene i Stortinget. Som kjent går forslaget ut på at man skal starte forsiktig med fangst og lagring av utslipp (CCS) fra sementproduksjonen fra Norcems anlegg i Brevik. Forslaget blir støttet av Ap og LO (Industri Energi), men ikke av Frp som finner prosjektet altfor kostbart. Men SV – ifølge Klassekampen – vil fordoble prosjektet og utgiftene ved å inkludere også avfallsanlegget på Klemetsrud i Oslo. Her er noen av de reaksjonene som er kommet:

Frp sier nei til regjeringens plan for karbonfangst og -lagring

CCS-prosjektet Langskip er dyrt og risikabelt

Ap vil ikke sikre flertall for regjeringens CO2-plan

Tallet på arbeidstakere knyttet til norsk oljesektor var på 225.000 i 2018, halvparten i direkte virksomhet på sokkelen. I kraftnæringen er tallet på sysselsatte i underkant av 20.000. Men ellers er tallene for sysselsetting og antatt framtidig sysselsetting mangelfulle og sprikende, inkludert informasjonen fra Statistisk Sentralbyrå. Ingen vet noe sikkert – gjetningene er ofte hinsides det realistiske.

Alle vet at datasentre og vindkraftanlegg på land er omtrent uten betydning for sysselsettingen i Norge. I den grad det blir sysselsetting av slike investeringer, komme de fleste arbeidsplassene i utlandet. Regjeringens Langskips-prosjekt kan naturligvis gi en del arbeidsplasser i Norge. Det samme kan produksjon av hydrogen basert på norsk naturgass. Problemene med «Langskip» og hydrogen gjelder først og fremst de kolossale kostnadene og uløste teknologiske problemer. Begge deler forutsetter også samarbeid med industrien – også i Europa – noe som foreløpig befinner seg langt fra realistiske løsninger.

Havvind er drøftet tidligere i TrønderRød

Det som dermed gjenstår, er utbyggingen av havvind – der vi dessverre finner de mest urealistiske forestillingene om en framtidig, stor norsk industriutvikling. De vindturbiner som hittil er satt opp i Norge, er som kjent produsert i utlandet, der Danmark har en lederrolle. Til og med oppsettingen av turbinene er utført av utlendinger. Det arbeidet som gjøres av norske arbeidstakere, er nokså midlertidig og forbigående (veibygging). Situasjonen vil etter alt å dømme bli tilsvarende om Norge skulle satse på havvind. Det interessante er at den dominerende vinkraftindustrien ute i Europa, nå er i ferd med å gjennomføre en grunnleggende reorganisering av sin virksomhet, med sikte på tilpasning til markedet for utbygging av havvind. Her er en pressemelding fra Vestas.

Utenlandsk vindindustri har et uslåelig forsprang på Norge når det gjelder planlegging og bygging av vindturbiner. Norge vil nok kunne samarbeide med denne industrien og bl.a. bidra med sjøkabler m.m. til enkelte anlegg, og i arbeidet med å plassere turbinene. I praksis er det akkurat dette som skjer når enkelte norske firma engasjerer seg i vindkraftutbygging utenfor England, USA, i Østen osv. – nesten all arbeidskraft rekrutteres lokalt – og ikke i Norge. Eksisterende norsk industri skal selge del-produkter til den internasjonale industrien, som f.eks. installasjonsskip, plattformer til turbinene m.m. Også slike underleveranser blir sterkt subsidiert av Norge, bl.a. av GIEK – Garantiinstituttet for eksportkreditt.

Entusiasmen i industrien skyldes mulige subsidier

Den betydelige interessen for havvind og lagring av CO2 som ganske plutselig har vokst fram i Norge, handler om noe helt annet: Finansinstitusjoner og andre norske spekulanter tror at den norske stat de nærmeste årene kommer til å finansiere betydelige prøveprosjekter for havvind. Det er kampen om enorme statlige tilskudd og subsidier som får dem til å lukte blod.

Forestillingen om at Norge  fullelektrifiseres for at verden skal unngå en klimakatastrofe, er en vrangforestilling norske politikere prøver å dytte på oss for at vi skal akseptere «nødvendigheten» av «klimatiltakene». Realiteten er selvfølgelig at Norge allerede har løst de fleste klimaspørsmål, som tidligere dokumentert.

Konklusjonen må derfor bli:

· Norsk klimapolitikk har liten eller ingen betydning for klimautviklingen.

· Norsk klimapolitikk er kostbar og ulønnsom.

· Norsk klimapolitikk bidrar i liten grad med nye arbeidsplasser, bare til rasering av natur.

Odd Handegård

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.