Prisene har skutt i været for de innsatsfaktorene som industrilandbruket har gjort seg avhengig av (diesel, strøm, kunstgjødsel, byggevarer, plast og importert kraftfôr). Dette truer med å rive bort det økonomiske grunnlaget for mange bønder.

Vi har skiftet ut lokale, fornybare ressurser, med innkjøpte råvarer basert på fossil energi.  Samtidig truer klimaendringer matproduksjonen både nasjonalt og globalt. Selve fundamentet for de siste tiårenes jordbrukspolitikk synes å gi etter. Fjorårets bondeopprør var et forvarsel på hva vi ser nå.

Forventningene til Ap-Sp-regjeringen er store, og nå forbereder landbruksminster Sandra Borch seg på vårens jordbruksoppgjør. Hva kan og bør vi forvente? Og hva dreier egentlig jordbrukspolitikken seg om?

Vår fremste livsnødvendighet

Jordbrukspolitikken dreier seg om produksjon av vår eneste egentlige livsnødvendighet (i en verden den nærmere én milliard mennesker sulter, og i et land der selvforsyningsgraden har sunket til under 40%).  I dag står næringa ved en skillevei. 

Jordbrukspolitikk har gjort oss bønder stadig mer avhengige av slike innkjøpte driftsmidler, samtidig som vi har vært presset til å øke produksjonsvolumene og gjeldsgraden for å opprettholde inntekten. Resulatet har blitt små marginer pr. produsert enhet og ekstrem sårbarhet for pris- og renteendringer.

Jordbrukspolitikk

Hva er så jordbrukspolitikk? La oss først slå fast at det ikke er landbrukspolitikk, som også omhandler skog; men det som skjer ute på åker og eng: Produksjon av frukt og grønnsaker, korn, poteter, kjøtt, melk, egg – men også fiber som ull og vegetabilske fibre (lin, hamp, bomull…)

Jordbrukspolitikken består av en rekke virkemidler. La oss dele dem inn grovt for ikke å miste sammenhengen:

– Lovverk som odelsloven, konsesjonsloven, jordloven, gjerdeloven, men også bioteknologiloven og genteknologiloven, veterinærforskrifter osv..

– Priser som avtales i jordbruksforhandlingene.

  • Tilskudd til løpende drift: arealtilskudd, husdyrtilskudd, pristilskudd av ymse slag.
  • Tilskudd til investeringer.

Stortingets ansvar

Ikke bare det første, men også de to siste punktene er altså Stortingets ansvar siden bevilgningene kommer fra statsbudsjettet. Prisene er i siste instans politiske beslutninger siden prisnivået blant annet styres av tollsatser og andre importreguleringer. Dette er viktig: For når beslutningene tas av Stortinget, blir de tatt av våre folkevalgte, og angår derfor oss alle.

Virkemidlene nevnt ovenfor er styringsredskaper, og skal forme matproduksjonen og jordbruksnæringa. Virkemidlene skal virkeliggjøre målene i jordbrukspolitikken – slik de er fastsatt av Stortinget. Dette gjøres i forbindelse med behandlingen av stortingsmeldinger om jordbrukspolitikken.

Sjølforsyning og befolkningsvekst

I 2011 oppsummerte daværende landbruksminister Lars Peder Brekk: » Produksjonsmålet om sjølforsyning i takt med befolkningsveksten på alle slags bruk over hele landet». Solbergregjeringens mål om «et fremtidsrettet jordbruk som er mindre politisk styrt og mer forbruker- og markedsrettet», er i stor grad et unntakk i nyere tid.

Med en ny regjering på plass, og i en verden preget av uro og trusler mot matproduksjonen (klimaendringer, tap av biologisk mangfold, matjord og vannressurser, knapphet på tilført energi), er vi antagelig tilbake til Brekks oppsummering.

Lovverk og priser

Hvordan realiserer vi så dette målet med de virkemidlene vi har?

– Lovverket må i sterkere grad enn i dag verne om dyrka mark – både mot nedbygging og gjengroing. Konsesjonsloven og særlig odelsoven må skjerpe inn driveplikten, og det må bli langt vanskeligere å bygge ned dyrka og dyrkbar mark.

– Prisene må heves slik at det blir lønnsomt å drive jorda. Ellers blir lovene et slag i lufta. En økning i melkeprisen på 1 krone, vil for eksempel gi en produsent med 20 kyr en netto inntektsøkning på ca 150 000 kroner/år. Særlig er det viktig å øke matkornprisen for å snu nedgangen i kornarealet og øke selvforsyningen av denne basisvaren.

– Økte produktpriser vil naturligvis få størst betydning for dem som produseres mest. Privheving må derfor innebære en mer målrettet bruk av tilskuddene for å kompensere de mindre brukene. Ønsker vi å nå det overordnete målet om økt selvforsyning på norske ressusrer (som det nå en bred enighet om blant de røde og grønne partiene), er dette viktig. Svært mye av dyrka mark ligger på små teiger på små bruk i utkantene. Den viktigste årsaken til nedgang i dyrket areal og selvforsyning siste tiår, skyldes nedlegging av småbruk.

  • Priser og løpende tilskudd bør ideelt sett være høye nok til at bonden kan foreta nødvendige investeringer og vedlikehold av driftsapparatet. Investeringstilskudd bør derfor målrettes mot store investeringer som er pålagt oss av myndighetene (som løsdriftskravet for storfe) og utvikling av nye næringer som foredling og direktesalg.

Lønn for strevet

Til syvende og sist er naturligvis utviklingen av næringa og matproduksjonen avhengig av at økonomien for den enkelte bonde er tilfredsstillende – og ikke forutsetter at vi arbeidet til halvparten av den timelønna andre oppnår. Men like viktig er fordelingen og innretningen av pengene. Vi bønder kan ikke leve av milde gaver fra politikere som vil oss vel. En god jordbrukspolitikk er også avhengig av politikere som forstår hvordan virkemiddelapparatet virker. Og som tør å gjøre nødvendige endringer for å snu en langvarig negativ utvikling.

Ole-Jacob Christensen, småbruker og styremedlem i Vestre Slidre Miljøpartiet dei Grøne.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.