Tanker fra et seminar om arbeidskamp

At vi hadde harde kamper mellom borgerskap og arbeidsfolk da fagbevegelsen vokste frem tidlig på 1900-tallet, er etablert sannhet.
Heller ikke i dag mangler borgerskapet kyniske metoder for å knekke ansatte som organiserer seg og stiller krav. Vi hører for eksempel om tilfeller der ledelsen planter tyvgods på tillitsvalgte, eller omorganiserer
for å fjerne «bråkmakerne». Dette blir imidlertid sjeldent førstesidestoff. Den offisielle fortellingen skal være at vi er i samme båt og at alle må bøye seg for markedets usynlige hånd.

Både mer kunnskap om fagbevegelsens historie og kampene som føres i dag, var motivasjonen min for å delta på LO i Trondheim sitt seminar «Fra legalisme til mer aksjon» lørdag 17. november. Arrangementet kom i stand fordi styrkeforholdet i arbeidslivet har endret seg. Bedriftseierne går nå selvsikkert til angrep på etablert tariff og hevdvunne rettigheter, og fagbevegelsen trenger å bli mer bevisst sine kampmidler.

Seminaret startet med en gjennomgang av arbeiderbevegelsens kamphistorie av historiker Harald Berntsen:

Fagbevegelsen er et produkt av den kapitalistiske industrialiseringen

  • Når folk mistet sine stavnsbånd eller gården de kom fra ikke kunne fø flere, var de frie til å ta arbeid hvor som helst, men samtidig var det ingen som garanterte dem mat på bordet. For å hindre en kamp av typen alle mot alle, ble organisering derfor nødvendig. 
  • LO ble stiftet i 1899 med 1.500 medlemmer, men vokste raskt. 
  • I 1905 var medlemstallet 10.000, i 1907 40.000 og 160.000 i 1920. Spesielt var verkstedoverenskomsten av 1907, Norges første landsomfattende tariffavtale, en seier og inspirasjonskilde for å organisere seg. 
  • Tidlig på 1900-tallet preget utbyggingen av den elektrometallurgiske industrien og de mange infrastrukturprosjektene, den unge staten Norge. 
  • Under 1. verdenskrig var det stor etterspørsel etter norske varer og inflasjonen galopperte. Industrieierne og rederne håvet inn krigsprofitt mens folket opplevde matmangel og dyrtid. Jobbetiden førte til mangel på arbeidsfolk og fagbevegelsen ble sterk. 
  • Krakket i 1920 snudde imidlertid mye på hodet og ble starten på mange år med deflasjon der arbeidskjøpere flere ganger kjørte lockout for å få ned lønningene. Frem til det historiske kompromisset med hovedavtalen i 1935, var klassekampen derfor til tider nådeløs.

Harald Berntsen poengterte at det også for 100 år siden var flere linjer i fagbevegelsen og at dette den gang som nå, hang sammen med synet på kapitalen og kapitalismen. Hvem skaper verdiene? Er arbeiderene avhengig av bedriftseieren? Kan arbeiderne styre bedrift og samfunn selv? 

Mange i den unge fagbevegelsen leste og diskuterte Marx, og noen reiste langt for å ta seg arbeid og kom i kontakt med forskjellige holdninger og teorier. På den måten ble teoretisk kamp en del av den faglige kampen. Som flere historikere har poengtert, var utvilsomt fagbevegelsens tanker om et annet samfunn en vesentlig årsak til at borgerskapet inngikk klassekompromiss i 1935.

Hvilke tanker og teorier for kampen finnes i dagens fagbevegelse? Må vi igjen kreve hele bagetten, og ikke bare smulene, for å gi kampen perspektiv og kraft?  Mye av fagbevegelsen mangler en innretning på kamp for medlemmenes rettigheter og krav. 

Leder i LO Trondheim, John Peder Denstad, uttrykte på seminaret sterk bekymring for at ledende folk i LO-systemet oppfordrer tillitsvalgte om å drive «god medlemspleie». Dette poengterte også fagforeningsleder i Oslo/Akershus Handel og Kontor (HK), John Thomas Suhr. Han satte opp motsigelsen mellom serviceorganisasjon og medlemsorganisasjon. Medlemmene er fagbevegelsens resurs kun dersom dem har samhold og er engasjerte. 

Dersom medlemspleie fra fast ansatte blir dominerende kultur, forvitrer medlemsdemokrati og engasjement for fagforeninga. Denne linja var på tur til å knekke klubbene i de store elektrokjedende i Oslo. Passive og lite lojale medlemmer var et svakt utgangspunkt for de lokale klubbene når bedriftseierne brukte metoder som Amerikanskinspirert HR-ledelse og skitne triks for å skyve ut fagbevegelsen, uten at HK lokalt eller sentralt kjørte noe motoffensiv. 

Da Øivind Tidemandsen ble eneeier av elektrokjeden Ekspert i 2016, meldte han butikkjeden ut av bedriftseierforeninga Virke og sa opp tariffavtalen med alle fagforeninger. Ifølge John Thomas ble dette et vendepunkt for HK, spesielt i Oslo. Det ble tydelig at god service ikke var tilstrekkelig for medlemmene. De lokale tillitsvalgte ble aktivister, og på den måten fikk fagforeningene styrke til å true med streik. En trussel som resulterte i tariffavtaler.

Erfaringene fra Ekspert har vært gode å ha i kampen for tariff i Elkjøp, med samme eier. Lokalt engasjement og støtte fra omkringliggende fagforeninger og tillitsvalgte er en resept som både gir respekt utad og samhold internt i arbeidskollektivet. 

Til seminaret hadde arrangørene ellers fått inn Markus Hansen, leder av Heismontørenes Fagforening, som fortalte om positive erfaringer av arbeiderkollektivets betydning i kampen for arbeiderkollektivet og tariffavtale i Kone og Oronas samt Lars Jacob Furunes, HK-klubbleder ved XXL Trondheim, som snakket om hvordan de jobbet lokalt for å opprettholde tariffavtale i varehuset XXL.

Seminaret var et prisverdig initiativ og jeg tror mange lærte mye og ble inspirert. La oss håpe at dette var starten på en snøball som ruller videre. Det blir stadig tydeligere at eliten har sagt opp klassekompromisset fra 1935. Både EU, NHO og regjering legger til rette for at kapitaleierne kan kjøre offensivt mot fagbevegelsen. Vi andre har ikke annet enn samholdet å stole på.

Leidulf Husjord, Tekniker og LO-medlem

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.