I går steg dagligvareprisene i gjennomsnitt med over 10%. Skyldes det jordbruksoppgjøret at bøndene har fått for mye? Skyldes det krigen i Ukraina? Skyldes det høye energipriser?
Eller er det mer sånn at prisene på dagligvarer fastsettes av de store kjedenes maktmonopol? Hos oss som i mange andre land.

I Norge selges over 96% av dagligvarene  gjennom 3 kjeder: Norgesgruppen (Kiwi, Spar, Meny), Rema (Rema1000) og Coop (Extra, Mega, Prix, Obs). Det er de – som med eller uten «hemmelig» samarbeid – priser varene vi handler i butikkene. I hovedsak fastsettes prisen ut fra hva de tror vi nordmenn har råd til å betale, ikke etter varenes faktiske  innkjøpskostnader.

Tidligere generalsekretær Norstad i Norges Bonde- og Småbrukerlag, er en av mange som gjentatte ganger har dokumentert dette.

Siden folk flest her i landet visstnok ligger på verdenstoppen i lønn og velstand, blir også kjedenes prising deretter. Den er saftig, for å si det mildt. Eksempelvis 3-4 dobles prisen for melk fra produsent til forbruker. For et brød der kornet koster et par kroner, kan  utsalgsprisen være rundt 40.

Matbaronene har i årevis ligget på den norske lønnstoppen. For ytterligere å øke fortjenesten eller slippe unna skattlegging, finner de stadig på nye triks. Blant annet nyetableringer, forlenga åpningstider – og sjøfly. I tillegg til alskens rabatter og «kuponger».

Er det behov for enda flere dagligvarebutikker i et område der det er nok fra før? Svaret er selvsagt nei. Er det behov for at disse butikkene holder åpent til nærmere midnatt på kvelden – ulikt i de fleste andre land? Også nei.

Men det skaper arbeidsplasser, sier noen. Og tenk så forbrukervennlig det er å kunne handle til nesten alle døgnets tider. Dette er demokrati og valgfrihet, sier andre. Når ble vi rike av å klippe håret til hverandre?

Om vi unner de som jobber i jordbruket samme levestandard som oss andre, er det et selvsagt krav at de får skikkelig betalt for det de produserer. I dag lønnes landbruksarbeidere 20% lavere enn butikkansatte, som også er i et lavtlønnsyrke.

Om vi mener at norskproduserte varer og norsk sjølberging er viktigere enn stadig mer utenlandsimport, må vi sette begrensninger på varer og varevolum som vi importerer. I de 28 år som Norge har vært tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen, har vår landbruksimport fra EU  stadig økt. Samtidig har vår sjøforsyningsgrad gått ned. I dag er den rundt 40%.

Vi kan selv gjøre noe med både lønninger, import og sjølberging. EØS-avtalen omhandler ikke landbruksprodukter. Problemet er snarere ulike norske regjeringers ettergivenhet overfor press fra EU-byråkratiet, og manglende vilje til å svekke matbaronenes grådighet.

Vi har nå et rødgrønt stortingsflertall. Med politisk enighet kan noe av denne grådigheten temmes. Kort fortalt:

  1. Maksimalpriser på viktige forbruksvarer
  2. Bedre importvern og favorisering av norskproduserte varer
  3. Mindre makt til dagligvarekjedene

Landbruksyrker må også gjøres mer attraktive. Målet må være at flere unge velger «å ta landet i bruk», ikke legge det ned.

Om vår rødgrønne regjering prioriterte sånne tiltak, kunne vi unngått de siste prisøkningene. I stedet ville matbaronenes profitt fått en høyst velkommen nedtur. Kanskje ville også noen av dagligvarebransjens ansatte skiftet beite – som sårt tiltrengt arbeidskraft i bransjer som i dag er avhengig av utlendinger?

(Artikkelen ble først publisert på derimot.no)

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.