I går steg dagligvareprisene i gjennomsnitt med over 10%. Skyldes det jordbruksoppgjøret at bøndene har fått for mye? Skyldes det krigen i Ukraina? Skyldes det høye energipriser?
Eller er det mer sånn at prisene på dagligvarer fastsettes av de store kjedenes maktmonopol? Hos oss som i mange andre land.
I Norge selges over 96% av dagligvarene gjennom 3 kjeder: Norgesgruppen (Kiwi, Spar, Meny), Rema (Rema1000) og Coop (Extra, Mega, Prix, Obs). Det er de – som med eller uten «hemmelig» samarbeid – priser varene vi handler i butikkene. I hovedsak fastsettes prisen ut fra hva de tror vi nordmenn har råd til å betale, ikke etter varenes faktiske innkjøpskostnader.
Tidligere generalsekretær Norstad i Norges Bonde- og Småbrukerlag, er en av mange som gjentatte ganger har dokumentert dette.
Siden folk flest her i landet visstnok ligger på verdenstoppen i lønn og velstand, blir også kjedenes prising deretter. Den er saftig, for å si det mildt. Eksempelvis 3-4 dobles prisen for melk fra produsent til forbruker. For et brød der kornet koster et par kroner, kan utsalgsprisen være rundt 40.
Matbaronene har i årevis ligget på den norske lønnstoppen. For ytterligere å øke fortjenesten eller slippe unna skattlegging, finner de stadig på nye triks. Blant annet nyetableringer, forlenga åpningstider – og sjøfly. I tillegg til alskens rabatter og «kuponger».
Er det behov for enda flere dagligvarebutikker i et område der det er nok fra før? Svaret er selvsagt nei. Er det behov for at disse butikkene holder åpent til nærmere midnatt på kvelden – ulikt i de fleste andre land? Også nei.
Men det skaper arbeidsplasser, sier noen. Og tenk så forbrukervennlig det er å kunne handle til nesten alle døgnets tider. Dette er demokrati og valgfrihet, sier andre. Når ble vi rike av å klippe håret til hverandre?
Om vi unner de som jobber i jordbruket samme levestandard som oss andre, er det et selvsagt krav at de får skikkelig betalt for det de produserer. I dag lønnes landbruksarbeidere 20% lavere enn butikkansatte, som også er i et lavtlønnsyrke.
Om vi mener at norskproduserte varer og norsk sjølberging er viktigere enn stadig mer utenlandsimport, må vi sette begrensninger på varer og varevolum som vi importerer. I de 28 år som Norge har vært tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen, har vår landbruksimport fra EU stadig økt. Samtidig har vår sjøforsyningsgrad gått ned. I dag er den rundt 40%.
Vi kan selv gjøre noe med både lønninger, import og sjølberging. EØS-avtalen omhandler ikke landbruksprodukter. Problemet er snarere ulike norske regjeringers ettergivenhet overfor press fra EU-byråkratiet, og manglende vilje til å svekke matbaronenes grådighet.
Vi har nå et rødgrønt stortingsflertall. Med politisk enighet kan noe av denne grådigheten temmes. Kort fortalt:
Landbruksyrker må også gjøres mer attraktive. Målet må være at flere unge velger «å ta landet i bruk», ikke legge det ned.
Om vår rødgrønne regjering prioriterte sånne tiltak, kunne vi unngått de siste prisøkningene. I stedet ville matbaronenes profitt fått en høyst velkommen nedtur. Kanskje ville også noen av dagligvarebransjens ansatte skiftet beite – som sårt tiltrengt arbeidskraft i bransjer som i dag er avhengig av utlendinger?
(Artikkelen ble først publisert på derimot.no)
