Laugsånden og kampen for kunstnernes rettigheter:
Det pågår i dag en kamp om kunstnernes rettigheter, opphavsretten er ikke lenger selvfølgelig. Det er i dag et voldsomt press på kunstnerne fordi rettighetene til kunstnernes verk er svært verdifull på det kapitalistiske markedet. Det er rett og slett en kamp om innhold.
NRK ønsker for eksempel å kjøpe det norske dramatikere har produsert for dem «til evig tid». Kunstnerne utgjør allerede en tydelig lavtlønnsgruppe og har svake rettigheter ved sykdom og dårlige opptjeningsvilkår for pensjon. Den pågående uthulingen av kunstnernes rettigheter er derfor alvorlig og må møtes med faglig kamp fra kunstnernes side. Men hvordan skal den organiseres?
Ser vi for eksempel på Norske Dramatikeres Forbund, ble forbundet stiftet mer eller mindre som et laug i 1938 for å beskytte faget og sikre medlemmenes interesser økonomisk og kunstnerisk. På samme måte oppstod de første fagforeningene i andre halvdel av 1800-tallet, foreninger som skulle kjempe for fagarbeidernes interesser. Typografene var de første.
Dramatikerforbundet har gjennom årene lyktes ganske godt i å ivareta oppgavene sine, og profesjonaliseringen har økt i takt med skolering av medlemmene kunstnerisk og faglig. Det har vært mulig å føre en faglig kamp basert på 350 medlemmer og med forhandlinger med kringkastere og teaterforeninger – Og å oppnå anstendige resultater.
Men de siste 10-15 årene har vi sett en tiltagende skjerping av den faglige kampen innenfor vår sektor. Dette har selvsagt å gjøre med utviklingen av underholdningsindustrien, som har vokst til å bli en ekspansiv internasjonal næring, med økende omsetning og stadig flere ansatte over hele verden. Og hvor store mediekonserner spiller en stadig viktigere rolle. Den logiske konsekvensen er en skjerpet konkurranse på alle nivåer i bransjen, noe vi som dramatikere tydeligst merker innen film- og-TV-sektoren.
Norske filmprodusenter har organisert seg i hovedorganisasjonen Virke. Og NRKs rolle er i dag å konkurrere om norske TV-seere på den internasjonale arena. Dette legger økt press på dramatikerne som skapere av norsk innhold, som er NRKs største fortrinn i kampen om norske seere (TV-serier har også blitt en viktig eksportartikkel). For å stå sterkere i konkurransen, ønsker NRK nå å eie innholdet for at seerne kan spille det av når de måtte ønske. Dramatikerne står plutselig i en fundamentalt ny situasjon.
Dette er faktisk en tydelig parallell til hva som skjedde i norsk industri for 100 år siden. Mellom 1905 og 1914-15 foregikk en voldsom ekspansjon, landet ble selvstendig og en industrireising startet. Antall industriarbeidere økte raskt. Det var stort sett gode konjunkturer, som gjorde det mulig for den nye industriarbeiderklassen å presse fram økte lønninger.
Men det var mange hindringer. En av dem var organisasjonsformen i fagbevegelsen. Fagforeningene var basert på beskyttelsen av bestemte fagfunksjoner, og det var etablert et forhandlingsapparat. Her hadde faktisk fagbevegelsen et forsprang, som var først ute med landsomfattende organisering. Men arbeidsgiverne organiserte seg etter hvert også på landsbasis, i Norsk Arbeidsgiverforening.
Arbeidsgiverne svarte på de faglige streikekampene med landsomfattende lockouter. Vi fikk et skjerpet klima. Den «gamle» fagforeningsformen kom under press. Ved streiker i bygg og anlegg ble det for eksempel vanskelig å organisere effektive streiker når arbeiderne tilhørte mange forskjellige fagforeninger på samme arbeidsplass. Murerne var i ett forbund, snekkere og malere i andre.
Martin Tranmæl som hadde vært i Amerika i flere år og følt kapitalismens ubarmhjertighet på kroppen, så hva som måtte gjøres. Han gikk i bresjen gjennom Fagopposisjonen i Trondhjem for at fagbevegelsen måtte organiseres etter en modell av industriforbund. Dvs. at alle arbeidere på samme arbeidsplass måtte være organisert i samme forbund.
Arbeidsmandsforbundet ble etter hvert organisert etter denne modellen. Man opphevet det gamle skillet mellom faglært og ufaglært fordi dette vanskeliggjorde kampen på arbeidsplassene. Laugstanken var utdatert, rett og slett.
Som den også har blitt i vår bransje. Og for mange andre kunstnergrupper. Vi i Dramatikerforbundet har i denne situasjonen valgt å melde oss inn i LO og gradvis åpne organisasjonen. Vi håper flere kunstnerorganisasjoner vil følge etter under paraplyen LO Kultur som nå er vedtatt opprettet. Musikerne har allerede vært medlemmer av LO i en mannsalder. Og er logisk nok den best betalte kunstnergruppa.
Det er interessant når en av initiativtakerne til Norsk Forfatterforbund setter saken på spissen og sier at: Vi er ikke opptatt av litterær kvalitet. Vi er opptatt av lønnsforhold og rettigheter. Det bør åpne for samarbeid med fagbevegelsen, som nå også har gått inn og aktivt støttet Forfatterforbundet økonomisk.
Hvis kunstnerne ønsker å påvirke sine lønns- og arbeidsforhold, trengs en bedre organisering. Vi må begynne å orientere oss i retning av å føre en annen type faglig kamp enn de gamle «laugsforhandlingene». Det er ingen som hører på høflige henstillinger lenger, like lite som under de harde arbeidskampene i norsk industri tidlig i forrige århundre. For å oppnå anstendige resultater handler det i prinsippet om ett eneste forhold: Faglig styrke.
Kunstnerne må begynne å orientere seg mot å skape allianser innenfor LO, som kan gjøre oss sterkere i forhandlingssituasjonen. Å forhandle i forhold til styrke, basert på allianser med titusenvis av LO-medlemmer i ryggen, er noe helt annet enn å forhandle på vegne av noen hundre kunstnere. Å bygge slike allianser tar tid, arbeidet bør påbegynnes straks. Det handler i første omgang om noe så enkelt som å snakke med folk.
Og da blir neste skritt i en konfliktsituasjon: Hvordan kan vi støtte hverandre? Det er enkelt sagt fagbevegelsens grunnidé.
Bjørn-Erik Hanssen
Leder Norske Dramatikeres Forbund, avd. Trøndelag.
