Han Kristian Klemert og han Ola-Bertin Næss å’n Martin Føll va’ sånne gamle ræsera som handtlangera. Den gangen va det første mann og annen mann og tredje mann i stein’. Nån hadd kalken og nån hadd stein’, og så hørt æ om ein gang dæm jobba på Sentralsykehuset. Det va’ breinnvin den gangen da, veit du, og så bynt’n å bli litt slængan han som gikk øverst. Så det datt ned ein stein som han fikk over nævan han Kristian Klemert. Sykehuset va så vidt komme i bruk; han vart sendt inn og fikk bandasjert fingran og etterpå va’ det rett ut og fortsett å bær. Men når det lakka ut på ettermidda’n så kom det dettan enda ein stein, og den fikk’en Kristian i hauet. Heldigvis datt’n itj ne’, men dæm mått inn me’n og få’n bandasjert igjen. Dæm treft den samme sykepleierska, og hu sa: No må de gi dokker, vi har da anna å hold på med enn å forbind dokker, sa a. – Og skull no så gæli verra, så må de itj kom inn med samma kall’n kver gang. (Historie fra 20 – 30 tallet fortalt av Tor Esp i 1993)

Murerhåndlangerne

Ola-Bertin, Siggen, Kalle og alle de andre gamle sliterne, hvor ble det av dem? De fleste av de ekte murarbeiderne, murerhåndlangerne, de er døde nå. De som bar steinen på bærfjøla, og kalken i bærkasse, også den på skuldra, opp stiger eller trapper til mureren på flukta, for siden å menge kalken opp med spaden slik at den skulle være smidig og fin å mure med. De som bygde trestillaset med doble ribord, fire firtomsspiker i det øverste og tre i det nederste, med den nødvendige skråsvertinga, både på langs og på tvers, så stillaset ble stødig og sikkert. Noen ganger slapp de litt lettere fra bæringa; Dybergheis og sliskgang oppover stillaset løfta både stein og kalk, en heisgutt stod nede og hekta på båra og dro drivreima inn på svinghjulet, mens murarbeideren stod der oppe og tok imot.

Det farligste med trestillasene var rivinga. Ofte hadde de stått i mange måneder, og treverket kunne være gjennomtrukket med vann, spikrene var galvanisert eller hadde rusta, i begge tilfeller grodd fast så det var nesten umulig å trekke dem ut. Og etter som rivinga gikk framover ble stillaset mer og mer lealaust, og det ble direkte farlig å balansere i høyden og prøve å håndtere brekkjern eller klohammer.  Da Colosseum kino ble bygd i Oslo i 1964, raste det 32 meter høye stillaset inne i kinosalen ned, det skrudde seg sammen til ei enorm tømmervase som fylte hele salen. Det var et under at ingen ble drept. Men i Trondheim ble det dødsfall ti år etter under bygginga av nytt politihus. Fire mann hoppa ned på plattingen samtidig, høyt oppe i stillaset, og den ga etter. To av dem berga seg ved å hoppe inn i bygget; de to andre falt ned, en av dem døde, den andre ble hardt kvesta. Årsaken var at det ene ribordet var fjerna under demonteringa av stillaset, dermed rauk det andre under vekta av fire mann.

 På litt større byggeplasser hadde man en kalkbenk; det var en stor lav kasse som var fylt med en blanding av sand, kalk og vann. Kalken herder bare i kontakt med luft, så kalkbenken ble holdt skikkelig blaut. Når mørtelen skulle blandes, tok murarbeideren og blanda sement og vann inn i denne massen med ei rørhake. Rørhaka var et langt skaft med ei tverrstilt jernplate med to runde hull i forrest, den ble brukt både til å hakke løs biter av sand/kalkblandinga, og til å røre den sammen med sement og vann etterpå, og den var også  grei å bruke til å menge opp kalken når den begynte å stivne til i båra eller i dunken.Murarbeideren måtte lære å blande kalken med riktig konsistens. Etter hvert ble rørhaka og kalkbenken erstatta av trommelblander,  sanddunge, og mursement, som erstatta kalken. Men fortsatt er det vanlig å kalle mørtelen for kalk.  

Denne vitsen forteller en del om det tradisjonelle forholdet mellom murere og murarbeidere

Murerkona og den lille murersønnen var ute og gikk da de kom forbi en byggeplass. De ble stående og se på arbeiderne der, da sønnen spurte: Mamma, håndlangerne, er de mennesker de også?  Jada, gutten min, det er de, bare en mye simplere sort.

Murarbeideryrket oppnådde aldri å få fagstatus. Fagbrev som murarbeider, for en vits, alle kan jo klare den jobben, det er bare å hente inn folk fra gata! Slik var murernes reaksjon da de hørte at fagstatus ble vurdert. Så ble da også forsøket grusa. Men prøv å få en murer til å manøvrere steintrilla på en smal vandring, eller ei full kalkbåre i en bratt motbakke!  Om murerens arbeid krever håndlag, rytme og balanse, så er dette like viktig i murarbeiderens ulike arbeidsoppgaver. Kanskje enda viktigere, for dette arbeidet er mye tyngre enn å løfte en murstein eller en Leca-blokk. Har du ikke teknikken på plass, risikerer du å slite på deg isjias før du vet ordet av det.

Murarbeideren, tross dyktighet, styrke og yrkesstolthet, var i sin arbeidssituasjon dobbelt undertrykt. Først som lønnsarbeider underlagt en enerådende arbeidskjøper; men også som håndlanger, servitør og springpojke under murernes evige mas og klaging. En egen underklasse, under fagarbeiderne; hjemvendte sjømenn og andre  mannfolk og ungdommer  som måtte ta den jobben som bød seg.  De var de virkelige sliterne, de som tok de tyngste takene.

Murarbeiderne, de måtte vel være noen skikkelige kraftkarer for å klare det tunge arbeidet? Joda, mange av dem var utvilsomt det. Noen drev med styrketrening og kroppsbygging og tok mange tunge tak. En av de virkelige kraftkarene skulle bære inn sementsekker på 50 kilo; han ba like godt lastebilsjåføren om å lesse på to sekker om gangen. Kompisen kunne ikke være  dårligere, så han gjorde det samme. Da førstemann gikk opp til tre sekker,  ville ikke den andre gi seg, men da den tredje sekken ble lagt på, sank han i kne.

Mange murarbeidere var aktive i idretten

Sven Åberg fra Ila var en av de legendariske murarbeiderne. Han hadde vært norgesmester i  boksing fire ganger på femtitallet, siste gang i tungvektsklassen; ja, han hadde til og med vært sparringspartner for Ingo, Ingemar Johanson fra Gøteborg, som ble verdensmester i tungvekt i 1959. Sven var en sindig og beskjeden kar,  han var ikke den som skrøt av sine meritter. Men det ble fortalt mange artige historier om ham. For eksempel da han deltok  i bygginga av Sentralbadet i Prinsensgata. Dette skulle bli det første offentlige 25 metersbassenget i Trondheim og var svært etterlengta. Faktisk var det slik at da det var ferdig, stod ungene i kø langt oppover fortauet på utsida, jeg var blant dem; vi ble sluppet inn i puljer. Dette var på slutten av femtitallet, og Sven hadde bestemt seg for å være den første til å bade i bassenget. Det skjedde da det ble tatt en vanntest for å sjekke om det uferdige svømmebassenget var tett. Det ble fylt opp, og med forkalingsmaterialer flytende rundt seg hoppa friskusen ut i det kalde vannet. Sven var nestleder i Mursvennenes fagforening i flere år, men han ble uføretrygda av senskader etter den omtalte arbeidsulykka ved bygginga av Politihuset i Kongensgata, han døde alt for tidlig, i 2003. Jeg hadde den ærefulle, men triste oppgaven å senke fagforeningsfana med sørgeflor over kista hans da den ble senka ned i grava.

Kroppsarbeid, i ordets rette betydning, likevel var forbausende mange av murarbeiderne ikke imponerende kraftkarer å se til. Sterke, seige, senete, ja, men ikke så svære av kroppsfasong. Slik var for eksempel Johan, med daglig inntak av ei halvflaske vodka; murerne prøvde forgjeves å overtale ham til å droppe alkoholen. Likevel klarte han å holde to av de dyktigste murerne  i Frostfirmaet med stein og kalk, helt til han måtte gi seg da lungene svikta ham.

Meier, gammel veteran, også han spinkel å se til. Han var en ekte lademogutt med et arsenal av blomstrende og saftige uttrykk og historier, han var et fargerikt eksempel på den levende arbeiderkulturen på La’mon.

 «Husspå det pappa, det viktigste e’ at vi e’ frisk begge», sa guttungen til faren sin da han kom hjem med karakterboka. Eller om en som var så syk at han «hadd’ over førti i sjaber og skalv som et askebeger!»

Meier var gammel da jeg traff ham i begynnelsen av min murarbeiderkarriere, på slutten av hans. Han var stolt over å ha vært med på å bygge det siste huset der det ble brukt trondjemshulmur,  i Holtermannsvegen, og han var med i trekløveret som starta Jensen og Røsstadfirmaet, der han jobba mange år.

Siggen var enda en av de gamle, stolte og klassebevisste murarbeiderne. Han var  far til fire staute sønner. Den eldste, «Spiker’n»,  ble europamester i boksing hele fem ganger, de tre andre havna  i murerfaget; to som murarbeidere.  Siggen var kjapp og frekk i replikken, og også kjapp i vendinga som murarbeider. Jeg jobba aldri sammen ham, men fikk passet mitt påskrevet da jeg tok til orde for å stanse alkoholserveringa på medlemsmøtene i foreninga. «E’ du fanatiker?» var kommentaren hans.

Den teknologiske utviklinga har fjerna mange av de tunge børene fra murarbeiderens skuldre, men den har også gjort mye av hans kunnskaper og ferdigheter  overflødige. Mørtelen kommer som tørrmørtel: sand, sement og kalk i kontrollert blandingsforhold; på større jobber i bulk med blandeskrue, det er bare å trykke på knappen, så kommer den ferdige mørtelen rett i båra. Stillasene settes opp av egne firma med de nødvendige sertifikater. Transport på byggeplassen er gjort enklere med kraner og heiser. Til og med mye av ryddinga utføres av egne ryddefolk som fjerner rasket før du får snudd deg. Alt dette er vel og bra. Men murarbeiderne som yrkesgruppe, med egen identitet og yrkesstolthet, har langt på vei blitt borte. Sjøl de som ble betrakta som tapere i samfunnet kunne få en verdighet gjennom klassestandpunktet og fellesskapet; kom ikke og se ned på oss!  Murarbeiderne var opprinnelig en tallrik gruppe i Arbeidsmannsforbundet. Seinere godtatt i Norsk Murerforbund, i starten med sine egne fagforeninger.

Organiseringen er like viktig i dag

Nå er alle samla i det store Fellesforbundet. Sammen er vi sterke? Vi er vel det. Men murarbeideren er borte i Fellesoverenskomsten for byggfag. Han har blitt til hjelpearbeider, under betegnelsen ufaglært, enten med minst ett års bransjeerfaring, eller eventuelt mindre. Og lønna, som før var minst 95 prosent av murerens lønn, er nå maksimum 90 prosent.

Vi skal ikke ønske oss de gamle tidene tilbake. Men det vi trenger, er at fagbevegelsen og de politiske partiene reiser fanen og slåss mer effektivt for de ufaglærte, de med usikker tilknytning til arbeidslivet, ungdom som ikke klarte å fullføre skoleløpet.  Og også arbeidsinnvandrerne, som har tatt over mange av jobbene med lave krav til kvalifikasjoner. Utleiebransjen med tilhørende sosial dumping har ødelagt forholdene for dem som prøver å starte i arbeidslivet uten yrkesutdanning. Derfor har vi starta kampen for å forby denne bransjen. I tillegg må i fagforeningene gå i spissen for organisere og styrke kampviljen og klassebevisstheten i disse gruppene. Der har vi faktisk mye å lære av historia.

Ingjald Gaare har også skrevet boka Stein på Stein, Murerliv som man kan få tak i ved å henvende seg til forfatteren eller til redaksjon@tronderrod.no.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.