Sist Uber var i Norge snøyt 90 prosent av dem på skatten. Nå vil Regjeringa og Fremskrittspartiet trosse både sjåfører og eiere ved igjen å bane vei for Uber og innføre sosial dumping i drosjenæringa.

Av og til er det forunderlig hvor liten effekt fakta har på politikerne. Liberaliseringa av drosjenæringa, som er vedtatt i Stortinget og egentlig skulle trådt i kraft i juli, er et godt eksempel på det. For disse regelendringene har vært på høring, og en overveldende andel av høringsuttalelsene var negative til endringene. Blant dem var Taxiforbundet og Fellesforbundet (altså partene i arbeidslivet), mange av drosjeselskapene og en haug med fylkeskommuner (altså løyvemyndighetene).

Begrepet «faktaresistente politikere» brukes gjerne om shady og populistiske typer som Trump og Bolsonaro, men denne saken viser at de finnes i stort monn også her til lands. Slike folk blomstrer når ideologi får lov til å trumfe fornuft, og når konklusjonen kommer før premissene.

For hvordan i all verden kan våkne og edru politikere ønske kjeltringene i Uber velkommen tilbake til norsk arbeidsliv, når 90 % av dem (iht Norsk Øko-forum) snøyt på skatten forrige gang de var her?

Denne liberaliseringa framstår, for alle som kjenner mer til drosjenæringa enn lettglemte erfaringer fra baksetet i fylla, som en oppskrift på sosial dumping. Arbeidsgiverne sier det, næringsaktørene sier det, LO sier det og all tidligere erfaring fra både Norge og andre land tilsier det.

Men læll, som vi sier i Trøndelag. Flertallet for denne varsla katastrofen ble sikra av den mildt sagt uhellige alliansen av regjeringspartier, samt liberalistene i Frp. Av disse er jeg mest skuffa over vippepartiet Kristelig Folkeparti, som historisk sett ikke har vært spesielt opptatt av å deregulere. Er dette virkelig Krfs arbeidslivspolitikk? Eller hvis det ikke er det: Hva har de blitt lovet mot å sluke denne kamelen? Er svaret noe så enkelt som regjeringstaburetter og svarte biler? I så fall håper jeg belønninga er oppslutning under sperregrensa for evig

Nå blir hele møkkareformen etter alt å dømme utsatt til november (minst), på grunn av koronakrisa og fordi ingen (!) fylkeskommuner ønsker den innført i sommer, og det gir meg håp. Kanskje er det mulig å stoppe den likevel. Kanskje er det nok voksne på Stortinget (her er jeg redd vi kan se helt bort fra Christian Tybring-Gjedde) til å sette en stopper for den varsla raseringa av næringa mi?

For drosjesjåførene er provisjonsbetalte, uten garantilønn, og tjener ingen penger når de ikke har oppdrag. Det er hele idéen med å regulere næringa: Å sørge for at det skal gå an å leve av denne jobben. Og drosjene er faktisk tomme om lag halvparten av tida de er ute og kjører, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå. Hva betyr det? Det betyr denne mekanismen: Jo flere drosjer, jo færre turer per bil og jo dårligere timelønn. Og kommer løsarbeiderne (dere vet de uten jobbtrygghet, pensjonsavtale og sosiale rettigheter) inn i markedet og kjører når etterspørselen er størst blir det fort vekk umulig å livnære seg av denne jobben her til lands. Det er dårlig nytt for meg (som har levd av å kjøre drosje siden 2002), men også for kundene, offentlige innkjøpere av transporttjenester, og for norsk kollektivtransport generelt.

For markedet regulerer ikke seg selv. Markedets usynlige hånd er usynlig av samme grunn som den hellige ånd og Midgardsormen er det: Fordi de finnes ikke! Og når antallsregulering og krav om sentraltilknytning forsvinner går drosjetakstene opp og kvaliteten ned. Ikke omvendt.

Å overlate drosjebransjen til det såkalte frie markedet er altså en oppskrift på det kappløpet mot bunnen som åpenbart er det optimale liberalistiske arbeidsmarkedet nå som slaveriet er både upopulært og forbudt: Den sosiale dumpinga. Det er en oppskrift på at de allerede underbetalte drosjesjåførene, som ikke er ukjente med verken 12- eller 14-timersskift, blir et C-lag i norsk arbeidsmarked. Arbeidende fattige.

Og vi er allerede i ferd med å få dem, de arbeidende fattige, selv uten liberalisering. For der jeg jobber, nærmere bestemt i et drosjefirma tilknytta Norgestaxi i Trondheim, har selskapet (som er en ivrig pådriver for liberalisering) lansert ei ordning det er helt umulig for sjåførene å gjøre ei anstendig lønn på. Det er en app som gjør at kundene får kjøre hvor de vil i og rundt sentrum av Trondheim for kr 99,-. Det gir sjåføren ei bruttolønn på drøye 40 kr per tur. Førti kroner! Og de sjåførene som sier nei blir utestengt fra dataformidling – i praksis et yrkesforbud. Og dette kaller Norgestaxi Trondheim, på sin egen hjemmeside, for «billigere, smartere og kulere taxi».

Og enda billigere, smartere og kulere skal det altså bli. Men det er altså ikke for sent å snu, og Kristelig Folkeparti, jeg ser fortsatt på dere, selv om jeg problematiserer den hellige ånds eksistens. Oppfordringene har vært mange. Og det er ikke for sent. Det er aldri for sent å skjerpe seg, for å vri litt på Jesus.

Koronakrisa har vist oss hvem det er som har samfunnskritiske funksjoner, hvem som har de jobbene Norge ikke klarer seg uten. Og det er altså ikke strømmeglere, konsulenter, byråkrater og politikere som har tilbragt de siste to månedene i videomøter – i bar underkropp for alt jeg vet. Det er derimot barnehageansatte, helsefagarbeidere, renholdere, og ja nettopp: drosjesjåfører. Yrkesgrupper som til vanlig hører hjemme nederst på både lønns- og statusstigen. Kanskje det er på tide å gjøre noe med det? Og om det blir for ambisiøst, kanskje vi skulle drite i å gjøre det verre i det minste?

(Denne artikkelen ble først publisert av Radikal Portal 24. mai.)

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.