Regjeringen har revidert 2020-budsjettet og varsler langvarig høy arbeidsløshet etter koronaen – og kutt i dagpengene: «Etter hvert blir det svært viktig at permitterte stimuleres til å søke arbeid, og at bedriftene stimuleres til å ta inn igjen de permitterte, slik at sysselsettingen kan ta seg opp igjen». De tror åpenbart at kutt i dagpengene må til for å gi arbeidsløse arbeidslyst.

Arbeidsløsheten i kjølvannet av korona-krisen skyldes ikke for gode dagpenger, men oppsigelser, permitteringer og mangel på jobbtilbud. Regjeringen tviholder likevel på «arbeidslinja» og vil kutte i stønadene slik at de arbeidsløse betaler mest mulig av regningen for arbeidsløsheten i samfunnet.

Det var Arbeiderpartiet som lanserte «arbeidslinja» på 90-tallet, i takt med tilsvarende angrep på velferdsstaten over hele Europa. LO-ledelsen ble ukritisk med på notene. Hadde de lest historie, ville de visst at fattiglovene i Europa på 1800-tallet bygde på samme overklasseteori om at arbeidsløsheten skyldtes at fattighjelpen var for god. «Arbeidslinjas» budskap til dem som er arbeidsløse eller ute av arbeid på grunn av sykdom og uførhet, er alltid det samme:

– Du kommer deg nok i arbeid hvis vi tar pengene fra deg.

Før «arbeidslinja» ble innført, håndterte Norge arbeidsløshet som et systemproblem og et statlig ansvar. Trygdeordningene var der for å dempe de mest brutale følgene av kapitalismens arbeidsmarkedslogikk. Trygdene skulle erstatte inntektstap og gi hjelp til selvhjelp. 

Nye generasjoner husker ikke tida før «arbeidslinja», men de har erfaringer som gjør det lettere å gjennomskue overklassetenkningen. Mange unge må slite i årevis for å få full, fast jobb. Da lar man seg ikke så lett overbevise om at stønadskutt er det beste middelet mot arbeidsløshet og fattigdom.  

Kanskje er det denne generasjonen som gjør seg gjeldende i Arbeiderpartiet når de nå står mindre bastant på «arbeidslinja» enn før. Talskvinne Hadia Tajik påstår for eksempel ikke lenger at lavere dagpenger og kutt i arbeidsavklaringspenger får folk i arbeid. Nå kritiserer hun faktisk Høyre-regjeringen for å følge den samme «arbeidslinja» i sosialpolitikken som Arbeiderparti-regjeringene før dem. 

«Arbeidslinja» bryter med velferdsstatens mål om sosial trygghet. Poenget er tvert imot å skape sosial utrygghet for alle uten lønnsarbeid og drive flest mulig mot jobbsøkerkøene. Kutt i trygdene gir flere desperate jobbsøkere og billigsalg på arbeidskraft. Det blir høyere sysselsetting, men samtidig dårligere arbeidsforhold og mer sosial dumping. 

Massearbeidsløshet etter pandemien krever ikke stønadskutt, men tvert imot gode stønadsordninger som gir de arbeidsløse sosial og økonomisk trygghet. Regningen for arbeidsløsheten skal ikke gå til de arbeidsløse, men til regjeringen, slik at landets ledelse blir stimulert til å sørge for bedre jobbtilbud og anstendige arbeidsforhold.

Denne teksten ble først publisert i en forkortet versjon i Klassekampen, 15. mai.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.