Unn er ei vanlig dame. Hennes store interesse er politikk. Miljøpolitikk. Prøvde seg på studier i fjor. Det gikk ikke. Sjøl om kroppen skranter må hun jobbe, hun liker å jobbe. Begynte nettopp i ei kantine. I tillegg til vaskejobben. Hun vil – i en god måned – ha 15000,- utbetalt. Husleia er 7000,-. Avdrag på lån 1600,-. Går akkurat, tenkte Unn. Helt til koronaen tok fra henne kantinejobben. Renholdsjobben på sykehjemmet får hun fortsette med, men den gir henne knappe 4000,- i måneden. Hun er snart blakk og er en av veldig, veldig mange.

Det finnes de som sammenligner arbeidsløshetstallene i dag med 30-åra. Med god grunn. Vi – les alle partiene – har heldigvis bygd opp en velferdsstat som tar vare på oss i trange tider. Hvordan var det den gangen?

La meg kaste et blikk 90 år tilbake i tid. New York-børsen kollapser. Krisa eter seg oppover Europa og når Norge. Arbeidsløsheten stiger til 33% på sitt høyeste i 1933 (K. Kjelstadli, Norgeshistorien.no). Mange er sultne og lever til tider av bedervet mat fra fattigkassene. Men de sulter ikke i hjel. Hva gjorde storting og regjering den gangen? 

Angrepene mot arbeidsløse fra de borgerlige partiene er nesten vanskelig å fatte i dag (når de smykker seg med å ha stått på fra først til sist for å opprette velferdsstaten). 

«Ugildhetsloven» (inhabile) ble vedtatt av Bondepartiet og Høire i 1932, med støtte fra Venstre. Den innbar at folk som hadde mottatt «fattighjelp» ikke fikk stille til valg. De ønska også frata fattige stemmeretten (som før 1919 da det sto en stjerne i manntallet til de fattige), men det syntes Venstre var å gå for langt.

Bondepartiets statsminister, Jens Hundseid advarte mot sosiale hensyn. Nå gjaldt det å redde landet fra økonomisk kaos. Han tordnet mot de arbeidsskye, de likegyldige, de som etter hans mening var inhabile. «Jeg synes det må være humant nok når fattigunderstøttede folk får beholde stemmeretten», fant Hundseid det for godt å si. (Tilbake til stjerne i manntallet. Stortinget.no). 

I alt 147 kommunestyremedlemmer og 119 medlemmer av utvalg måtte gå av på grunn av de nevnte bestemmelser. Mange fikk aldri stille til valg. Mens det var ca 5% som var fratatt stemmeretten fram til 1919, var det opp mot 15% som ikke var valgbare på trettitallet. Ugildhetsloven ble oppheva i 1935 da Arbeiderpartiet kom i regjering.

Vi lever heldigvis i ei ny tid. Fattigkassa heter NAV nå, Unn har rett på sosialhjelp, slipper å spise bederva sild og beholder retten til å stille til valg hvis det skal bli aktuelt.

Allikevel er det noe som skurrer…

Staten har anbefalt en sats på 6250,- per måned til livsopphold for en enslig. Det du tjener fra før trekkes selvfølgelig i fra. I tillegg dekkes husleie og strøm innenfor rimelighetens grenser. Det skulle gi Unn en mulighet til å slite seg gjennom de nærmeste månedene, særlig hvis hun får utsettelse på avdragsdelen av lånet sitt. 

Så enkelt er det dessverre ikke hvis du bor i Trondheim. 

Sosialhjelp er en kommunal ytelse og her i byen synes politikerne statens satser er for rause. For de tre første månedene har de kuttet livsoppholdet til 80% av det staten anbefaler, så Unn vil sitte igjen med 5000,- kroner. Maksgrensa for husleie for en enslig er 5900,- i Trondheim, så her må Unn ta fra livsoppholdet. Kan hun ikke finne en måte å tjene seg noen ekstra kroner på? spør du. Nei, er svaret. Hver smitt og smule av inntekt trekkes fra. Unn sitter igjen med en tusenlapp i uka og det skal dekke både mat og alt annet av vanlige utgifter.

Hvorfor er det de som har minst som først blir ofre for sparepolitikken her i byen?

Jeg snakker ikke om familier med barn her. I forhold til de statlige satsene har Trondheim vært litt rausere. Godt er det. Nå snakker jeg om Unn. Enslige Unn.

Ligger det en tanke bak, bortsett fra det opplagte, at hun tilhører ei gruppe som sjelden protesterer selv eller har noen som snakker for seg?

Bondepartiet og Høire hadde en ideologi som statsminister Hundseid målbar på tidlig trettitall: Forakt for de fattige, de uverdige. 

I dag er ideologien en annen. Den kalles arbeidslinja– at det beste er å gjøre det så økonomisk vanskelig som mulig å ikke ha jobb – det er bare å ta seg sammen. Tankegangen i arbeidslinja er oss og de andre, de som ikke bidrar, som kanskje lurer oss. Kanskje koronaen kan lære oss at det ikke er noen forskjell, vi kan alle bli rammet, både helsemessig og i forhold til arbeid.

Hva gjør det med Unn og alle de andre i samme situasjon og nærmest kontinuerlig være blakk, bekymret og gjerne skamfull? Tror du «nød lærer nøgen kvinde at spinde»? Tror du fattigdom ansporer til innsats og kreativitet?

Jeg tror omvendt: Uten mat og drikke duger helten ikke! Unn -som renholder og kantinearbeider- tilhører de gruppene av arbeidstakere den siste tida har lært oss er de virkelige heltene. De som holder hjulene i gang. Mange som går på sosialhjelp er dessverre allerede utslått. Fattigdom hjelper dem ikke på beina igjen. Nå må Trondheim kommune – med alle sine velmenende politikere – vise såpass mot at de følger statens anbefalte satser for sosialhjelp fra første dag.

Men vi vet ikke hva det koster, synes jeg det lyder fra Rådhuset. Kast et blikk rundt dere i disse dager og spør dere selv hva tiltakene som er satt i verk i land etter land koster. Det koster byens anstendighet å ikke gjøre noe, er mitt svar.

  1. Veldig bra og viktig innlegg. Sosialhjelpa var tenkt som en nødshjelp ei kort tid for noen få da den ble vedtatt i 1964. Nå er det noe mange må leve i månedsvis.
    Rødt,SV sammen med LO må prioritere å lage et helt nytt og humant forslag til sosialhjelp.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.