Peder Martin Lysestøls nye bok; «Arbeiderklassen – Visjoner om en annen verden»

Finnes det ikke lenger visjoner om et annet samfunnssystem i arbeiderklassen? Spørsmålet er utgangspunktet for Peder Martin sin siste bok. I forordet skriver han at ideen om boka ble til på Trondheimskonferansen, for noen år siden. Mange radikale tillitsvalgte holdt gode innlegg. Tanker om et annet samfunnssystem manglet imidlertid helt.

Peder Martin Lysestøl (f.1942) har vært politisk aktiv siden ungdommen. Han ble leder av SUF i 1966, medlem i AKPs sentralkomite fra starten og har representert Rød Valgallianse både i fylkesting og kommunestyre. Han var også den første lederen for Palestinakomiteen i Norge. Sist kommunevalg ble han kumulert opp og er i dag vararepresentant for Rødt i Trondheim kommunestyre. Han er utdannet sosialøkonom fra Universitetet i Oslo, men har også studert i både Beograd og Kairo. En viktig del av Peder Martin sitt politiske liv har vært formidling av kunnskap som etablerte media og institusjoner plasserer i skyggenes dal.  Peder Martin er anerkjent både i fagbevegelsen og ved sosionomutdanningen i Trondheim, som en engasjert og god foreleser. Hans biografi viser et engasjement som spenner fra sosiale forhold i Norge, opprør mot imperialismen og for det sosialistiske samfunnet.

Arbeiderklassens historie

Denne boka dekker arbeiderklassens nesten 200 år lange historie i Norge. Historia og boka er delt i tre deler. I) Målet er sosialismen, II) Velferdskapitalismen og III) Ei framtid uten visjoner? Et allsidig og stort register med referanser vitner om kunnskap tilegnet både gjennom et langt liv, og i forbindelse med boka. Andre har skrevet bøker om både arbeiderbevegelsen og dens organisasjoner. Det nye er å beskrive klassens historie med et sosialistisk perspektiv. Et stort tema er gjort lett tilgjengelig i ei bok på 245 sider. Som sosialøkonom, og med en jobb i SSB som ung, har Peder Martin tilegnet seg kompetanse til å bruke statistikk. Dette gir grunnlag for å analysere trender på grunnlag av tall. Her kan nevnes arbeiderklassens sammensetning og størrelse, kvinnenes særegne stilling, den økonomiske utviklingen nasjonalt og globalt, samt familien som økonomisk enhet.

I del I drøfter forfatteren arbeiderklassens styrke opp mot bevegelsens ambisjoner om å ta over samfunnet og skape sosialisme. Han viser at klassens kompetanse henger sammen med antall ansatte i industrien. Med kapitalismens anarki vil industrisysselsetning variere både geografisk og over tid.

En særlig utfordring er kvinnenes rolle som reservearbeidskraft.  Dette spørsmålet belyser Peder Martin grundigere i sin lærebok «Husholdets politiske økonomi» fra 1992. I denne nye boka viser han hvordan fabrikktilsynsloven av 1892, skjøv kvinnene ut av fabrikkene som et vernetiltak mens kvinnesaksforeningen protesterte. Det nye Norges behov for utdannelse ble også et påskudd for hjemmeværende husmødre. Hvem skulle ellers sørge for at ungene kom seg til skolen?

Har revolusjonen vært aktuell i Norge?

Perioden 1911 – 1923 er den mest revolusjonære perioden i arbeiderklassen i Norge. Klassen hadde opparbeidet seg selvtillit gjennom å skape industri og infrastruktur, og har fått et parti som har sosialistisk revolusjon på programmet. Norges rolle som leverandør til begge sider i 1. verdenskrig hadde også eliminert arbeidsledigheten, men mens arbeiderne levde nær sultegrensa, opplevde borgerskapet ei storhetstid i luksus. 6. juni 1917 var det nasjonal aksjonsdag mot dyrtida. 40.000 demonstrerte i Kristiania og 12.000 i Trondheim. Forfatteren viser hvordan tillitsvalgte både i fagbevegelse og parti oppfattet tiden klar for revolusjon. Hadde ledelsen i Arbeiderpartiet allerede da bestemt seg den parlamentariske veien? I 1918 ga Lenin ut boka «Staten og revolusjonen» der han viser at parlamentarisme er et skinndemokrati.

Med bøkene «Den nyliberale revolusjonen. Om angrepet på velferdsstaten» (2001) og «Velferdsstatens økonomi» (2003), har Lysestøl sammen med medforfattere, bidratt betydelig til forståelsen av velferdsstatens historiske funksjon for kapitalismen. Peder Martin har også turnert hele Norge med foredrag om temaet. I hans nye bok brukes begrepet «velferdskapitalisme», som er blitt et anerkjent begrep for blandingsøkonomiske system.

Kan velferdsstaten gjenreises?

Varianter av velferdskapitalisme ble etablert i hele vesten etter 2. verdenskrig. Den Nordiske modellen kom lengst i universelle goder for hele folket. Et viktig spørsmål som boka reiser er om velferdsstaten sin historiske periode er over for alltid, eller om det er mulig for arbeiderklassen med allierte, å presse igjennom en ny epoke.

Peder Martin viser hvordan borgerskapets redsel for revolusjon etter 2. verdenskrig, ga arbeiderbevegelsen konsesjoner. Kapitalistene foretrakk stor offentlig sektor og universell velferd, mot å beholde eiendomsretten til produksjonsmidlene. Paradokset blir da tydelig. Hva skal tvinge kapitalistene til lignende kompromiss i dag når både arbeiderklassen og dens partier mangler visjoner om et annet samfunn?

Hvem er boka til for? Forfatteren fikk ideen til boka på Trondheimskonferansen som har etablert seg som fagopposisjonen sin møteplass. Jeg tror boka vil bli en viktig referanse for radikale, både i fagbevegelse og i sosialistiske partier. Boka dekker mange viktige spørsmål for sosialister og fagforeningsfolk. Kun de få har muligheten til å studere originale kilder. Denne boka på 375 sider, inklusive henvisninger, vil gi flere muligheten til å delta i diskusjonen om kapitalismens alternativ.

Jeg håper boka vil gi inspirasjon og kunnskap til en ny offensiv for den sosialistiske visjonen.