I nasjonalbudsjettet for 2023 varsler regjeringen en økning i grunnrenteskatten på vannkraft fra 47,4 til 57,7 prosent. Kraftprisen til forbrukerne, inkludert skatter og avgifter, ble nesten fordoblet, fra 113 øre/KWH andre kvartal i 2019, det siste «normale» år før pandemien, til 205 øre/KWH i andre kvartal i 2022. I lys av prisoppgangen og overføringen av inntekt fra forbrukerne til kraftprodusenter og strømhandlere fortoner skatteøkningen seg som beskjeden. Noen land har innført en maksimalpris på strøm. Den setter også taket for strømselskapenes inntekter; det overskytende går i statskassen.
Dagens norske regjering avstår fra strukturelle inngrep. Den skryter av at husholdninger får rause tilskudd, men har hittil ikke kommet bedriftene til gode. Strømpriskrisen behandles som et forbigående problem som påkaller sosialpolitiske tiltak, men et langsiktig problem krever strukturelle inngrep.
EUs president Ursula von der Leyen har uttalt at strukturen i kraftmarkedet ikke passer til dagens utfordringer, foreløpig uten å konkretisere hvilke tiltak som foreslås. Norge har meldt at forsyningssikkerheten skal bedres ved pålegg om minimumsnivå i vannmagasinene.
Det siste året har vist betydningen av sikre forsyninger som en forutsetning for stabile og forutsigbare energipriser og for en stabil økonomi. De senere tiårs liberalisering av energimarkene har i Europa svekket forsyningssikkerheten for gass og strøm sammen med en sterk prisoppgang for husholdninger og næringsliv og en uventet, ufortjent og urimelig fortjeneste i gass- og strømselskapene. Forvirringen i britisk kraftpolitikk tilsier et langsiktig behov for import av kraft, og et tilsvarende behov i Norge for å skjerme seg mot import av høye strømpriser.
Mens EU famler etter løsninger, har flere medlemsland truffet tiltak på egen hånd, som pristak på energi, nedsettelse av skatter og avgifter, og styring av fortjenesten i energiselskapene. Sommeren 2022 bevilget den tyske forbundsregjeringen 15 milliarder euro for å fylle gasslagrene før jul. Det er vellykket for Tyskland, men tyske innkjøp har drevet gass- og strømprisene oppover.
Tyskland bevilger nå 200 milliarder euro for å sikre forsyninger av energi og subsidiere forbrukerne. Utfallet kan bli høye priser på importert gass og strøm, men lavere priser til tysk industri og husholdninger, slik at konkurranseevnen vernes. Det er for Tyskland en gunstig kombinasjon av næringspolitikk og sosialpolitikk, på bekostning av mindre bemidlede land som taper konkurranseevne.
Det tyske tiltaket har møtt sterk kritikk for å prioritere egne forbrukere og å undergrave EU, men det blir trolig gjennomført. Norske selgere av gass og strøm kan glede seg, men ikke norske forbrukere, med mindre regjeringen skulle treffe tiltak.
Tiltak i mange land undergraver prinsippet om fri, uregulert konkurranse i Europas energimarkeder. Energiprising på grunnlag av grensekostnad kan være uegnet i en virksomhet med svingende etterspørsel, høye kapitalkostnader, lave variable kostnader og tidsperspektiv på mange tiår for store investeringer. Ustabile priser innebærer risiko for forbrukerne; de svekker insentivene til strømsparing.
Dagens system gir makt til produsentene og selgerne, på bekostning av brukerne. I de fleste land er tilbudet av strøm dominert av et lite antall store selskap, et oligopol , med sterke insentiver til gjensidig forståelse. Energimarkedene er lite egnet for uhemmet konkurranse. Forbrukere og investorer har behov for stabilitet og langsiktighet. Den sterke prisstigningen på gass og strøm undergraver også prinsippet om prising av energi etter marginalkostnad, slik at den siste enheten etterspurt setter prisen på alt annet. Dette kan sikre balansen mellom tilbud og etterspørsel i kraftmarkedet fra time til time, men med høy prisrisiko.
Tysk kraftindustri forbereder å erstatte forholdsvis rimelig russisk gass med dyrere oversjøisk gass, mens EUs politikere snakker om lavere priser. Rederne som kan frakte flytende naturgass, LNG, styrker sin stilling i verdikjeden, med fortjeneste. Ukraina-krigen kan kanskje bidra til et gjennombrudd i handelen med gass, til å bli global. Forsyningene vil kunne bli sikrere og prisene høyere. Brukerne betaler.
EU varsler en særskilt skattlegging av ekstrafortjenesten på energi, sammen med pristak og adgang for myndighetene til å gripe inn overfor uvanlige prissvingninger på strøm. Iblant annet Frankrike drøftes muligheten av en omorganisering av strømmarkedet, med én kjøper som videreselger strømmen til forbrukerne.
I Norge er strukturelle inngrep i kraftmarkedet knapt på dagsorden, men muligheter foreligger. Nasjonalisering er tillatt innenfor EØS. I Norge kunne staten overta krafthandelen på grossistnivå. Kraftproduksjonen kunne forbli hos dagens eiere, men et nytt statlig organ kunne få enerett til kjøp av all norsk kraft; som eneste kjøper ville det kunne kjøpe inn kraft til kost-pluss pris, for i neste omgang å forsyne det innenlandske kraftmarkedet, og med enerett til å selge overskuddet til andre land. Fjerning av mellomledd på vei til forbrukerne kan senke kostnadene. Det ville kunne verne det norske kraftmarkedet mot uønskede utenlandske anbud til høye priser.
Overfor Storbritannia og Tyskland kan Norge melde et ønske om justering av avtalene. Det er unødvendig å si opp avtalene; det holder å bruke styringsretten. Dette kan stabilisere det norske kraftmarkedet og redusere den urimelige fortjenesten hos norske kraftprodusenter. En omorganisering av Statnett er nødvendig for bedre å sikre norske forbrukeres interesser. Slike tiltak er mulige innenfor EØS.
Politikere snakker om «markedet», men i Europa finnes intet strømmarked som et mangfold av tilbydere og kjøpere. Kraftmarkedet er et oligopol. Markedskraften Tyskland, ved Angela Merkel, valgte å bli avhengig av russisk gass. Markedsmakten Vladimir Putin valgte på vegne av Russland å utnytte situasjonen. I mellomtiden valgte markedskraften Storbritannia ved Theresa May og Boris Johnson å satse på lunefull vindkraft. Politikerne har undervurdert behovet for sikre forsyninger av energi til overkommelige priser. Regningen er på bordet.
Norge kan ikke la seg binde av EUs energipolitikk når den undergraves av store medlemsland. Tysklands subsidiering bryter med forutsetningene for Acer, EUs organ for strømhandel. Norge har nå en god grunn til å gå ut av Acer for å unngå at tyske innkjøpere med statsstøtte driver norske kraftpriser enda høyere. Signalene i statsbudsjettet er en forsiktig begynnelse, om enn sterkt forsinket. Det forventes mer, raskere. Det haster!
Øystein Noreng er medlem av Alternativ Energikommisjon (red.)
Artikkelen er tidligere publisert i avisa Klassekampen
