«Norge er et demokrati. Vi har folkestyre». De fleste nordmenn vil være enige i dette. Men nesten like mange vil trolig mene at «Det er pengene og makta som rår». Hvordan er en sånn sjølmotsigelse mulig?

Påstanden «Vi har demokrati» blir gjentatt så ofte, at vi nærmest tror på ekkoet.

Ifølge «The Economist Intelligence Unit» sin indeks, er Norge til og med verdens beste demokrati. Trolig står det dårlig til i de andre, påståtte demokratiene? USA, demokratiets sjøloppnevnte beskytter, får merkelappen mangelfullt eller ufullstendig demokrati. Kina blir kategorisert som autoritært regime, til tross for at både landet og folket er blitt mye rikere.

Indeksen er basert på 60 indikatorer i fem forskjellige kategorier: frie og rettferdige valgprosesser, sivile rettigheter, regjeringens funksjonalitet, politisk deltagelse og politisk kultur.

Økonomisk system eller grad av privat eiendomsrett til bedrifter og landområder er ikke blant hovedkategoriene. Litt underlig, siden The Economist sverger til såkalt liberal kapitalisme. Det innebærer mindre politisk styring, og mer makt til markedet.

Demokrati og rikdom

Ja, vi har det mye bedre i Norge enn mange andre steder. Men antagelig er det sånn, at «folk flest» ikke bryr seg så mye om politikk, bare de får en rimelig del av landets rikdom. Det har de fleste nordmenn fått. Kineserne også. Men underveis har det skjedd en forveksling mellom demokrati og rikdom. Folk er kjøpt til taushet.

I Norge er det få som stiller spørsmålstegn ved landets styresett. Vi har nådd idealstaten og slutten på historien. Hurra! (ironivarsel). Sjøl mener jeg at Norge bare har omlag 50 prosent ekte demokrati, litt varierende fra sak til sak.  Det skal jeg forsøke å begrunne.             

Grader av demokrati

Først må vi ta et lite skritt tilbake i historien. Ordet demokrati kan som nevnt oversettes til «folkestyre». Det opprinnelige greske demokratiet var imidlertid direkte demokrati bare for en gruppe utvalgte, rike, eldre menn. Vanlige borgere, kvinner og slaver fikk ikke delta. Likevel kalte man det demokrati, kanskje fordi flere fikk makt enn under det gamle keiserveldet.

Også i Norge kalte vi styresettet vårt demokrati før kvinnene tiltvang seg stemmerett i 1913. Fram til 1898 måtte man være mann med skattbar inntekt for å stemme. Var man på fattigkassa, fikk man ikke stemme. Men man kalte styresettet demokrati, da også. Det er nok riktigere å si at noen -dvs. en begrenset elite -hadde demokrati seg imellom.

Skinndemokrati

Altså fins det ulike former for, eller grader av demokrati -slik den nevnte indeksen understreker. Det snakkes også om hendelser eller tiltak som styrker eller svekker demokratiet. 

Blir det f.eks. mye hemmelighold og taushetsplikt, og tilsvarende lite offentlig innsyn og medbestemmelse i viktige saker, blir det umulig for folk å delta i demokratiet. Noen skiller også mellom liberale demokrati og de som ikke er så liberale.           

Diktatorer har også en viss hang til å kalle landet sitt «Den demokratiske republikken xxx» og holde fiktive valg. Dette er åpenbart lureri. I Norge er det politiske ordspillet mye mer fordekt.

Krav til demokratier

Vanlige krav til en demokratisk stat er en grunnlov med tilhørende lovverk -som f.eks. Norges lover. Viktige demokratiske institusjoner er parlament eller storting (lovgivende makt), en folkevalgt regjering (utøvende-) og domstoler (dømmende-). Dette kalles maktfordelingsprinsippet.

Andre krav til et demokrati er allmenn stemmerett, likhet for loven, ytringsfrihet, frie medier (ofte kalt den fjerde statsmakt), åpenhet og innsynsrett, forsamlingsfrihet, streikerett, likestilling og å oppfylle vedtatte menneskerettigheter.

I tillegg kan man styrke demokratiske beslutninger ved å holde bindende eller rådgivende folkeavstemninger om viktige saker. Her i Norge brukes ikke dette så mye, sist var under avstemningene om fylkes- og kommune-sammenslåingene og EF (nå EU) -avstemningen i 1972. I Sveits er dette mer vanlig.

Jo flere som stemmer ved valgene, jo sterkere er tilliten til demokratiet. Men dersom styringsorganene ikke fungerer, eller de demokratiske rettighetene innskrenkes, blir landet selvsagt mindre demokratisk. 

Kapitalens demokrati

«All makt i denne sal» beskriver Stortingets plass i norsk statsforfatning. Men et statsbudsjett kan f.eks. være på 1.550 milliarder kroner, mens hele brutto-nasjonalproduktet (BNP) samme år kan være på 3.700 milliarder.

Over halvparten av BNP er altså unntatt stortingets styring. Disse pengene er for det meste på private hender. Så kan man spørre: Er privat eiendomsrett til store bedrifter og eiendommer i strid med demokratiet? Svekkes demokratiet ytterligere når store offentlige bedrifter og eiendommer privatiseres?

I Norge er «den økonomiske sfæren» behendig atskilt fra «den politiske sfæren». Dette er et snedig politisk triks, som gjør at man teoretisk både kan ha «demokrati» og en økonomisk maktkonsentrasjon hos en eiendomsbesittende elite. Trenden er at stadig færre eier stadig mer, dvs. at kapital, bedrifter og eiendom monopoliseres. Stadig mer av økonomien unndras også skatt, og styres fra utlandet.

Demokrati halve dagen

Demokratiet opphører på en måte når folk går på jobben. Joda, det fins lover og regler i arbeidslivet, og mange bedrifter har representanter fra de ansatte i styrene. Men disse er i håpløst mindretall, og som regel uten særlig innflytelse. Det er eierne som har «styringsretten».

Avgjørelsene i bedriften tas av ledelsen og i lukkede styrerom, og holdes ofte hemmelig for ansatte og øvrig allmennhet. Eiere kan selge eller legge ned en bedrift uten at de ansatte har noe de skulle ha sagt. På en måte tilbringes halvparten av det våkne livet vårt utenfor demokratiet.

Men politikk handler jo nettopp om å sette overordnede mål, gjøre prioriteringer og dirigere økonomiske og andre ressurser? Er det ikke akkurat det eierne og deres representanter i en  virksomhet gjør? Skillet mellom økonomi og politikk er etter min mening bare lureri.

Kapitalisme eller demokrati

Først litt om begrepet kapitalisme. Man er ikke kapitalist bare fordi man har hus, hytte, bil eller penger i banken. Det blir man først når man gjør pengene til «arbeidende kapital», dvs. investerer dem med sikte på utbytte (profitt/merverdi).

Kapitalismen blir ofte omtalt som en «isme». Men den har gjennomgått flere utviklingsstadier. Det startet med en sped handelskapitalisme for omkring 1000 år siden. Først i de siste 200 årene har stadig større deler av kloden blitt styrt etter såkalt kapitalistisk markedsøkonomi. Det gjelder uansett om økonomien er privat eller overveiende statlig, som feks. i Kina.

I dag er verden inne i en epoke med sterk maktkonsentrasjon, såkalt internasjonal monopolkapitalisme. Dette er en utvikling som etter min mening svekker alt tilløp til demokrati.

I verden i dag fins det ingen sosialistiske eller «kommunistiske» stater. Det finnes heller ingen rene privat-kapitalistiske eller stats-kapitalistiske stater.

USA er mest privatkapitalistisk, og Kina mest statskapitalistisk. De kriger om å være «best», og for tida er det Kina som leder. Men begge land har en eller annen form for blandingsøkonomi, som tillater litt av begge deler.

Eiendomsrett og demokrati 

Privat eiendomsrett til produksjonsmidler er grunnlaget for kapitalismen. I Norge snakkes det ofte om privat eiendomsrett til personlige gjenstander, hus, bil osv, og eiendomsrett til produksjonsmidler som banker, kapital, store bedrifter, eiendommer og naturressurser -som om det er en og samme sak.

Men det er sjølsagt stor forskjell på ting man bruker til livets daglige opphold, og på produksjonsmidler -som brukes til å skape merverdi (overskudd/profitt) for eierne.

Kapitalismens urettferdighet viser seg også gjennom at store kapitaleiendommer går i arv, ofte uten at arvingene har tilført noe som helst. Slik arves også kommando over investeringer og bedrifter. Dermed arver noen  makt over andre menneskers arbeid, helse og liv, også. 

Partiet Høyre framhever privat eiendomsrett som en viktig demokratisk rettighet. Her snakkes det ofte om selveier-demokrati. Privat eiendom skal føre til utjevning, maktspredning og medinnflytelse.

Men det blir meningsløst, så lenge de aller fleste er relativt eiendomsløse når det kommer til produksjonsmidler som kapital, store bedrifter og landeiendommer. 

Kapitalisme på norsk

I Norge er de fleste politiske partiene for kapitalismen. Hederlige unntak er SV og Rødt.

Senterpartiet, som er et høyreparti for eiendomsbesittere (bønder og skogeiere), er imidlertid kritisk til den liberalistiske frihandelskapitalismen. De tror småbøndene vil tape på det. Partiet er derfor motstandere av EU/EØS, som hviler på kapitalismens «fire friheter»: Fri flyt av arbeid, kapital, varer og tjenester. Likevel er Sp gjerne med i regjeringer som styrker monopolkapitalen og frihandelen. Storbønder og fiskeforedlingdindustri har gjort seg avhengige av importerte arbeidere.

Selv om Sp legger stor vekt på eiendomsretten, understreker man at den må være «smurt tynt utover», dvs. at mange skal eie f.eks. landeiendommer. Slik har det faktisk lenge vært i Norge, eksempelvis eier rundt 140.000 personer nesten 80 prosent av skogen.

Nå  foregår det en gradvis eiendomskonsentrasjon eller monopolisering. Dette gjelder selv om staten gjennom Statskog forvalter en femtedel av landets utmark. Statskog er i dag en statskapitalistisk bedrift, som gjerne selger eiendom til private. 

Sosialistiske goder

I Norge har vi rettigheter som er relativt unike: Allemannsretten og allmenningsretten. Allemannsretten gir oss rett til å ferdes og å oppholde oss i utmark på tvers av den private eiendomsretten.

Allmenningsretten er en førkapitalistisk, kollektiv eiendomsform. Her har flere rettighetshavere i ei bygd bruksrett til utmark. Det kan være seterrett, beiterett, rett til trevirke, fiske og jakt osv.

Begge er eksempler på sosialistiske goder, som ikke alle eiendomsbesittere og utbyggere er så glade for. Det foregår da også en gradvis uthuling av allemannsretten og båndlegging av store jakt- og friluftsområder, som når store arealer blir beslaglagt og brukt til kraftproduksjon, industri, hytter mm.             

Klassesamfunn og demokrati

Er demokrati og klassesamfunn forenlig? Norge er, som alle andre land, et klassesamfunn. Grovt sett har vi to hovedklasser som står i motsetning til hverandre; kapitalistklassen og arbeiderklassen. Mellom dem fins en middelklasse som beveger seg litt hit og dit.

Kapitalistklassen er en økonomisk elite som eier, kontrollerer eller disponerer produksjonsmidler, naturressurser eller kapitalverdier, samt en politisk elite som støtter opp om kapitalismen gjennom sin posisjon i partier, styringsverk eller organisasjonsliv.

I Norge tilhører ledelsen i alle de største politiske partiene denne eliten. De samarbeider nasjonalt og internasjonalt i kampen mot arbeiderklassen, men konkurrerer gjerne om økonomisk utbytte. 

Arbeiderklassen er de som lever av å selge arbeidskrafta si. Arbeiderklassen finnes i håndtverk, i industrien, i handel, transport og tjenesteyting, i sjukehus og skole, på kontorer og i lager -både i privat og offentlig sektor.

Det er betimelig å spørre: Kan et klassesamfunn være demokratisk, så lenge en økonomisk elite bestemmer det som er verd å bestemme? Er det likegyldig om det er stor forskjell på folk, slik partiet Høyre vil ha det?

Ideologisk og juridisk monopol

«Den herskende klassens tanker er til enhver tid de herskende tanker», heter det i et ordtak. De som har mest makt og penger, har selvsagt også størst mulighet til å formidle sine ideer og sin verdensforståelse.

Kapitaleierne eier også de største mediehusene. De kan kjøpe spalteplass til politisk reklame, leie lobbyister og betale «tenketanker» til fremme sitt syn. I Norge har vi en stor statlig kringkasting, NRK, som er politisk styrt. Men dette er ingen garanti for at kanalen gjenspeiler «vanlige» folks interesser. Den pågående priskrigen på elektrisitet, er et godt eksempel. NRK blir ofte et «mikrofonstativ» for kapital, storting og regjering.

«Likhet for loven» er som nevnt et viktig demokratisk prinsipp. Men siden kapitaleierne har størst ressurser til å drive rettssaker, og dermed og mulighet til å tvinge sin vilje gjennom i rettsapparatet. Denne skjevfordelingen er delvis forsøkt rettet opp med såkalt fri rettshjelp. Det er ikke mange arbeidsfolk i Norge som tror de kan vinne en rettssak mot en rik person.  

Ekte folkestyre

Et virkelig demokrati kan etter min mening bare oppstå i en sosialistisk stat. Man kan si at den sosialistiske staten er arbeidsfolks verktøy til mer demokrati.

Ved å organisere seg i fagforeninger for å opprette monopol på arbeidskraft, kan arbeiderne tiltvinge seg litt demokrati, og veie opp for den overlegne makta kapitaleierne har. Det er også viktig at demokratisk kontroll særlig skal gjelde banker, større bedrifter og konsern.

På denne måten gis  begrepet demokrati et reelt innhold, nemlig at folket bestemmer. Ekte demokrati krever også en mye mer aktiv holdning til politikken. Alle må være med, det nytter ikke å «sove seg» til demokratiet.

Kapitalismens udemokratiske maktkonsentrasjon skaper flere av vår tids største problemer, som for eksempel krig, sult, plyndring av natur-ressurser, klimaproblemer, overforbruk osv.

Bare ved at arbeiderklassen overtar styringa, avskaffer kapitalismen og demokratiserer økonomien, vil det kunne skapes en verden med likeverd og frihet innenfor naturens tålegrenser.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.