«…Videre har jeg

i det gamle, regnvåte Norge spist

de to ting

som har opphøyet

landet

til kulturnasjon:

Rakørret og

gammelost.

Mat for hertuger og frie bønder!«

Slik skriver Jens Bjørneboe i diktet «Om steder på jorden og mat jeg liker». Diktet er en hyllest til vakre landskaper og maten de frambringer, til torsken fra Nordishavet: «…store, snehvite skiver var krøllete og stive der de lå som fajancer på fatet. Dette kjøtt var hårdt og frydefullt og sprellet mot ganen», til «…Sort, arabisk kaffe. Ferskener med brennevin», til «oksekjøtt dryppende, rødt, tomater, olje, citron rød vin ost Bel Paese og en ubeskrivelig røkt fåreost fra fjellene», «…en indrefilet svidd av levende ild utenpå og rød som det flammende helvete innvendig». Den som hevder at mennesket ikke lever av brød alene, har altså rett, menyen er mer rikholdig…

Hyllest til bønder og kokker

Diktet kan også godt leses som en hyllest til bonden (og kokken) som ved sitt arbeid framskaffer disse rettene og gledene. «All kultur den dyrken er av jord», som det heter i bondesangen. Kunnskap om jord er derfor nødvendig for å dyrke god mat: «Pølser i Tyskland kastanjer i Milano muslinger i Napoli», konstaterer Bjørneboe. Franskmennene kaller det terroir, det samspillet mellom jordsmonn, klima og erfaring som gjør at en vin fra Bourgogne er annerledes enn en vin fra Languedoc.

Mat, jord og kultur

Jens Bjørneboes dikt er et kjærlighetsdikt, et dikt om lidenskap og sanselighet. Ta det med neste gang du går på Kiwi eller Coop, kanskje får det deg til å snuse deg fram til noe ekstra godt mellom dusinvarene! Og til jordbrukets forhandlingsutvalg: Ta det med til årets jordbruksforhandlinger! Det kan kaste et nytt lys over og gi en ny begrunnelse for arealtilskudd og tilskudd til dyr på utmarksbeite. Det er jo forståelsen av at mat, jord og kultur henger sammen, som er selve årsaken til at vi har en landbrukspolitikk og ikke overlater alt markedet. Vi kan kjøpe billigere poteter fra andre land – men det er bare på Ringerike de kan dyrke Ringerikspoteter! Verdensmarkedet flommer over av epler – men Aroma, Åkerø og Gravensten fra Hardanger og Telemark er det som kan få oss til å stemme i med dikteren: «Aldri var jeg mere ophisset enn ved dette måltid».

Med kjærlighet

Det ville være feil å lese Bjørneboes dikt som en kokebok. Her følger maten tilbake til der den blir til. Til en velstelt jord, en jord stelt med kjærlige og kunnskapsrike hender.  Monokulturene der underbetalte landarbeidere tilbringer monotone og lange dager på toppen av en skurtresker, kyllinghaller med forpinte småfulger som gisper etter luften og bein overbelastet av en kropp som vokser alt for fort, eller fleskefarmer med engangspurker hadde tatt fra ham matlysten før han hadde løftet gaffelen. Det er ingen tvil om at det er et håndverk, ikke en strømlinjeformet industri han beskriver. Her arbeides det con amore.

Frihet er kultur

En slik kjærlighet til arbeidet kan bare oppstå i frihet. Derfor beskriver han (den norske) bonden som fri. For «en kulturnasjon» kan bare bestå av frie mennesker. Dette er et moment som Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget også burde ta med seg til landbruksministeren. For hvor mye frihet har Kari og Ola Bonde i 2022? KSL (Kvalitetssystem i landbruket), rapporteringsplikter, regelverk og lovverk kan være vanskelig nok å bøye seg under i hverdagen. verre er det med den underliggende tvangen til effektivitet, standardisering og strømlinjeforming. I dagens produksjonssytemer er også bonden – uansett formell uavhengighet – fast lenket til samlebåndet. Den som løper saktere enn båndet – og båndet går fortere for hvert jordbruksoppgjør – blir kastet av.

Pengenes tvang

Dette får vi høre fra alle med autoritet på området. Vi investerer etter rådene fra Innovasjon Norge, vi leier tilleggsjord og kjøper nabogården, vi setter på flere dyr etter signaler fra politikere og departement («ingen kan leve av 15 kyr, 20 kyr, 30 kyr» osv.). Vi kjøper kraftfôr og gjødsel etter råd fra produksjonsveileder og tabeller fra Felleskjøpet, og inseminerer etter anbefalinger fra Tine.

Når tenkte vi grundig gjennom om disse rådene var riktige for oss og for bruket vårt? Tenker vi over om det fantes alternativer? Når tenkte vi over at når kalkylene skal settes ut i livet og renter og avdrag betales, er vi, bøndene, som må betale, og ikke politikere og rådgivere?

Friheten må tas

Vi får høre at «bonden skal slippes fri», men de som lover dette, bestemmer selv hva friheten vår skal bestå i. Jens Bjørneboe skrev: «Makten sier om seg selv at den er friheten, fordi friheten består i å innse nødvendigheten, som er å bøye seg for makten». Jeg tror mange av oss føler at det er nettopp der vi er i dag.

Må det gå slik? Jeg tror fortsatt vi har et manøvreringsrom, både kollektivt i forhandlinger og individuelt. Vi må ikke tro at noen kan gi oss frihet, frihet krever kamp: «Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man tar seg den. Ingen gir oss frihet, vi må ta den selv».

(Ole-Jacob Christensen, småbruker og master i franske områdestudier)

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.