Onsdag 1. februar kom den forventede og forsinkete rapporten fra den regjeringsoppnevnte Energikommisjonen, etter at statsminister Støre i Dagbladet den 31. januar hadde avslørt sine tanker. Målet for strømpolitikken er å produsere mest mulig, raskest mulig, til lavere kostnader.
Realismen er tvilsom; det savnes en analyse av kostnader og gevinster ved høye ambisjoner. Rapporten er blitt betegnet som et bestillingsverk, et makkverk, uten helhetssyn eller analyse.
Statsministerens uttalelser forklarer meget. Støre hevder at Norge har handlefrihet i strømsaken, at han kunne ha kuttet kablene til utlandet, men foretrakk ikke å gjøre det. Støre bruker handlefriheten til å bevare høye strømpriser. Han sier:
Hvis råderetten beskrives som at vi kan kutte utvekslingen, mener jeg det ikke vil være i vår interesse. Vi kunne ha gjort det, men det ville hatt store negative effekter på pris, forsyningssikkerhet og politisk og sikkerhetspolitisk samarbeid.»
Han unnlater å gi konkrete eksempler.
Støre fremhever det politiske fellesskapet med kjøperlandene som angivelig pålegger Norge å holde høye strømpriser. Han overser at EU har behov for ikke-russisk olje og naturgass, langt mer enn norsk vannkraft. Derfor har EU interesse av et godt forhold til Norge.
Statsministeren gir rett til Alternativ Energikommisjon som høsten 2022 foreslo å reforhandle avtalene for strømeksport. Det var aldri spørsmål om å bryte handelen med strøm. Støre har et behov for å rettferdiggjøre sin egen ytterliggående stilling: alt eller intet.
Dette kaster lys over rapporten fra Energikommisjonen. Mest sannsynlig har Støre aldri hatt til hensikt å regulere krafteksporten. Han var sent på banen i å oppnevne en kommisjon. Den unnlater å ta opp strømpriser, det for tiden viktigste spørsmålet i norsk politikk.
Det utsettes til neste kommisjon. Men når?
Unnfallenheten kan skyldes frykt for å ta opp et stridbart spørsmål. Den kan også ha sitt grunnlag i overmot. Trolig ser Støre på EØS som et venterom for EU, der mest mulig kan tilpasses slik at på et senere tidspunkt kan fullt medlemskap vekke lite strid. Tyske strømpriser kan være et nyttig grep.
I Norge anser vi skjulte agendaer og lønndom som brudd på våre demokratiske tradisjoner. Et historisk tilbakeblikk viser at tidligere regjeringer, også utgått av Arbeiderpartiet, har klart brasene på en bedre måte. De siste årene er norske forbrukere blitt utsatt for trolig verdens sterkeste og raskeste økning i strømpriser . Prisøkningen på strøm markerer et brudd i norsk politikk etter godt over ett hundre år med mål om å sikre rikelig og billig kraft til norske forbrukere. Energiloven av 1990 tok sikte på ytterligere forbedring for norske strømkunder.
Selv med strømstøtte er belastningen for husholdningene betydelig. For et familiebudsjett veier energikostnader tyngre med lavere inntekt. Likeledes er energikostnader en tyngre byrde for små og mellomstore bedrifter enn for større foretak, men hele landets næringsliv sliter. Spørsmålet er hvorfor strømprisene stiger sterkt i et land som er godt selvforsynt med elektrisitet til lave kostnader, og hvilke mottiltak som kan treffes.
President Putins krig i Ukraina får skylden. Ansvarsfraskrivelsen er lite troverdig. Lenge før Russlands angrep på Ukraina var det krisetegn i Europas energimarked. Frankrike traff tiltak i september 2021. I Norge ville ikke regjeringen «Størum» i flere måneder ense signalene. Tiltakene truffet senere er heller beskjedne i lys av landets materielle og finansielle ressurser.
EØS-avtalen i 1996 ga Norge unntak for fiske og landbruk, men energi ble ikke nevnt i en tid da EU ennå ikke hadde konkrete planer om felles energipolitikk og Norge ønsket å trappe opp eksporten av naturgass. EØS-avtalen gjorde imidlertid Norge til et passivt haleheng til en dynamisk og prosess med EU-kommisjonen som drivkraft i en stadig tettere samordning av konkurransevilkårene i hele det europeiske markedet.
Acer, samarbeidsorganet for regulering av energimarkedene, har like strømpriser som mål. Dette rammer særlig norske strømkunder. Derimot gis fordel til norske kraftprodusenter, strømselgere og myndigheter som krever inn skatter og avgifter, samt eierinntekter fra kraftverkene.
Under dekke av EØS-avtalen og Acer er på kort tid store inntekter blitt overført fra norske bedrifter og husholdninger til kraftverkene og staten, trolig i en målestokk større enn i noe annet europeisk land. Skjermingen av husholdningene har ikke hjulpet næringslivet. Mindre og mellomstore bedrifter sliter. Sysselsettingen er i fare. Offentlige institusjoner må innskrenke eller stenge fordi de ikke har råd til oppvarming. Selv fratrukket strømstøtten har staten vesentlig styrket sin stilling i norsk økonomi. Samtidig brukes høye utgifter til strømstøtten som argument for høye renter.
En maksimalpris på strøm ville være enklere, men regjeringen vil respektere «markedet».
I tidligere tider har norske regjeringer forsvart nasjonale interesser mot markedskreftene. På 1960- og 1970- tallet sikret regjeringen nasjonal kontroll over olje- og gassressursene. Til utenlandske markedskrefters irritasjon besluttet Norge å holde et moderat tempo i virksomheten med forrang for norske selskaper. I oljemeldingen i 1974 fastslo regjeringen at «i spørsmål om produksjon og priser hadde Norge interesser til felles med medlemslandene i Opec».
Våren 1974 nektet Norge å bli fullt medlem av IEA med forpliktelse om likebehandling av utenlandske oljeselskap og et høyt tempo i virksomheten. Sommeren 1975 forsøkte Utenriksdepartementet å trumfe gjennom et hastevedtak om fullt medlemskap i IEA. Initiativet ble lekket til Finansdepartement og Industridepartementet som varslet daværende statsminister Trygve Bratteli, som forpurret det.
I ettertid bemerket daværende finansminister Per Kleppe at diplomater ikke egnet seg til å behandle økonomiske stridsspørsmål. Utsagnet har fortsatt gyldighet. Den gang hadde Arbeiderpartiet regjeringsmakten og handlekraftige politikere.
Dagens akutte strømpriskrise i Norge skyldes Acer. Målet om harmonisering av strømprisene i Finnmark og på Kreta viser en urealistisk idealisme i deler av EU-systemet. Risikoen er at harmoniseringen trappes opp for å samordne mest mulig ut fra overordnede politiske motiver. En framskyndet ensretting innebærer en stor politisk risiko. Rasjonering av strøm kan være et beleilig virkemiddel, kanskje også for Acer.
De store landene i EU treffer tiltak på tvers av markedet for å verge sine strømbrukere. Tyskland har bevilget 200 milliarder euro til dels fot å subsidiere kundene, også industribedrifter. EUs kraftmarked er et maktspill som i praksis driver strømprisene opp, ikke ned. Mest betenkelig er den norske regjeringens dobbeltspill og svekkelse av demokratisk ansvar.
Artikkelen er tidligere publisert i avisa Klassekampen
