Regjeringens fortelling om strømpriskrisen og Norges begrensede handlingsrom er ufullstendig og til dels misvisende.

De fleste norske husholdninger og næringsliv har på kort tid fått sine strømregninger mangedoblet. Husholdninger får strømstøtte, men mindre og mellomstore bedrifter rammes hardt. Sysselsettingen er truet. Hittil fortoner regjeringen seg som tafatt i strømsaken. Spørsmålet er om den ikke kan eller ikke vil treffe nødvendige tiltak.

Urimelig overføring av inntekt

De høye strømprisene innebærer en urimelig overføring av inntekt fra norske forbrukere av strøm til norske strømprodusenter og strømselgere. De siste har uten videre innsats fått en fortjeneste langt utover en normal, risikojustert avkastning på kapital, en ublu og uventet ekstrafortjeneste. Myndighetene svikter ved ikke å ta fatt i ekstra­fortjenesten og den urimelige overføringen av inntekt fra brukerne til kraftbransjen, for det meste offentlig eide foretak, vanligvis uten at offentlige tilsynsorganer griper inn.

Regjeringen (og Høyre) skylder på forhold utenfor Norges grenser, først og fremst Putins krig i Ukraina, som hevdes å begrense Norges handlefrihet, uansett overskudd av strøm. Grove energipolitiske feilgrep i Storbritannia og Tyskland sammen med handlingslammelse i EU forbigås i taushet. Heller ikke får pristak på strøm i andre land og kontroll med overskuddet i kraftselskapene oppmerksomhet fra regjeringen. Viktige land i EU treffer tiltak på egen hånd for å verne forbrukerne.

Et demokratisk underskudd

Regjeringens fortelling om strømpriskrisen og Norges begrensede handlingsrom er ufullstendig og til dels misvisende. I Nationen den 24. oktober i år påpeker professor Bent Sofus Tranøy at de offentlig eide strømselskapene er organisert og drevet på en måte som svekker eiernes innsyn og kontroll. Strømselskapene styrer seg selv og omsetter strømmen som finansielle produkter i et europeisk marked. Norsk styringssvikt er en viktig årsak til strømpriskrisen.

Norge lider av et alvorlig demokratisk underskudd når viktige deler av den offentlige sektor setter egne interesser foran fellesskapet, uten at eieren, staten, griper inn. Styringssvikten er alvorlig med hensyn til mange store, kapitalsterke foretak helt eller delvis i offentlig eie. I praksis styrer de seg selv etter egne mål og interesser. Det demokratiske underskuddet har overført beslutningsmakt i viktige økonomiske spørsmål fra folkevalgte organer til aktørene. Et eksempel er dagens høye strømpriser.

Politisk styring ville kunne avlastet både næringsliv og statsbudsjett

En alternativ løsning, å dempe kraftprisen ved å skjerme det norske kraftmarkedet, kunne umiddelbart ha stor nytte for næringslivet og avlaste statsbudsjettet. Statnetts søknad i 2013 om å få bygge strømkabler til Tyskland og England, utløste sterke protester fra store industribedrifter og fra ledelsen i både Norsk Industri/NHO og fra Industri Energi/LO. Helt fram til konsesjon ble gitt i oktober 2014, ble det advart om at disse kablene ville føre til en sterk økning av strøm­prisene i Norge.

Norge innførte i 1991 verdens mest liberale energilov, som åpnet for en ukontrollert liberalisering av hele verdikjeden. Oppfølgingen har vært mangelfull, fra både politikerne og de offentlige tilsynsorganer. Offentlig eide kraftselskaper og Statnett har samarbeidet med internasjonale selskap for å etablere kommersielle strukturer og for å bygge stadig flere utvekslingsforbindelser til høyprisområdene i Europa.

Kommersielle aktører, ofte utenlandseide, har utnyttet åpningene i verdikjeden til å etablere nye, lønnsomme strømselgerselskaper som tar ut store fortjenester uten å tilføre noen verdi for brukerne av strømmen. På kraftbørsen settes spotprisen av den dyreste kilowatt-timen et eller annet sted i Europa. De offentlig eide kraftselskapene får en vesentlig høyere omsetning og overskudd, men til store tap for eierne, det norske samfunn.

Hvorfor ikke nasjonalisere grossisthandelen med kraft?

Utfordringen er ikke bare å få kontroll over krafthandelen med utlandet, men også med de norske kraftselskapene. Et umiddelbart grep kunne være å nasjonalisere grossisthandelen med kraft i Norge, med enerett for et statlig selskap til å kjøpe all kraft, for deretter å selge videre til lokale og regionale distributører. På den måten kunne hele landet, om ønskelig, få like kraftpriser. Dessuten er det behov for å rydde opp i norsk kraftbransje med sikte på oversiktlige strukturer og klare ansvarsforhold, og å gi makten tilbake til eierne, politiske og demokratisk valgte organer. Det viktigste behovet er å rydde opp i Norges store offentlige eierskap i næringslivet for å avklare mål, virkemidler, ansvarsforhold, rapportering og styring med pengene. Risikoen er at mer eller mindre statlige enheter uten oppsyn vanskjøtter pengestrømmen.

For få å siden hadde Equinor et tap på 200 milliarder krone på et prosjekt i USA. Riksrevisjonen og private konsulenter betegnet prosjektet som dårlig forberedt og slett gjennomført. I den private sektor ville en skandale av så store dimensjoner ha utløst en oppvask med utskifting av styre og ledelse. Anslagsvis kunne to tredjedeler av beløpet, 133 milliarder kroner, ha gått til Oljefondet, med 4 milliarder til årlige statsbudsjett.

I Norge valgte daværende oljeminister Tina Bru (Høyre), trolig med støtte fra statsminister Solberg, ikke å løfte en finger, et signal om at et statseiet oljeselskap gjerne kunne satse på egen vekst, ta høy risiko og lide store tap, uten reaksjon fra eieren. Dessverre er dette dagens Norge også i kraftbransjen.

Artikkelen er tidligere publisert i avisa Klassekampen

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.