Med tyskerne i spissen har EU tatt spranget inn i en ny energiverden. Resultatet er et mageplask.

Dokumentet «Clean Energy for All» fra 2018 stadfester målene for EUs energiunion: ren, billig og sikker energiforsyning. I 2022 har EU verdens mest kostbare og minst pålitelige energiforsyning; den er renere, men ikke bærekraftig.

EUs «grønne skifte» viser seg til dels mislykket. Hensynet til brukerne, husholdninger og de fleste bedrifter, unntatt storindustrien, er satt til side til fordel for produsentene og selgerne av elektrisitet.

Siden finanskrisen i 2008–2009 har Europa vært verdensdelen med lavest vekst i inntekt og sysselsetting (unntatt Antarktis). Resultatet er begredelig i lys av høye mål om å skifte ut kull, olje og gass med fornybar energi. Hensikten er på kort tid å redde klodens klima, sikre EUs selvforsyning med energi og skape fri konkurranse og så like vilkår som mulig over hele EU.

Prosessen blir drevet fram av EU-kommisjonen uten hensyn til prinsippet om subsidiaritet – desentralisering av beslutninger til lavest mulige nivå. EUs energiunion samler makten i Brussel. I EU-kommisjonen er viljen til å styre energien sterkere enn kompetansen i energisaker. EUs «grønne skifte», under dekke av klimapolitikk, styrker fortjenesten i energiselskapene på forbrukernes bekostning.

I energipolitikk som i økonomisk politikk har noe gått ganske galt i EU. Spranget inn i en ny energiverden har blitt et mageplask med høye kostnader, truende rasjonering og større bruk av kull. Russland og krigen i Ukraina har forverret krisen, ikke skapt den. Allerede sommeren 2021 holdt tilbudet av energi ikke tritt med etterspørselen. I september 2021 innførte Frankrike kontroll med strømpriser og eksport. Senere har mange land fulgt etter.

Ledende i mageplasket er Tyskland, Europas største økonomi og energimarked, med verdens høyeste energipriser. For få år siden belærte selvgode tyske politikere sine europeiske kolleger om sin egen dyd og flid i omstillingen «Energiewende». Under dekke av skrytet, mange feilgrep. Dagens energikrise er ingen katastrofe som vilkårlig har rammet Europa, men et resultat av frivillige valg hos ivrige politikere oppmuntret av næringsinteresser med statsstøtte.

Tyskland er Europas største økonomi, med 20 prosent av energiforbruket i EU. I forhold til innbyggertallet er energiforbruket i Tyskland 10 prosent høyere enn gjennomsnittet for EU, cirka 40 prosent av tallet for Norge. I Tyskland var 76 prosent av energiforbruket basert på fossilt brensel (gass, kull og olje), mot 70 prosent i EU og 28 prosent i Norge. Tyske politikere har på kort tid villet legge ned kullkraft og kjernekraft før erstatningen var klar. De har satset på naturgass og gjort seg sterkt avhengige av Russland.

Høye ambisjoner uten tilstrekkelige investeringer har ført til et underskudd på kraft som dekkes ved import fra andre land, ikke minst Norge, med sterke virkninger på strømprisene. Tysk energipolitikk har vært å kutte ut kjernekraft og deretter kullkraft i håp om at sol- og vindkraft skulle dekke behovet etter et bidrag fra gasskraft.

Forventninger om høyere energipriser til sluttbrukere utløser krav om nye støtteordninger i et marked som på forhånd fortoner seg om et virvar av skatter, avgifter og subsidier. «Spøkelsesstrøm» betegner kilowattimer som ikke produseres, transporteres eller forbrukes, men faktureres og betales til vindkraftprodusenter som godtgjørelse for frakopling når nettet har utilstrekkelig kapasitet. Noen vindmøller får derfor bedre betalt når de er frakoplet enn når de er i drift. Forbrukerne betaler.

Tyskland dominerer , er egenrådig, og landets problemer har virkninger for hele Europa. På 1990-tallet valgte Tyskland å lånefinansiere gjenforeningen fremfor å øke skattene. Regningen var høye renter i hele Europa. Ti år senere kom euroavtalen, med snevre grenser for underskudd og overskudd på betalingsbalansen. Tyskland har kritisert andre land for høye underskudd, men har selv i mange år hatt overskudd langt over avtalte grenser. I 2011 vedtok Tyskland å nedlegge kjernekraften uten å ha alternativ klare, bortsett fra mer russisk gass.

En konsekvens er dagens høye strømpriser i hele Europa.

Siste eksempel er EUs påbud om å senke forbruket av gass med 15 prosent, overalt. Initiativet kom fra Tyskland, som var hardest rammet av russiske gasskutt. Portugal og Spania protesterte og fikk unntak fordi de ikke er tilknyttet mellomeuropeiske gass- og strømnett.

Når Solberg og Støre hevder at Norge må følge «markedet», mener de Tyskland. Hva vil de oppnå?

Russlands krig i Ukraina endrer forutsetningene for energipolitikk i Europa, særlig i Tyskland. Forholdet mellom Russland og Tyskland kan forsures i årevis. Solkraft og vindkraft kan bare dekke en begrenset del av etterspørselen, da gjenstår olje, naturgass og særlig norsk kraft som deler av løsningen.

Interessen for norsk energi tiltar, og norske brukerinteresser må sikres.

(Kronikken ble først publisert i Klassekampen)

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.