Jeg er inspirert av Kjersti Ericsons kloke ord hentet fra boka Søstre kamerater.
Tradisjonelt er det kvinner som betraktes som underlegen på grunn av sitt kjønn. Men kvinneundertrykking har på ett vis usynliggjort både mann og kvinne. Identiteter som er strengt formet av de sosiale rollene vi har som «kvinne» og «mann». Kategorien du blir puttet inn i er avhengig av formen på kjønnsorganene dine. Rollene er skapt historisk, og kan endres i et nytt frigjørende samfunn som må til for å forandre menneskenes hjerter.
Feminismen utfordrer vår selvforståelse og styrker vår bevissthet om egen identitet og rolle i fellesskapet. En nyskapende kjønnsrolleideologi er mulig, men krever analyse av de maktforholdene som står i vegen for oss. Det er flere tråder, men for meg er det noen helt spesielle som peker seg ut.
Det er lett for alle som vil se, at de fleste av verdens kvinner som menn, ikke er i en posisjon til personlig utvikling eller frihet. Premissene er lagt i et sett med sosiale forventninger og mest av alt, økonomiske forutsetninger som ikke gir rom for utfoldelse. Internasjonalt gjelder det kvinner i dyp fattigdom underlagt økonomiske maktstrukturer som utnytter og gir uforutsigbare levevilkår. Kvinner og menn som hver dag kjenner på egen kropp hva undertrykking fører med seg.
Historisk har folk lidd under koloniherrer og imperialistiske makter, som har festet sterke grep om folks liv. Uten rett til organisering og frigjøring. Vi har i vår del av verden geografisk forskjøvet et klassesystem som utbytter mange av de fattige landene. Vår såkalte fredsnasjon har i løpet av få år bidratt i 8 imperialistiske kriger. På samme tid som vår rikdom i kraft av oljefondet tar seg til rette uten skrupler og spekulere i folks levekår og skjebne.
Det betyr at for meg er feminismens historie med diskriminering, et grunnlag for å stå opp mot undertrykking av alle grupper og folk. Ikke bare internasjonalt, men også i vårt eget land. Underbetalte jobber med dårlige arbeidsvilkår og svake trygdeytelser uten verdige levekår, er sterke feministiske krav. Ingen annen faktor slår bedre ut i helse og livskvalitet enn trygg økonomi. Først i det vi er likestilte økonomisk kan vi snakke om likestilling. Og min parole er ikke lik lønn for likt arbeid, men lik lønn for alle. Jeg kan ikke se et eneste godt argument for at enkelte mennesker skal prises økonomisk høyere enn andre, det bør være elementær lære i empati og kollektiv tenkning.
Mangel på likestilling og diskriminering ligger i strukturene. Representasjon av kvinner sikrer dessverre ikke at maktstrukturer og hierarkiene utfordres. Kvinner fyller ofte rollene som menn har hatt i det som ivaretar skeivfordeling i samfunnet. Og jeg spør som Nina Bjørk: Har vi i vår egen kultur, gjort feminismen mindre radikal om den bare strever etter at kvinner skal få leve et tradisjonelt mannsliv?
Majoriteten av folket har ingen stemme som blir hørt, eller spurt, og det er typisk klassetilhørighet og økonomisk status som definerer posisjonene. Følgene av diskriminering ligger godt lagret i vår kollektive feministiske hukommelse med ressurser til å skape nye modeller for medbestemmelse og demokrati. Vi må ikke tro at kjønnet balanse er det eneste svaret, for utviklingen tyder paradoksalt nok på at de autoritære lederstrukturer vinner fram.
Dette tror jeg er en gjengs oppfatning i de fleste politiske miljø og foretak. Det er patriarkalsk kultur som holder oss nede uavhengig av kjønn. Folkelig organisering med langsiktige mål, er en sjelden vare og viljen til organisering er lav. Mobilisering ovenfra innfrir kun kortsiktige mål.
Jeg har sett meg lei på ideen om at enkelte kvinner skal feires, på samme måte som vi fremhever «storheter» blant menn. Vi har en kollektiv kraft i kvinnebevegelsen som står i sterk kontrast til elitedekning og dyrking av enkeltmennesker. Det er de mange som skriver historien. Jeg har et eksempel som jeg ikke så lett legger fra meg. I bygda jeg komme fra ble Saniteten etablert av et felleskap hvor en av kvinnene på nabogården var en sentral person. Hennes mann var i en periode statsminister, de drev en av de største gårdene og hadde store deler av livet en god økonomisk base.
Fredrikke Marie Qvam er hedret for sin fantastiske innsats i kampen for stemmerett for kvinner og som grunnlegger av saniteten. Hun trosset motgang og sto i mange krevende personlige utfordringer. Hun var en sterk personlighet i posisjon til å stille krav. På linje med alle de andre kvinnene i bygda som på tross av overarbeid og slitsomme arbeidsoppgaver, investert av seg selv for blant annet å bygge opp saniteten, et velferdssystem for de utsatte.
Historien om dette kvinnefelleskapet som så mange andre, blir gjerne omtalt med referanse til ledere. Det er viktig nok, men viktigere er fortellingene om felleskapene og de levde livene. Noe som vil styrke motivasjon i organisering og selvfølgelig gi en mer presis historieforståelse. Det sitter i vår kollektive hukommelse.
I mange politiske saker er det ikke rom for et større kvinneperspektiv. Dette gjelder i vår tid med norsk støtte til kriger og sanksjoner av fattige folk som står i enorme kriser. Det siste året har dette kommet tettere på. I krigen i Ukraina, er ikke kravet om at alle fredelig midler skal være forsøkt, tatt alvorlig. Norske politikere sitter ved spakene, i sine trygge liv, og bevilger milliardbeløp til krigsindustrien som dreper kvinner og menn. Er det et brudd på kvinnelige verdier? For meg er det et totalt brudd på feministiske prinsipper og er på dagen i dag, 8.mars -23, den aller viktigste parolen. Vi må omsette våre erfaringer til en annen politikk og vi må trosse følelse av avmakt som kommer over oss i møte med krigens barbari.
FOTO: A person holds a peace sign banner at a protest © Inkdropcreative1 | Dreamstime.com
