I anledning 8.mars har vi i TrønderRød invitert Agens Bolsø til samtale. Agnes har mange år som kjønnsforsker og professor ved NTNU bak seg, og har raust bidratt med sin kunnskap innen identitetspolitikk og feminisme.

Vi spør hvordan hun definerer feminisme og trans.

Hverken feminisme, transfeminisme eller transaktivisme er på noen måte entydige. Hvis vi tar feminismen først: for folk på den politiske venstresiden var feminisme på 1970-tallet et vanskelig begrep. Vi i Kvinnefronten brukte ikke begrepet feminisme om det vi sto for. Vi brukte begrepet kvinnefrigjøring. Feminisme var et borgerlig begrep. Men det har jo snudd. Nå vil så godt som alle som er for likestilling, kalle seg for feminister. Når Siv Jensen kan smykke seg med begrepet, så kan alle det. Nyfeministene ble stiftet før Kvinnefronten, og som navnet tilsier, så var de ikke redde for feminisme-ordet. Feminismebegrepet ble etter hvert stuerent og legitimt for alle som var engasjert i kvinne- og kjønnspolitikk. I dag er det begrepet for den som tenker kvinner/kjønn og demokratisk framgang og rettigheter.

Feminismen er i dag preget av mange forskjellige tenkemåter og ideologier. Vi har jo næringslivsfeminismen og ‘blåfeminismen’ som prioriterer å få flere kvinner inn på høyt nivå i organisasjoner og næringslivet. Andre bryr seg ikke om det i hele tatt, og ser feminismen utelukkende, eller i alle fall først og fremst, som en del av en antikapitalistisk virksomhet. Kvinnefrigjøring og frigjøring fra kapitalismen blir da felles sak.

Transkjønnede har ulike kjønnsforståelser

Transaktivisme er på samme måte mange ting, særlig fordi transkjønnede har ulike kjønnsforståelser. Noen tenker at de er enten kvinne eller mann og vil bli akseptert som enten eller. Noen slåss for å slippe å bli plassert. Noen er veldig kritiske til medikamentell behandling, noen kjemper for å få det.  Konfliktlinjene går mellom transkjønnede, men blir ikke uttrykt så ofte i den offentlige debatten. Transkampen i dag, er preget av kompromiss hele vegen. Særlig når det blir helsepolitikk. Nå er heldigvis steriliseringskravet borte, og vi har en lov av 2016 som gir individer selv retten til å velge juridisk kjønn uten sterilisering. Det var en lenge etterlengtet seier for transaktivismen. Ny helsepolitikk blir å gi en mer mangfoldige og mer nyanserte former for behandling, både med og uten medikamenter og kirurgi. Dette er bra og igjen en seier for transaktivisme.

Garderobediskusjonen

Hvis du spør transaktivister om de er feminister, så vil langt de fleste svare ja. Hvis du spør feminister om de støtter transpolitiske krav, vil langt de fleste svare ja. De heftige debattene skyldes at et lite mindretall av feminister ser spøkelser ved høylys dag. Det fortoner seg for dem veldig skremmende at personer med penis kan være til stede der cis-kvinner, dvs kvinner som identifiserer seg med det kjønn som sto i fødselsattesten, er vant til å være alene.

Jeg tror 100% på Jan Elisabeth Lindvik når hen i Klassekampen 6. mars i år sier at hen ikke kjenner en eneste person som «har benyttet sitt nye juridiske kjønn til å sprade rundt i kvinnegarderober i treningssentre og i svømmehaller, eller som på andre måter har bidratt til å fornedre eller krenke cis-kvinner». Det er total mangel på negative eksempler fra feministiske motstandere av tanken om at transkvinner er kvinner. Som sagt: spøkelser ved høylys dag.

Et retorisk spørsmål til disse kunne vært følgende: hvordan kan du slippe voksne personer med penis inn i ditt eget hjem, når det er tusenvis av eksempler hver dag på at de bruker makta og penisen sin på helt uakseptable måter? Det kan godt hende at de vil svare at det gjør de da heller ikke, og dermed bekrefte at vi her har å gjøre med en form for separatistisk feminisme, som ikke tillater menn. Jeg har hørt bare ett eneste argument som jeg kan respektere i dette tilfellet, og det er at det finnes traumatiserte kvinner etter overgrep, og at de kan bli re-traumatisert av peniser i kvinnegarderoben. Mitt råd vil da være å søke terapi for å tåle synet av transkvinner med penis – hvis, vel og merke – denne utfordringen oppstår.

Helsevesenet har en lang tradisjon på å behandle kjønn

Vi på venstresida, må forsøke å navigere på måter som vi har gjort i andre saker, og som tar hensyn til de som lider, enten det er transpersoner som har strevd store deler av livet, eller traumatiserte andre, samtidig som vi ikke slutter å analysere kulturen og samfunnet. I tilfellet transkjønn, synes jeg medisinens rolle og medisinens inngrep, er noe som vi må tenke nøye over. Det er et spørsmål som er langt viktigere enn det langt på vei fiktive garderobespørsmålet. Jeg som tenker solidarisk, vil på den ene siden støtte de som identifiserer seg som transpersoner, samtidig må jeg kritisere og analysere medisinens historiske rolle i å vokte kjønnet.

På 1800-tallet ble kvinner som krevde stemmerett, behandlet for hysteria, og behandling av homoer foregår noen steder fortsatt. Den medisinske profesjon har alltid vært interessert i å behandle kjønnet. Og slik som transpolitikken går i dag, blir de invitert ganske ukritisk inn. Det er jeg skeptisk til. Nå anmodes staten om å be om unnskyldning for feilbehandling av transpersoner under det gamle behandlingsregimet, men det er stor sannsynlighet for at også det nye regimet vil resultere i saker der staten blir bedt om å si unnskyld.

Helsevesenet må selvsagt støtte og behandle den som lider, men jeg skulle gjerne sett at helsevesenet hadde som prioritet nr. 1 å bearbeide den dominerende forståelsen av kjønn i samfunnet. La oss være kjønn på uendelig mange måter! Det er ikke noe galt med kroppene våre. Ideen om at det skal være en absolutt enhetlig sammenheng mellom kropp og identitet, kan sies å være en veldig populær vrangforestilling. Ingen av oss er noen gang, eller blir noen gang fullstendig hele. Hva skulle vi da være? Vi blir stilt på stadig nye prøver gjennom livet. Slik er det bare. Vi må forandre oss og utvikle oss, og hva blir da dette enhetlige individet som jeg burde vært? Jeg føler meg hel, men mitt hele nå, er noe annet enn for en tid tilbake.

Blir kvinnebevegelsen utfordret av trans?

Mange saker for kvinnekampen har biologisk bakgrunn. Som kampen rundt abort, svangerskap mm. Utfordres kampen av trans?

For enkelte gjør det tydeligvis det, som nevnt. Men ikke for meg. Det betyr lite for meg om en kvinne har penis eller ikke. Feminisme er jo mye mere enn biologi. Feminisme kan også menn forvalte, og hvis de også ønsker å være kvinne, er det uproblematisk for meg. Det er og har dessuten historisk vært mange transpersoner med i abortkampen og andre feministiske kamper som har med kvinnekroppen å gjøre.

Hvor lang har vi kommet i forskning på trans?

Hvis vi snakker om Norge, er det gode masteroppgaver og doktoravhandlinger skrevet. Med forskjellige utgangspunkt. Og vi har en god del oppdragsforskning. Det kan være et vanskelig felt å gå inn i som forsker. Å teoretisere og intellektualisere et fenomen som henger sammen med enkeltpersoner sine livsfortellinger og kampkrav, samtidig som kjønn generelt også er totalt innvevd i kultur, samfunn og historie, kan oppleves utfordrende for forskere. Jeg er på alle undertrykte sin side, men som kjønnsforsker må jeg også teoretisere gjøre historiske analyser.

Den skeive teorien, som mange sier de bruker i dag, og som jeg også bruker, kan ikke omgjøres til en rein identitetspolitikk. Den teorien krever at vi hele tiden tolker strømninger og ideer i tiden, som vi samtidig selv mer og mindre bevisst lever etter og med. Historiske maktanalyser må for eksempel gjøre oss skeptiske til medisinernes befatning med å definere og behandle kjønn. Transaktivister inviterer inn medisinere til å ta kontrollen, riktignok på andre måter enn før, men de skal fortsatt ha denne makta.  Identitetspolitikk er bra, men vi skal hele tiden stille spørsmål ved grunnlaget for den, enten det er kvinner, trans, black lives eller nasjonalister o.s.v. som sloss. Vi må spørre om hvilke maktforhold som utfordres og hvilke som reproduseres i kampene.

Rykker vi tilbake ved rettighetskamp om kjønn?

Nei, det er slik kampen må være. Det må formuleres et sted å stå, noen tydelige identiteter. Dette krever politikken. Men vi forskere må forsøke å forstå hva som skjer, og forhåpentligvis være i dialog med aktivister.

Hva er en kvinne? – er et spørsmål som har røtter tilbake til motsigelser i kvinnebevegelsen på 70-tallet. Den feministiske separatismen fikk ikke fotfeste i Norge, hvor vi tok menn med oss på laget. Kvinne-separatismen var betydelig i USA og England. Dette er en biologisering av feminismen. Kategorien kvinne må bli større og vi må bekjempe separatismen. Vi må ønske kvinner med penis velkommen, hva er galt med det? Vi kan ikke snevre inn.

Hva synes du om parolen «Fuck terf, transkvinner er kvinner»?

Fuck kan oppfattes av noen som et voldelig begrep. Eller et seksualisert begrep. Det er neppe heldig. Det er ikke nødvendig å importere begrepet terf. Kanskje vi har noen veldig få i Norge. Separatistbevegelsen har liten tilhørighet her i landet. Denne gruppa er ikke viktig og begrepet skaper skinndebatt. En uklok parole? Innenfor bevegelsen må man komme videre, ikke enten eller.

«Transkvinner er kvinner» er en god parole. Og igjen, hva er en kvinne? Det spørsmålet må vi stille oss og diskutere, men det er selvsagt ikke så enkelt å unngå at noen føler seg såret. Fuck terf er ikke opplegg for et ok diskusjonsklima.

Kan kvinnebevegelsen være tverrpolitisk?

Det er få spørsmål hvor kvinnespørsmål er overordnet andre politiske spørsmål. 8 mars er imidlertid en markering som favner alle. Hvor alle klasser og lag kommer på banen. En sterk mobilisering på tvers av miljø. Men at kvinnebevegelsen skal bli en stor politisk overgripende organisasjon, det kan jeg ikke se for meg. Den er knyttet til klassekampen.

Hva kan vi gjøre i kampen for trans?

Hva med et litt lengre seminar der vi kan diskutere hva en kvinne er, hva identitet er, hva kjønn er, hva trans er osv? Mange innledere med ulike teoretiske og politiske utgangspunkt, gruppediskusjoner og ingen vedtak! Vi kunne latt oss opplyse av folk vi ikke forstår, eller også er uenige med. Det hadde vært en stor glede å få være med å bygge bro mellom feminister i transspørsmålet.

  1. jeg synes dette er en interessant og opplysende artikkel om ting jeg ikke har visst så mye om, ikke er spesielt interessert i, men gjerne leser opplysende artikler fordi jeg vet dette er viktig for mange, og noe som rører seg i tiden.

  2. Fire dager etter publisering har 130 likt denne artikkelen. Én har lagt igjen rosende omtale. Ingen kritiske røster. Det er bemerkelsesverdig, for her er flere ting som skurrer.
    La meg ta det mest alvorlige først. Det er der Agnes Bolsø sier følgende om kvinner som er traumatisert etter overgrep, og som kan bli retraumatisert av peniser i damegarderoben:
    «Mitt råd vil da være å søke terapi for å tåle synet av transkvinner med penis – hvis, vel å merke – denne utfordringen oppstår.»
    Isolert sett er dette et forferdelig utsagn, som jeg håper Agnes beklager ved nærmere ettertanke. Substansen i utsagnet er denne: Hvis overlevende etter Utøya blir retraumatisert av å møte noen med våpen der de ikke venter det, bør de søke terapi. Ansvaret blir med andre ord lagt på de traumatiserte. Ikke bra. Virkelig ikke bra.
    Det ugreie med dette utsagnet gjelder ikke bare plasseringen av ansvar. Det gjelder også realismen. Når vi vet at risikoen for å bli uføretrygdet er to og en halv gang så høy for kvinner som har vært utsatt for overgrep i barndommen som for gjennomsnittet, og at det trolig går over 50 000 blant oss med post-traumatisk stresslidelse, så betyr det at ganske mange lever svært strevsomme liv selv etter år med terapi. For noen av disse vil et møte med penis i damegarderoben være beintøft.
    Så skal jeg være nøye med å understreke hvorfor jeg skriver «Isolert sett er dette et forferdelig utsagn.» Det gjør jeg fordi jeg ikke har snakket med en eneste overgrepsutsatt som har sagt at de har opplevd denne situasjonen, eller at de ville bli retraumatisert av den. Det jeg kan si, er at jeg kjenner mange overgrepsutsatte, og vet hvor «lite» som skal til før de blir fullstendig satt ut. Det kan være en lyd, en lukt, en gjenstand, et navn som minner dem på torturen de ble utsatt for år etter år. Noen kan aldri mer sove i en seng, andre bryter sammen hvis de ser et spesielt tapetmønster. Basert på denne kunnskapen finner jeg det overveiende sannsynlig at synet av en penis i damegarderoben vil være uhyre problematisk for en del av dem. Slett ikke alle, og kanskje ikke de fleste, men for noen.
    Det er da jeg etterlyser en smule solidaritet fra transkvinner, som selv trolig vet mer om traumer enn gjennomsnittet. En smule empati.
    Når det er skrevet: Dette bør være en opplagt forskningsoppgave på vegen mot et mer likestilt samfunn. Ingen ting ville være bedre enn om jeg tar fullstendig feil. Uansett må samfunnet legge til rette for at alle har tilgang til fullverdig garderobe.
    Tilbake til intervjuet. Agnes Bolsø sier hun tror 100% på Jan Elisabeth Lindvik, som sa til Klassekampen 6. mars at hen ikke kjenner en eneste person som «har benyttet sitt nye juridiske kjønn til å sprade rundt i kvinnegarderober i treningssentre og i svømmehaller, eller som på andre måter har bidratt til å fornedre eller krenke cis-kvinner.»
    Etter mitt syn et billig poeng. Dette handler ikke om at noen sprader rundt for å krenke. Kjernen er hva den overgrepsutsatte blir utsatt for.
    Så til det positive. Intervjuet inneholder mange nyttige opplysninger, og jeg er fullstendig på linje med Agnes når hun sier at «Vi på venstresida må forsøke å navigere på måter som vi har gjort i andre saker, og som tar hensyn til de som lider, enten det er transpersoner som har strevd store deler av livet eller traumatiserte andre, samtidig som vi ikke slutter å analysere kulturen og samfunnet.»
    Jeg har også sans for forslaget om et lengre seminar uten vedtak. Men: Etter at jeg offentlig har tatt til orde for solidaritet med overgrepsutsatte i damegarderoben, har jeg blitt utnevnt til både transfob, venstrefascist og søppel. Dessverre gjør tanken på flere slike skyllebøtter at jeg ikke uten videre kunne tenke meg å delta selv. Motdemonstrantene på Torget 8. mars, som åpenlyst prøvde å overdøve Gro Lillebøs appell, var ikke egnet til å styrke trua på en samtale i siviliserte former.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.