Media fråtser i konflikter. Selv om vi godt vet at motsetninger er uunngåelig i samhandling hvor meninger og interesser brytes. Vi leser om misstemning og personangrep, i SV og i Arbeiderpartiet, skittkasting som mediehusene etterspør med økt omsetning.

Om organisering

Venstresida gror mer og mer fast i en konservativ konfliktforståelse og løsningsarbeid, hvor noen få vinner terreng og andre bringes til taushet eller skvises ut. Resultatet er beklageligvis det vi kjenner til med manglende ytringsrom, kansellering, mobbing og frykt.

Mitt engasjement er demokratibygging som gir reelle muligheter for folk til å påvirke, uansett sosial status og forutsetninger. Noe som bør være et grunnleggende lederansvar i progressive bevegelser, i motsetning til sentralisering av makt som er innebygget i en kapitalistisk organisasjonsstruktur.

Hvilke alternativer har vi:

-Beskrivelse av status presens med analyse av dagens strukturer

-Bygge ny kunnskap basert på ny erfaring og utprøving

Status

Tanken om at vi kan mobilisere og forplikte oss til et politisk fellesskap er skremmende for mange.  Vi søker sjeldnere sammen.

Vi blir helst sett og dyrket for vår særegenhet, mindre for vår evne til samhold. Normaliteten er å rette oppmerksomheten mot noen få og lukke oss inne.

Klamrer vi oss til hierarkiene som blant herrefolkene eller patriarkene, utløser vi en vinnerkultur som fremmer makt og suverenitet. Min uro er at det i denne pyramiden finnes feil folk, eller bedre, den spiller på de dårligste egenskapene i oss. Utrykkene stivner lett i prosjekter for selvrealisering. I realiteten fører det til fremmedgjøring, og de fleste kan bare drømme om en rolle i spillet.

Hierarkiene er skapt i et kapitalistisk samfunn, i en tradisjonell mannskultur forskjellig fra et feministiske miljø hvor det personlige også er politikk. Det gjelder også på venstresida, hvor bekjentskap og allianser gir muligheter og posisjonering.

I den tradisjonelle kulturen vi tar del i, skyldes svakt lederskap og organisering i stor grad mangel på kunnskap og erfaring med å skape inkluderende grupper. På tross av at det ofte er solide prinsipper for medbestemmelse og reelle demokrati, jobber vi i et utflytende landskap uten mål og struktur, med mange ubestemmelige og meningsløse oppgaver.

I viktige saker ser vi at uenighet utløser inngrodde uvaner med kamper og intriger, istedenfor for overskridende løsninger som samler folk.

Mange faller fra, særlig kvinner og andre med lavere status. Dessverre også som en følge av at organisering i seg selv ikke blir oppfattes som et viktig politisk arbeid, men som en tjeneste som ytes av de laveste i pyramiden.

Det er utvilsomt mye ugjort. Selv om jeg blar side opp og side ned i politiske skrifter for å finne stoff om å samle kollektivet til en politisk kraft, sitter jeg igjen med lite som er relevant. Det omhandler paragrafer om varslingsrutine, delegat-valg og årsrapporter, flotte formuleringer og prinsipper, men ikke metode eller verktøy til praktisk bruk og kompetansebygging.

Jeg vil tro at det kan utgjøre et kvantesprang i medbestemmelse og kollektiv motmakt, for de som tør å satse på folk uten å dominere gruppa og for de som tør å stole på våre egne krefter. Det gjelder for fagbevegelsen, politiske partier og folkelige allianser.

Ny erfaring og utprøving

Klokt lederskap er å bygge tillit og åpenhet i relasjonsbygging. Råstoffet er folkene som har tatt valget om å tilslutte seg gruppa. De er naturlig nok folk som har egne standpunkt med forventninger til, og krav på, å bli lyttet til.

Det er ikke nyttig at vi alltid er enige, vi trenger de kritiske spørsmålene og de kreative ideene som utfordrer samhandling. Vi trenger i tillegg tydelige realistiske mål og logistikk, og med det mener jeg et planlagt arbeid basert på målstyring.

I en av mine grupper har vi startet arbeidet for å utvikle nye strukturer for organisering. Prinsippene er basert på et feministiske initiativ for å bryte opp hierarkiene. Et rom uten tildekking og diskreditering, og hvor målene for felles arbeid er, som tidligere beskrevet, realistiske. Stemningen formes ikke i en overfladisk letthet eller tilsynelatende enighet, men i en prosess hvor alle kan bidra i å forme resultatene.

Vi veksler på å lede møtene. I saker som tas opp på dagsorden, har vi fokus på å definere klare problemstillinger. Vi går runder så alle får ordet, og bygger opp en argumentasjonsrekke, for å unngå at de mest trente og toneangivende får definere agendaen. I denne modellen for kommunikasjon er det et felles ansvar å forstå det som blir sagt, å utdype det som er uklart og bygge videre på kjernen i argumentene. Det er ikke produktivt å hamre løs på andre for å arrestere eller hevde feil eller mangelfulle synspunkt.

Disse prinsippene bygger på eget erfaringsarbeid over mange år, inspirert av Per Herngren og Johan Galtung.

Nøkkelen er åpenhet i debatter og tydelige mål for arbeidet som involverer og likestiller de som deltar.

Piloter for deltagende demokrati

Det er mulig for de lederne som er ansvarlige og behandler sine folk som medaktører og ikke objekt, å legge planer som skaper utfoldelse uten kontroll. Det er mulig. Vi må prøve nye plattformer, piloter som det heter, i forsøk på å skape reelt demokrati.

Vi kan starte på tvers av progressive politiske uenigheter og grupperinger, for å finne felles kamper og verdikriterium, for de som har vilje til å samles.

Det er ingen klisje at organisering vil provosere, kanskje også i egne rekker. Det ikke alle som ønsker endring av struktur eller makt. I det vi omsetter vårt politiske budskap til felleskapet, legger vi noe av vårt eget til side. Deriblant en tvangstrøye om at vi kun eksiterer i vårt eget prosjekt.

Forpliktelse i møte med andre, gir så klart en større selvforståelse og anerkjennelse for hvem vi er. Men det er beklageligvis mye vanskeligere å praktisere politiske teorier, enn å teoretisere over politisk analyser og presentere skarpe politiske utspill.

Flere dyktige folk har gode politiske synspunkt, men mangler erfaring i hensiktsmessig organisering. Eller kvier seg for å inngå i et forpliktende fellesskap.  Vårt sosialistiske menneskesyn krever at vi omsetter våre ord i handling. Våre metoder må være forenlig med våre mål.

Vi må tenke nytt, på samme tid som vi bryter ut av roller vi fanges i. Vi må finne roller som stimulerer til vekst for oss selv og felleskapet.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.