(Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen 29. Desember og republiseres med tillatelse.)

Bell Hooks, en av det 20. århundrets mest innflytelsesrike tenkerne, gikk bort 15. desember. Hun rakk å bli 69 år gammel. hooks (som konsekvent skrev navnet sitt med små bokstaver, red.anm.) var professor i engelsk, afroamerikanske studier, kjønnsstudier og amerikansk litteratur ved en rekke prestisjetunge universiteter i USA. I tråd med sin aktivisme inntok hun også stillinger ved mindre institusjoner som ikke tok skolepenger, som Berea College.

For enhver med selv en mager interesse for feministisk filosofi vil det være vanskelig å unngå hooks’ mange engasjerende tekster. Hun var uttalt feminist, men rettet et kritisk blitt mot den rådende formen for feminisme.

I sin første bok, «Ain’t I a Woman» (1981), la hun hevd på den feministiske kampen i kraft av å være svart kvinne, men kviet seg for å la seg redusere til det. Til feminismens og antirasismens krav om likestilling spurte hooks: Likhet til hvem? Er det likhet til den hvite mannen man streber etter? Denne typen frihet baserer seg nettopp på undertrykkelse av andre.

Tidlig tydeliggjorde hun at feminismens begrep om «kvinne» er et rasialisert begrep, ettersom feminismen ikke kjempet for problemer som typisk rammet ikke-hvite kvinner. En feminisme som ikke bryr seg om antirasisme, skriver hooks, er derfor en hvit feminisme. På samme måte er en antirasisme som ikke engasjerer seg mot kvinners undertrykking en patriarkalsk antirasisme. Derfor må feminismen og antirasismen kjempe for en frihet og likhet som ikke tar utgangspunkt i den rike hvite mannen. hooks’ vidtfavnende feminisme rettet blikket mot ikke bare patriarkatet eller imperialismen, men mot det hun kalte imperialist white supremacist capitalist patriarchy. Slik pekte hun på maktstrukturer uten å segmentere dem, og viste at vi ikke er tjent med å tenke på disse formene for undertrykkelse som atskilte. En feminist som ikke er engasjert i antirasisme, bidrar til å opprettholde maktstrukturen, argumenterte hooks. Det er et selvdestruktivt prosjekt.

Til studentene sine ga hun redskaper til å analysere og kjempe imot normaliserte former for undertrykkelse. I «Outlaw Culture, Resisting Representations» (1994) beskriver hun studenter som spør om hvordan metalingvistisk teori kan være politisk relevant. Det kunne hooks demonstrere. I dokumentaren «Cultural Criticism and Transformation» (1997) analyserer hooks hvordan den rike popartisten Madonna var villig til å selge sine feministiske prinsipper for å tjene mer, for å vise hvordan kapitalisme korrumperer moral. Hun advarte mot å akseptere for mange ulike former for feminisme, ettersom teoretisk vaghet gjør det lettere for konservative og nyliberale krefter å beslaglegge begrepet, som hun mente måtte baseres på solidaritet og ikke individuell frihet.

bell hooks var en fri tenker som ikke tilsluttet seg identitetspolitikken, men heller ikke motarbeidet den. Å motsette seg identitetsessensialisme kan virke truende for bevegelser som baserer seg på identitetssolidaritet. I «Writing Beyond Race» (2012) skriver hun at hun nekter å spille undertrykkerens essensialiserende spill. Likevel sympatiserer hun med politiske bevegelser som baserer seg på identitet: Det er sårt og viktig for grupper som har blitt undertrykket på basis av nettopp identiteten.

Skepsisen har vært artikulert av feministiske filosofer som Allison Jaggar, som mener at postmodernismen truer det feministiske subjektet, og kritisk raseteoretiske filosofer som Kathryn T. Gines, som argumenterer for identitetens agensfremmende egenskaper.

bell hooks var positiv til å undergrave eksisterende former for identitet, men argumenterte sterkt for erfaringens autoritet. Det var ikke hudfargen, etnisiteten som sådan, som legitimerte det politiske prosjektet. Likevel gjør identiteten at man blir gitt erfaringer som er særegen for nettopp den, og derfor gir den ikke-hvite hudfargen privilegert kunnskap om nettopp rasisme.

hooks var tidlig en av få svarte feminister som ikke ville bygge politiske bevegelser på identitet, men på kjærlighet, empati og lengsel som den formen for solidaritet som var mest meningsfylt. Kjærligheten forutsetter jo nettopp forskjeller.

Det er for lite fokus på svarte kvinners erfaringer i postmodernismens eksklusive kodeks, skriver hooks i «Postmodern Blackness» (1990). Postmodernismen deler interessen for marginaliserte subjekter, heterogenitet og anerkjennelse av den andre, med frigjøringsbevegelser.

Men postmodernistiske tenkere ser ikke selv sine egne implisitte, modernistiske antakelser når deres teorier om frigjøring forholder seg abstrakt til de helt materielle formene for imperialistisk, sexistisk og rasistisk undertrykking. Postmodernismen må oversettes til alminnelige, dagligdagse væremåter, insisterte hooks. bell hooks var opptatt av bevisstgjøring, kritisk tenkning og kjærlighet. Hun levde sitt liv i tråd med dette – hun viet livet til å bygge bro mellom intellektuell teori og medmenneskelig kjærlighet, i et bevisst og utrettelig arbeid mot en bedre verden.

Vår feil er at vi antar at vi instinktivt vet hvordan vi skal elske, skrev hooks.

Verden har tapt en viktig tenker for tidlig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.