Det handler ikke om for eller imot. Det handler om innsikt i hva feminismen står for. For det er ikke så enkelt å se hvilke ideer som ligger til grunn, eller hvilke langsiktige mål som er lagt. Mange av oss mangler kjennskap til den feministiske historien og de forskjellige ideene.
Denne kunnskapen bør vi ha for å gå inn i de viktigste feministiske sakene i vår tid. Tankene melder seg i dagene før 8.mars når oppmerksomheten faller på enkelte slagord og paroler, men gir liten plass for et større perspektiv. Dette er for meg inngangen til et uoversiktlig tema med ønske om å gjøre en liten ryddejobb. I alle fall som en begynnelse.
Kvinnekampen på 70-tallet var preget av et sterkere politisk engasjement som utviklet seg i flere retninger, hvor spesielt to grupperinger var toneangivende. De organiserte seg i Nyfeministene og Kvinnefronten.
Kvinnefronten la til grunn en sosialistisk feminisme med stor vekt på internasjonale spørsmål, og ikke minst grunnleggende økonomiske argumenter som avgjørende for kvinnefrigjøring. De bygget sitt grunnlag på systemkritikk med analyse av kapitalisme og imperialisme, og avdekket de undertrykkende materielle livsvilkårene for kvinner. Kvinner i roller som dobbelt undertrykte og utnyttet, med dårlig betalte jobber i yrkeslivet og gratisarbeid i hjemmene.
Kvinnefronten ble på mange måter et politisk verksted som skolerte kvinner i politiske analyser, og videreførte en rik mangeårig tradisjon i kollektiv kvinnekamp for å nå politiske mål med krav om samfunnsendring.
Nyfeministene rettet derimot sin oppmerksomhet i større grad mot kvinners personlige erfaring fra kjernefamilien og hjemmet. I rollen som husmor og omsorgsarbeider. Noe som skapte en bevegelse med krav om en rettferdig fordeling av arbeidsoppgaver i hjemmet, med likedeling av plikter og ansvar for barn. En bevegelse som bidro sterkt til kvinners rolleforståelse, påvirket av gode prosesser i Nyfeministenes mange bevisstgjøringsgrupper for kvinner.
Det var betegnende for hele perioden at flere enkeltsaker virket samlende for mange ulike feminister og gruppering. Et godt eksempel er abortkampen på 70-tallet, som viste en markant kollektiv kraft sto samlet. På samme måte som Fellesaksjonen mot porno og prostitusjon forente kvinner på 80-tallet. Dette var, og er fortsatt tema, som samler et bredt spekter av kvinneorganisasjoner og bevegelser uavhengig av ideologi og ståsted.
På 90-tallet oppstår en ny ideologisk dimensjon, en annen side ved feminismen som i større grad hevder kvinners rett til å tre inn i de tradisjonelle mannsrollene. Her utfordres mannsdominans i mange sektorer som i militæret og i pengemarked. Krav om kvinners like rett til militærtjeneste og like rett til stillinger i øvre sjikt i næringslivet blir sentrale. De tradisjonelt sterke kvinnesakene knyttet til fred og likeverd, kommer mere i skyggen av disse kampene for lik rett til å gå inn i roller hvor menn tradisjonelt har hatt sitt domene.
Det er interessant å studere denne retningen som har preget vår forståelse av kjønnsdimensjonen i nyere saker. For på samme tid som det stilles krav om kjønnsbalanse, skapes det en fortelling om at vi har unike trekk som er kvinnelige og mannlige. Dette er grunnlagt for flere viktige feministiske kamper vi hører om i dag.
En sak som illustrerer dette godt, er diskusjonen om kvinners plass i aksjeselskap i det private næringsliv. Det ble foreslått en ordning som sikret 40% kvinnerepresentasjon i private aksjeselskap, et forslag som ble behandlet politisk og nedstemt. Inntil det ble argumentert med at kvinner har noe særskilt med seg som kan styrke disse selskapene. En vinkling som påvirket prosessen og resulterte i at ordningen ble vedtatt i des-22. Dette er en sak som viser at kvinner og menn tillegges egenskaper som er kjønnsspesifikke.
De samme tankene omkring kjønn avspeiler seg på mange måter i diskusjoner om hvordan vi forstår trans, og mangfoldet av kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk. Er det vårt biologiske kjønn som bestemmer vår rolle? Eller er kjønnsuttrykkene kulturelle og sosialt betinget?
Kvinnekampen fascinerer fordi den støtter seg på en kollektiv kraft som slåss for folk utsatt for undertrykking og underminering. Feminismen er ikke definert, den er hele tiden i endring, som en idé og i sin forståelse av menneske. Som vi allerede har sett er den farget av politiske tendenser og historiske hendelser. Vi kan oppsummere følgende:
I begrepet ligger kampen for strukturelle endringer i samfunnet med en tydelig kritikk av økonomisk utbytting og kapitalistiske maktstrukturer. Ideologien baserer seg på at de materielle levekårene er vesentlig for likestilling og kvinnefrigjøring. Arbeidet for endring tar opp i seg klassekamp og antiimperialisme. Denne formen for feminisme beskriver patriarkalske hierarkiske maktstrukturer som en del av samfunnsstrukturen, som forsterker utnytting og undertrykking av kvinner. Målet er å erstatte klassesamfunnet i allianse med andre undertrykte klasser og kjønn for å oppnå mål om likeverd.
Libaralfeminismen er den feminismen vi oftest referer til i vårt samfunn. Den er tilpasset et liberalt demokrati og baserer seg på at kvinner oppnår sine rettigheter ved å reformere, dvs innføre reformer i det bestående. Et av de viktige liberalistiske målene er å oppnå kjønnsbalanse, i en likestilling hvor statlige organer ivaretar kvinners interesser.
Dette innebærer at vi fordrer en institusjonalisert feminisme som fremmer balanse mellom kjønn i yrkeslivet, i verv og blant maktutøvere. Basert på et syn om at vi har noe kjønnsbestemt, noe essensielt som særpreger oss. Som ivaretas ved kvotering og like antall ved ansettelser. Feministiske krav omdsettes i politiske beslutninger som foregår i parlamentariske organ. En utvikling som ikke forutsetter folkelig mobilisering i samfunnsspørsmål eller krav om endring av samfunnsstrukturer. Ideen er at kvinner kan erstatte menn i verv og tilføre systemet likestilling.
Kort oppsummert er dette en feminisme som bygger på en rolleforståelse beskrevet som essensialisme.
Essensialismen er ikke en ideologi i seg selv, men en menneskeforståelse som ligger til grunn for flere ideologier. Den er imidlertid viktig som grunnlag for dagens kjønnsroller og bør beskrives litt nærmere.
I flere av de dagens feministiske retninger, eller ideer for feminisme, legges det stor vekt på det særegne ved kvinner. Dette har vært en økende tendens, og en utfordring for feministiske retninger for å forstå kjønnsmangfoldet som er aktualisert i mange saker de siste åra. Her ser vi fastlåste standpunkt som tærer på kvinnefellesskapet.
Dette forteller meg at vi har et åpenbart behov for nye møter, felles arenaer og utveksling av livserfaringer og tettere relasjoner. Ikke minst for å få klarhet i hvilken rolleforståelse og feministisk retning vi legger til grunn.
Essensialismen er viktig for å oppnå balanse mellom kjønnene i saker med krav om at kvinner bør fremheves på linje med menn. Eksempelvis ved utnevnelser, priser, statuer og utmerkelser. Dette er initiativ og handlinger som bygger opp under og ivaretar elitisme som er sentral i vår kultur, men som ikke i seg selv utfordrer et samfunn som er inndelt i klasser med ulike maktforhold og mulighet for påvirkning.
Trenger vi en sterkere bevisstgjøring i forhold til vår kollektive historie og tradisjon? Ikke minst i forhold til oss alle uten posisjon til å hevde vår stemme og rett.
Radikalfeminisme har liten forankring hos oss i Norge. Den er eksklusiv i sin form i det den fremmer et rent kvinnefellesskap som ekskluderer menn. En form for separatisme, i et miljø som oppfatter det mannlige som noe ufredelige og herskende. Det er opprettet rene kvinnekollektiv uten menn, men fenomenet og retningen har ikke slått rot i Norge.
Et annet eksempel som mulig kan oppfattes som et radikalt feministisk standpunkt, er problematiseringen av transkvinner i kvinnegarderoben. Saken fremmes med overskrifter som «penis i kvinnegarderoben». En diskusjon hvor det er nærliggende å oppfatte at det mannlige kjønnsorganet i denne sammenhengen, tillegges noe truende eller aggressivt.
Det er ikke urimelig at spørsmålet om transpersoner i garderoben kommer opp, det er et viktige spørsmål som bør diskuteres da det er en uvant problemstilling for folk flest. Men svaret er ikke gitt og vi bør tilstrebe løsninger som innebærer respekt og sterkere rolleforståelse.
Er mindre kjente begrep.
Med økofeminisme forstår vi et fellesskap hvor menn er drivkraften knyttet til samfunn og kultur, mens kvinnene er nærmere naturelementene og omsorgsoppgavene. Et syn basert på essensialisme om at vi som kjønn er forskjellige.
I den postkoloniale forståelsen er feminismen reises det kritikk mot en rådende feminisme som i stor grad baserer seg på en hegemonisk feminisme, hvor det er de hvite middelklassekvinners interesser og problem som ivaretas. Igjen en feministisk retning som fokuserer på levekår og undertrykkende mekanismer knyttet til samfunnssystem.
Til siste med et inderlig ønske om et likeverdig samfunn med en solid feministisk bevissthet, henter jeg fram noen ord som jeg vil dele med dere. Noen ord som appellerer til det beste i oss og peker framover:
Tradisjonelt er det kvinner som betraktes som underlegen på grunn av sitt kjønn. Men som Kjersti Ericson skriver om i «Søstre, kamerater» har kvinneundertrykking på ett vis usynliggjort både mann og kvinne. Identiteter som er strengt formet av de sosiale rollene vi har som «kvinne» og «mann». Hun skriver videre at kategorien du blir puttet inn i er avhengig av formen på kjønnsorganene dine. Rollene er som hun sier skapt historisk, og kan endres i et nytt frigjørende samfunn som hun anser må til for å forandre menneskenes hjerter.
FOTO: Feminism red circle © Zimmytws | Dreamstime.com
Storartet,Eli!! Made my day på Dagen!
Veldig bra.
Lærte mye nytt