Feminismen, slik jeg ser det, har som mål å leve opp til et samfunnssystem hvor ingen mennesker stenges ute. Det har et overordnet mål for et felleskap, hvor alle folk har lik verdi og like forutsetninger. I møte med dagens feminister med sine mange fasetter, er jeg usikker på hva som binder oss sammen, og jeg er usikker på min egen tilhørighet.

Vi har ulik virkelighetsforståelse. Jeg ser verden utefra mitt eget ståsted, hvor kvinnekampen er uten mening, hvis den er løsrevet fra kampen mot de overordnede samfunnsstrukturene. Basert på økonomisk ulikhet og undertrykking. Disse spørsmålene troner ikke øverst på dagsorden. Dermed forblir jeg, og kanskje mange med meg, i taushet utenfor debatter og aksjoner. Vi blir usikre på viktige og underkommuniserte motsetninger i kvinnekampen, ute av stand til å forstå hva begrepet feminisme rommer.

Jeg lar tanker og spørsmål slippe til i en ryddeprosess. I et bevissthetskaos skapt av sammensatte hendelser og historier over lang tid. Refleksjonene over viktige tema fyller ikke hele bildet, men er noen av mange viktige illustrerende eksempel.

Identitetskamp

Feminisme er en form for identitetskamp. På lik linje med kamper som føres av andre grupper som slåss for et samfunn, hvor menneskeverdet erstatter kjønnsverdien. Det angår kvinner, det angår grupper med transpersoner, binære og ikke-binære, og homofile. De har felles historie, og kan ta lærdom av kvinner som har livserfaringer preget av undertrykking, manglende respekt og underdanighet på grunn av sitt kjønn.

At kvinnekampen i dag, som noen mener, skal være forbeholdt de som definerer seg som kvinner, virker på meg som et paradoks. Vi takker kvinnekampen for et samfunn hvor kvinner ikke bare er definert utefra snevre biologiske rammer. Kampen har brutt barrierer og gitt rom for å leve ut både feminine og maskuline sider. En vital prosess som har ført til at skeive kan være skeive på mange måter. Vi alle kan utfolde oss og utvikle oss, i samsvar med egenskaper og ressurser vi har, uten å være bundet til strenge stereotyper.  Og uten risiko for fordømmelse eller stigmatisering.

Feminismen har nettopp bidratt til å åpne opp for et større likeverd, hvor kvinner ikke må kopiere tradisjonelle mannsliv i likestillingen navn, men bidra til felles utvikling.

Frigjøring på menns premisser

Endringene i kjønnsrollemønster er ikke like synlig alle miljø. Som eksempel ser vi ofte kvinner i posisjoner, kledd i antrekk som opprinnelig er typisk mannlig kleshabitt, med svarte dressjakker og skjorte. Det skal fremstå som mer «korrekt» og formelt. Til forskjell fra tradisjonelle kvinnelige antrekk, som gjerne er mer fargerike og løsere i uttrykket. Jeg har ikke observert menn i viktige posisjoner gå i kvinneklær, som kjole og skjørt.

Det er på ingen måte min mening å tillegge klesstil en avgjørende betydning, eller som et mål i seg selv, men dette speiler noe av vårt indre og vår kultur. Denne sammenhengen viser noe om hvordan kvinner har funnet sin retning, i den ofte konservative delen av feminismen. På samme tid er dette også et godt eksempel som illustrerer at kjønnsuttrykkene er i en stadig endring, i en dynamisk prosess.

Vi trenger å inkludere identitetskamper som kan utfordre strukturelle undertrykkende fenomen. Slike kamper bygger likeverdet og styrker kvinnelige ressurser og verdier, i miljøer som er dominert av klassiske mannsroller.

Jeg har vanskelig for å se for meg, at økt oppmerksomhet på biologiske kjønn er nyttig for kvinnekampen. Den skaper portvoktere som disiplinerer, og snevrer inn muligheter for utfoldelse. Hvis vi går tilbake til biologien som modell, kan det nærmest oppfattes som om feminismen biter seg selv i halen. Moderne kjønnsroller krever at menneskelige egenskaper, væremåte og makt ikke fordeles etter biologiske kjønnsroller.

Vi lever i en kultur som opprettholder mange inngrodde mekanismer for fordeling av makt. Vi kjenner dem i møte med hersketeknikker og i møte med maktfordeling som praktiseres i patriarkalske strukturer.

Patriarkalske strukturer

Med patriarkalske system forstår vi makt som utøves av menn, ofte i et hierarkisk system, hvor kvinner er underdanige og undertrykte. Ingen naturlov tilsier at dette er menns iboende væremåte, eller at menn har medfødte autoritære personlighetstrekk, som må bekjempes.  Patriarkatet med sine hersketeknikker og forfordeling av makt, opprettholdes nettopp i et samfunnssystem som er undertrykkende og tillater at mennesker behandles forskjellig. I et system som skiller folk i klasser og utbyttende økonomier, hvor noen få hersker over de mange.

Det er nødvendig å analysere denne formen for utøvelse av makt, for å forstå for å forandre. Jeg gir noen eksempler.

Eksempel 1

For kort tid siden fikk jeg vite om et større arrangement, som ble løst på en ugrei måte. En gruppe menn fraskrev seg ansvar for trivielle praktiske gjøremål som de opprinnelig hadde påtatt seg (arbeidsoppgaver som ofte sorterer under tradisjonelle kvinneoppgaver). De fant det heller ikke naturlig å innrette seg etter en kvinnelig ansvarlig.

Konflikten kunne blitt løst med samtale eller dialog, men endte med diagnosen dårlige personlighet og oppførsel hos en kvinnelig part. En vanlig form for bagatellisering og konfliktløsning, som er typisk for kulturer vi lever. Ledende menn hentyder til kvinnelig ubalanse og føleri som problemet.

Eksempel 2

En annen historie som er enda mer smertefullt, omhandler maktstrukturer hvor makt utøves av kvinner. En kvinnelig leder ble møtt med usynliggjøring. Senere med latterliggjøring og sjikane. Flere ble dratt med inn i spillet, hvor sammenhengene var vanskelig å tolke og forstå. Hun ble stemplet av andre ledende kvinner, med beskyldninger om inkompetanse og manglende kontroll over egne følelser. Med hint om personlighet og karakterbrist som årsak til problemet.

Flere menn, også eldre menn, sto opp for kvinnen og krevde saken belyst for å komme til kjernen av konflikten. Mennene som ønsket å få belyst grunnen for hendelsene, ble avvist. Kvinnen ble møtt med forakt og utestenging. Gruppa ble preget av en ukultur med taushet, uten at de reelle konfliktene blir belyst eller løst. Organisasjonen konkluderer at kvinnelig ubalanse og føleri er årsak til konflikten.

Noen tjener på splittelse

Begge ovennevnte hendelser viser hvordan vi lever opp til, og tjener et samfunnssystem, som opprettholder skiller mellom folk i klasser og sjikt. Vi gjør det mer eller mindre ubevist. I det vi personifiserer konflikter, og unngår å analysere maktforhold og årsaksforhold, fremmer vi splittelse som den herskende klasse er tjent med. Splittet i grupperinger som skiller folk økonomisk, i klasser, i rase, i kjønn og sosial status.

Vi må gi problemet en overskrift. Jeg anser at feminismen har et godt fundament til å avsløre og avkle undertrykkende maktforhold. Vi må bruke vår kompetanse også i sammenhenger hvor vi står ovenfor «patriarkalske» strukturer i egne rekker, hvor menn rammes eller svertes. Vi har gode analytiske evner til å ta selvkritikk og finne løsninger på tvers av kjønn. Kunnskapen vi har, i kraft av våre livserfaringer, er uten tvil en solid investering i felleskapet.

Det private rom

De samme grunnleggende prinsipper bør gjelde i private hjem, hvor kvinnefrigjøring har endret forutsetninger for omfordeling av oppgaver og samspill.

I mitt yrke er jeg tett på mange familier, og har et trenet blikk for de utfordringer som er underkommunisert i relasjonsbygging og konflikthåndtering. I tillegg til konflikter knyttet til kjønnsroller, er det lag på lag med utfordringer som ikke er så lett å sette ord på.

Ideen om at vi kan bygge et lykkelig arbeidsfellesskap og familieritualer basert på evig kjærlighet, er ikke minst et stort dilemma. Vi legger opp til forventninger som umulig lar seg realisere. Uten skolering eller gode metoder for håndtering av motsetninger, er vi med på å underbygge denne metaforen. Vi mangler gode ordninger for familier hvor folk stort sett er overlatt til seg selv, i det private rom.

Jeg observerer at menn oftere mangler et sosialt nettverk til samtale og bearbeiding. Kvinner er tidligere trygge i sin foreldrerolle, med forutsetninger for å legge premisser for omsorg og oppdragelse. Gode mannlige verdiene og egenskapene blir lett usynlige, med preg av større usikkerhet.  Det ligger i kortene at de utfordringene mange parforhold står i, er preget av motsetninger som ikke bare er typisk betinget av kjønnsroller.

Vi mangler forståelse for konfliktarbeid, når det oppstår situasjoner hvor det er den sterkes rett som rår. Vi mangler kompetanse for å håndtere et samliv i kjernefamilien, og negative hendelser står i vegen for nytenking.

I dette bildet bør det være i vår feministiske interesser å bidra til å utvikle en ny kultur. Ikke minst som bidrar til å skape realistiske forventninger, som kjernefamilien kan innfri.

Et nytt initiativ

Vi trenger nye feministiske helter. Feminister organisert med tydelige ledere, som tar medansvar uten å reprodusere hierarkier. Målet er alles frigjøring og utfoldelse. Uavhengig av kjønn og status.  

Vi trenger forbilder uten behov for elitetenkning eller storhetsidealer. Vi kan sette navn på våre gater og parker, basert på felleskapets verdier. Gatene kan vi gi navn som eks: arbeiderens gate, medborgergaten, sanitetens gate, feminismens gate, transegaten, homsegaten….

Vi trenger felleskap som tar i bruk feministiske møteteknikker, hvor vi lærer av våre feil, og blir bedre, uten stempling av syndebukker med utstøtte folk.

Vi trenger kvinner som slåss for like lønn for alle, like lønn for kvinner og menn, uavhengig av stilling og yrke.

Feminisme i et kjønnsblanda lag, er for meg vegen videre. En felles kamp mot overmakta som undertrykker og splitter. Det er for meg god feminisme!

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.