Lov om endring av juridisk kjønn avløste i juni 2016 en ulovhjemlet praksis: krav om irreversibel sterilisering. Diagnoser eller kirurgiske inngrep var ikke lenger nødvendig. En tredje kjønnskategori utredes i disse dager. 1. januar 2021 fikk kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk vern mot diskriminerende eller hatefulle ytringer, i straffelovens § 185. Likestillings- og diskrimineringslovens kapittel 2 omfatter forbud mot å diskriminere og trakassere på grunn av blant annet kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

Viktige slag er vunnet for dem som krever respekt for det opplevde kjønnet sitt. Men hensyn til ytringsfriheten har ført til at terskelen er høy for å ta i bruk lovgivning som beskytter kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Per-Willy Amundsen, FrP, leder av Stortingets justiskomité, ser likevel ut til å mene at § 185 er problematisk. 3. juni i år gikk han ut i Nettavisen og pekte på at «det ikke er Stortingets intensjon å straffeforfølge mennesker som forholder seg til en biologisk objektiv virkelighet. Ingen trenger «å frykte represalier» når de uttrykker «noen sannheter: Det finnes kun to kjønn.» Det er «ikke hatprat å snakke sant», konstaterer Amundsen.

En av frontlinjene i kampen for kjønnsinkongruentes rettigheter går i Stortinget. I valgkampen før stortingsvalget 2025 kan en tilspisset debatt om disse rettighetene bli verdifull for FrP. Hvilke holdninger vil et eventuelt nytt stortingsflertall ha til dem?

Går vi fremover?

Utviklingen til det bedre kan ikke tas for gitt. I 2017 annonserte Theresa Mays regjering planer om å reformere the Gender Recognition Act fra 2004 (GRA). Den kronglete framgangsmåten for å endre kjønn i fødselsattesten skulle avskaffes. Både før og under høringene i 2018 organiserte en rekke kvinnelige aktivister, deriblant lesbiske, seg i kampanjer for å hindre retten til enklere registrering av opplevd kjønn. Deler av britisk presse har bidratt til en opphisset og polarisert debatt om «kjønnsidentitetsideologien». Lite blir gjort for å imøtegå «antitransretorikken» som florerer i britiske medier, skriver Tara John i en analyse for CNN. I en artikkel i The Sociological Review refereres argumentene: kvinners kjønnsbaserte rettigheter står i fare om forskjellen mellom «sex» (kjønn) og «gender» (opplevd kjønn) viskes ut, en velkjent debatt også i Norge. Det samme gjelder «garderobedebatten», altså selverklærte kvinners adgang til områder beregnet på biologiske kvinner. Status i 2022: Skottland er kommet lengst i prosessen som skal forenkle prosedyren for endring av briters kjønn i fødselsattesten.

Tankegodset som har basis i en biologifundamentalistisk tokjønnsmodell oppsto ikke i et vakuum, ifølge The Sociological Review. Det spres globalt. Den katolske kirken var tidlig ute med å avvise alt hva «kjønnsideologi» måtte innebære. Pave Frans har i klare ordelag gitt uttrykk for at ideene om kjønnsmangfold er en trussel mot kvinner, barn og unge – og samfunnet, melder amerikanske The National Catholic Register. Pavens holdninger blir tatt godt imot av høyreradikale og autoritære regimer, særlig i land som har en overveiende katolsk eller ortodoks befolkning: Brasil, Ungarn, Polen og Russland.

The Sociological Review beskriver hvordan begrepet «kjønnsidentitetsideologi» ble lansert og spredt i transkritisk sammenheng. Først ute var bloggen 4thWaveNow i 2016, med uttrykket «gender ideology», som siden er blitt til «gender-identity ideology», «kjønnsidentitetsideologi».

Antitransaktivisme og Populisme

De norske «antitransaktivistene» forenes av en populistisk ideologi, som favner et spektrum fra militant ytre høyre via kristenkonservative til venstreradikale feminister og lesbiske. I ekkokamrene deres forsterkes troen på at de alene forvalter vitenskapsbasert sunn fornuft og den sanne moral. Tankene om kjønnsmangfoldet forkastes. Høylytt forkynnes budskapet om samfunnets knefall for «kjønnsidentitetsideologi», kalt Norges «nye statsreligion». Den uthuler moralnormer og undergraver biologiske kvinners kjønnsbaserte rettigheter.

«Transaktivistene» kansellerer annerledes tenkende og dem som ikke bruker «korrekt» terminologi, betegnet som «nytale» av meningsmotstanderne. Metodene har øyensynlig forsterket inntrykket av at det finnes en «kjønnsidentitetsideologi». Med iherdig innsats har «antitransaktivistene» etablert uttrykket i den offentlige debatten i Norge.

Jusprofessorene Anne Robberstad og Marit Halvorsen bruker det gjennomgående i en artikkel publisert i Lov og Rett i april i år. «Menn i damegarderoben?» er tittelen på artikkelen, der professorene drøfter «[u]tfordringer i kjølvannet av loven om endring av juridisk kjønn». De mener at loven «er et resultat av at kjønnsidentitetsideologien langt på vei er akseptert av lovgiver». Hva er konklusjonen deres basert på?

Selfdefinert kjønn eller illusjoner?

Forfatterne forankrer begrepet i én referanse, «gender-identity ideology», emnet for The Economist-journalisten Helen Joyces bok «Trans: When Ideology Meets Reality», utgitt i fjor. Joyce avviser det hun kaller subjektivt «selvdefinert kjønn» (gender self-identification). I tidligere tider kunne samfunnet godt tåle noen få, usynlige «postoperative transseksuelle». Nå kan hvem som helst erklære seg som hva som helst. «Selvdefinert kjønn» har skapt et borgerkrigslignende fenomen, skadelig både for enkeltindivider og samfunnet, påstår Joyce. Essensen i budskapet hennes er brutal, erkjenner hun selv: kjønnsinkongruentes drømmer og visjoner er, med få unntak, urealiserbare illusjoner.

Jeg er kjønnsinkongruent, og krever at mitt subjektivt opplevde kjønn respekteres. Slik jeg respekterer Joyces ytringsfrihet, så lenge hun ikke oppfordrer til hat og vold. Noen av mine holdninger tangerer Joyces: at gjennomgått mannlig pubertet utelukker deltakelse i kvinneidrett i grener hvor styrke og utholdenhet er avgjørende; at sårbare kvinner som har blitt utsatt for seksualisert vold kan bli retraumatisert om de uten varsel blir konfrontert med det de oppfatter som en mann i en damegarderobe eller institusjon med kvinneavdeling; at utstrakt kansellering og krav om bruk av «riktig» terminologi skader moderat innstilte kjønnsinkongruente, som meg selv.

Er Robberstad og Halvorsen seg bevisst hva uttrykket «kjønnsidentitetsideologi» signaliserer i «transdebatten»? Jeg antar det. De skriver: «Noen vil kanskje mene at denne artikkelen inneholder hatefulle eller trakasserende ytringer.» Men professorene problematiserer aldri bruken av begrepet. De hevder at «[k]jønnsidentitetsideologien innebærer en tredje mulighet: ‘opplevd kjønn’.» Opplevd kjønn erklæres som et fata morgana for «kjønnsidentitetsideologer», ikke ulikt Joyces brutale budskap.

Moralisme, paternalisme og resten

Jeg kan ikke fri meg fra at artikkelen etterlater et inntrykk av moralisme, paternalisme og aktivisme, understreket av utsagn som dette: «I Norge er det fullt mulig å skifte juridisk kjønn tilbake til det en hadde. Men kroppen sin får en ikke tilbake.» Forfatterne diskuterer barn og unges forhold til «kjønnsidentitetsideologien». Den har «stor utbredelse og påvirker ungdommers holdninger», konstaterer de. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har «stilt seg i spissen for utbredelsen av ideologien» i Norge. Omstridte Kajsa Ekis Ekmans bok, «Om könets existens» og den britiske Bell v Tavistock-dommen er blant kildene. Dommen gjelder «angreren», tenåringen Keira Bell, som «antitransaktivistene» har gitt martyrstatus.

Om «kjønnsidentitetsideologien» får råde grunnen, kan jenter som leker med biler og gutter som foretrekker dukker, risikere «å bli forstått som mulig ‘kjønnsinkongruent’», frykter professorene. De tror at Lov om endring av juridisk kjønn kan ha virket mot det de oppfatter som dens hensikt: å minske behovet for hormoner og kirurgi. «[E]ndring av juridisk kjønn kan være en spore til å be om ‘kjønnsbekreftende’ behandling. Mens statusendringen tidligere var siste trinn i forløpet mot ‘riktig kjønn’, kan den nå være det første skrittet,» antar de.

Forfatterne ønsker at «vi» arbeider for at alle kan kle seg og oppføre seg som de vil, uten å følge «gamle kjønnsstereotyper». Bør kjønnsinkongruente avfinne seg med å leve i håpet – om et framtidig nytt og bedre samfunn? Jeg finner det ikke uttrykt i klartekst, men artikkelens undertekst indikerer at Robberstad og Halvorsen mener at Lov om endring av juridisk kjønn bør oppheves.

Striden om retten til rett kjønn er åpenbart ikke over.

Faktaboks

Lov om endring av juridisk kjønn

En rekke domsslutninger i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) slo fast at norsk praksis fram til 2016: irreversibel sterilisering, stred mot menneskerettighetene. Europarådet har fulgt opp med resolusjoner og rekommandasjoner. Helsedirektoratets utredning, «Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn» fra 2015, var blant bakgrunnsmaterialet da loven ble fremmet for Stortinget. Norge ble det fjerde landet i Europa som innførte en liberal praksis for juridisk kjønnsskifte.

Utfylling av et skjema til skatteetaten gir nå, med visse aldersbegrensninger, rett til å endre juridisk kjønn. Med få unntak er «juridisk kjønn» ensbetydende med «kjønn» i øvrig lovgivning, der begrepet er relevant. Endring av juridisk kjønn innebærer nytt, kjønnsspesifikt personnummer. Færre enn et par tusen, under halvparten av dem biologiske menn, har benyttet muligheten loven gir. Nå utredes et tredje juridisk kjønn.

Advokat Lars Andre Strøm Arnesen utga i 2020 en lovkommentar. Det er uklart, skriver han, hvorfor behovet for endring av historiske dokumenter ikke ble nærmere vurdert i lovforarbeidet. «For transpersoner på jobbjakt hjelper det lite å endre kjønn i folkeregisteret, dersom en likevel er tvunget til å legge ved vitnemål og karakterutskrifter, der det gamle navnet og kjønnet står oppført,» konstaterer Arnesen. Utfyllende forskrifter er nødvendig, for å hjelpe for dem loven direkte angår.

Referanser og kilder

Lov og Rett, volum 61, utgave 3, april 2022
«Menn i damegarderoben? Utfordringer i kjølvannet av loven om endring av juridisk kjønn»
Anne Robberstad, og Marit Halvorsen

Lars Andre Strøm Arnesen: Lov om endring av juridisk kjønn. Lovkommentar.
Universitetsforlaget, 2020

Straffbart å beskrive virkeligheten?
Per-Willy Amundsen, leder av justiskomiteen på Stortinget, Frp
Nettavisen, 3. juni 2022
https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/straffbart-a-beskrive-virkeligheten/o/5-95-516368

Anti-trans rhetoric is rife in the British media. Little is being done to extinguish the flames
Analysis by Tara John, CNN, October 9, 2021
https://edition.cnn.com/2021/10/09/uk/uk-trans-rights-gender-critical-media-intl-gbr-cmd/index.html

Elisabeth L. Engebretsen: Scientizing Gender? An Examination of Anti-Gender Campaigns on Social Media, Norway. I: Populism and Science in Europe.
Part of the Palgrave Studies in European Political Sociology book series (PSEPS)

Helen Joyce: Trans: When Ideology Meets Reality
Oneworld Publications, 2021

Kajsa Ekis Ekman: Om könets existens : tankar om den nya synen på kön
Bokförlaget Polaris, 2021

Two Bold and True Responses to the Dangers of Gender Ideology
The National Catholic Register, 1 September, 2021
https://www.ncregister.com/blog/pastoral-response-to-gender-ideology

TERF wars: An introduction
Ruth Pearce, Sonja Erikainen, Ben Vincent
The Sociological Review
Volume: 68 issue 4
https://journals.sagepub.com/doi/10.1177/0038026120934713

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.