En gang hadde sosialister og feminister visjoner om hva slags boliger arbeiderklassen skulle ha i framtida. I dag er denne diskusjonen helt død. Dagens gjennomkommersialiserte boligmarked har ikke plass til at det tenkes annerledes. Premissene settes av bankene, spekulantene og tilpasningsdyktige politikere. Ingen investeringsområder har tjent finanskapitalen så godt som boligmarkedet.

For sosialister som ønsker noe annet enn det kapitalistiske utbyttersamfunnet, er det etter min mening nødvendig å gjenreise debatten om en radikal boligpolitikk.

Historiske tanker om boform og bolig

Fra SPD (Tysklands sosialistparti), historias første sosialistparti ble dannet i 1875 har boligspørsmålet vært et av de viktigste spørsmålene på partiprogrammet til sosialister. Hvordan skal arbeiderklassen bo under sosialismen? Skal vi kopiere borgerskapets hushold og boliger? Ingen var så radikal som August Bebel, en av grunnleggerne av SPD. I boka Kvinnen og sosialismen, på norsk i 1912, diskuterer han hvordan folk skal bo i det sosialistiske samfunnet. Dette er et viktig spørsmål skriver han, men særlig for kvinnene:

«Kvinden i det nye samfund er socialt og økonomisk fulstendig uavhængig; hun er naa ikke underkastet det minste skin av underkuelse eller utnyttelse». Og om husholdet skriver han:

«Kvinners hverdagsliv vil bli helt endret. Under sosialismen vil ikke kvinner måtte kaste bort tida si på slitsomt husarbeid. «Avskaffelse av privatkjøkkenet vil for utallige kvinder bety en kolossal lettelse». Hun skal heller ikke lenger ha ansvar for gamle, syke og uføre. Dette blir samfunnets ansvar: «De gamles livsaftene vil bli forkjønnet av alt hva samfundet kan by dem» (Sitatene er fra boka Arbeiderklassen. Visjoner om en annen verden, som jeg kommer med i mai).

Sosialister og feminister lanserte i tida rundt første verdenskrig ulike kollektive boligprosjekter bl.a i USA, Frankrike og Danmark. Også i Sovjet, etter revolusjonen, startet pionerer sosialistiske boligprosjekt der mye var kollektivt. Det mest kjente av de sosialistiske boligprosjektene er det såkalte Gemaindebau – prosjektet i Wien (Røde Wien), mellom 1925 og 1934. Etter verdenskrigen fikk sosialistene  flertall i Wien. Boligmangelen var stor og i løpet av kort tid bygde kommunen  boligblokker med i alt 60 000 leiligheter. Blokkene var vakre hus med mye lys, omkranset av parker. Husleia ble så lav som 4 % av en arbeiders inntekt! Fortsatt kan vi reise til Wien og bli guidet rundt i Gemaindebau-området.

Under AKP-tida i Norge(70-tallet), fikk vi en ny diskusjon om kollektive boformer. Flere kollektive prosjekter ble satt i gang. I dag tror jeg bare Bergsligate 13 her i Trondheim, fortsatt fungerer. I forbindelse med arbeidet med boka Husholdets politiske økonomi (1992)  intervjuet jeg  familier som bodde i Bergsligate 13. Her sammenligner jeg bokostnadene for familien i kollektivet med bokostnadene på Risvollan. Svaret var entydig: Kollektivet var billigst og fungerte best.

Den norske boligrevolusjonen

Det som skjedde i Norge etter 1945, var nesten en revolusjon på boligområdet. Mens store deler av arbeiderklassen før krigen bodde i dyre og overbefolkede leiligheter, var det nå enighet på Stortinget om at boligspørsmålet må ha førsteprioritet. Raseringa av Finnmark og deler av Troms og bombing av byer som Steinkjer, Kristiansund og flere andre, gjorde at det manglet 143 000 leiligheter da finansministeren, sosialisten Erik Brofoss i 1946 lanserte sin plan: 100 000 boliger på fire år. Hvordan var dette mulig? Her viste planøkonomien seg fullstendig overlegen markedet. Brofoss gjorde det klart at dette skulle ikke være et businessprosjekt for privatbankene. Dette skulle kollektivet ordne.

Og det skjedde. Regjeringa opprettet i 1946 Statens Husbank som ga lån til privatpersoner som hadde ei tomt og til nyopprettede boligbyggelag. Renta var 2 ½ % og avdragstida 100 år. Målet var at ingen skulle bruke mer enn 20 % av inntekten til å bo. Medlemmer av borettslagene fikk eie leilighetene, men skulle de selge ble det til regulert pris. Markedet skulle holdes på lang avstand! Selv om mangel på tomter gjorde det nødvendig å bygge store drabantbyer, som Lambertseter i Oslo og Risvollan i Trondheim, var leilighetene store og lyse med åpne grøntområder mellom. Slik ble Norge som en stor byggeplass i årene fram til sist på 70-tallet. Rekorden ble satt i 1973 da det ble bygd 43 000 boliger. AP og Høyre gikk sammen om å avskaffe denne menneskevennlige boligmodellen.  Arenaen ble fra 80-tallet på ny overlatt til banker og spekulanter.

Dagens situasjon

Mens Husbanken sto for 80 % av boligfinansieringen under de «gode årene», erobret privatbankene fra midt på 80-tallet, gradvis tilbake dette superlønnsomme markedsområdet. Før år 2000 hadde bankene overtatt mer enn 50 % av boligfinansieringen og i dag spiller Husbanken bare en ubetydelig rolle innafor boligfinansieringen. Tallet på leiligheter som bygges hvert år er redusert med nesten 30%, prisene er gått rett til værs og det bygges stadig mindre menneskevennlig. Samtidig er et stort antall familier gjort til gjeldsslaver.

Er det mulig å gjøre noe med dette under nyliberal kapitalisme? Jeg er pessimistisk. Bankene gir ikke fra seg gullegget, som boligmarkedet er. Boligspekulantene kjøper opp knappe tomteområder og presser prisene i været.

Dette betyr ikke at vi gir opp kampen. Også i en defensiv situasjon er det nødvendig å slåss:

-Vi må slåss mot fortettingen og forslummingen av boligområder.

-Vi må avsløre boligspekulasjon.

-Vi må kreve at Husbanken øker boligstøtten til de som ikke sjøl greier å skaffe kapital.

-Vi må støtte stiftelser som Svartlamoen, Bergsligate 13 og andre som med mye egeninnsats greier å opprette boliger utafor markedets kontroll.

-Vi må kreve at kommunen øker antall kommunale utleieleiligheter, at de følges opp med boligsosialt arbeid og gode vaktmestertjenester. Husleia i de kommunale boligene må senkes og gjøres uavhengig av markedsprisen.  

Boligpolitikken mellom 1945 og 1980 viser at det selv under kapitalismen var mulig med menneskevennlig boligbygging. Det kan kanskje forlede noen til å tro at modellen fra storhetstida kan gjentas. Jeg tror det er en illusjon. Den gangen var Norge et velferdskapitalistisk land. Siden da har kapitalismen vært gjennom en nyliberal revolusjon der markedskreftene har styrket seg kraftig. Skal modellen igjen gjentas tror jeg forutsetningen er et maktskifte, at sosialisme er innført i Norge.

Mens vi blir fanget av den daglige kampen for flere og billigere boliger, må vi ikke glemme å diskutere det viktige spørsmålet: Hvordan vil vi organisere boliger og boligområder når arbeiderklassen sjøl har makta? For 150 år siden mente sosialister at en slik diskusjon var høyaktuell. Kanskje kan en slik diskusjon også være nyttig i dag?

Peder Martin Lysestøl

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.