Har godt politisk arbeid i venstresidas bevegelser, kommet i skyggen av aktivisme og samlinger rundt karismatiske ledere?

Aktivisme er viktig, men aktivisme alene risikere å fremheve individet på bekostning av en sterkere kollektiv kraft. Samtidig som engasjementet har kortsiktige perspektiv. Vi trenger et sterkere fundament for å utgjøre en motmakt. En bevegelse som forener folk rundt felles interesser i organisasjoner med god infrastruktur, klare langsiktige mål og ansvarlig lederskap.

En demokratisk bevegelse som bygger på systemkritikk og protest, må på samme tid utvikle et felleskap som praktiserer medbestemmelse og deltakelse, ikke bare i ord, men i handling. I et felleskap hvor metodene og målene er samme sak. Og som speiler det samfunnet vi har satt oss som mål.

Det som står i vegen for oss

Det som åpenbart står i vegen for oss er et liberalistisk menneskesyn hvor individet alene er ansvarlig for sin livssituasjon og står i sentrum for samfunnsutviklingen. Et like stort hinder er en inngrodd konservativ kultur som legger standard for hvordan vi løser konflikter og takler uenighet. En kultur som ikke tillater at vi gjør feil. Som dekker over konflikter og utfordringer, som helt naturlig oppstår der meninger brytes og politikk skapes.

Hva må gjøres?

 Vi kan bedre. Vi må analysere og legge ubrukelige modeller og tankemåter bak oss. Og selv om internett har gitt oss en uavgrenset mengde informasjon, fører ikke informasjonsflommen nødvendigvis til politisk forståelse eller organisering. For å nå politiske mål er møtet mellom mennesker avgjørende. Dette er en langt mer utfordrende prosess, enn å trumfe debatter eller kommentarfelt i sosial medier.

Vi må analysere, bevisstgjøres og avlære elendige mønster for å bli sterk som gruppe.

Hva skjer når vi overtar et liberalistisk menneskesyn?

Først av alt må vi på venstresida utfordre personfokuset som dominerer politiske bevegelser. Ideen om at vi skal løfte fram noen få som er best på å isenesette seg selv, med selfie og retoriske knep for å vinne diskusjoner. Personer som ofte har egne politiske prosjekt og karriere. Det skapes forventninger om at vi kan realisere et bedre samfunn, uten en organisert protest eller systemkritikk. Personfokuset bygger tvert i mot opp under et sorteringssamfunn av gode og mindre gode. I neste omgang skvises de som ikke har den rette stilen, bruker feil ord eller mangler den riktige kunnskapen. For en konservativ politikk vil dette menneskesynet være uproblematisk. For en antikapitalistisk bevegelse er det avgjørende at vi skaper en praksis hvor folk utvikler seg i samsvar med det menneskesynet vår politikk er bygget på. Det må foregå i en kontinuerlig prosess, som hele tiden fornyer og utvikler demokratiet. Vi må vise veg til noe bedre.

Tid for en ny samarbeidskultur

Neste steg er å bli kvitt uheldige metoder for ekskludering fra «det gode selskap». Dette er som nevnt konservative metoder som må avlæres for at folk skal føle seg trygge og ivaretatt i en bevegelse, og omhandler usynliggjøring, utestengning, elitetenkning og uthenging.

Kultur preget av usynliggjøring

De som dominerer debatten i en gruppe, har gjerne definisjonsmakten for hva som er akseptert og hvem som får posisjoner. Det skaper en opplevelse av avstand og motsetning mellom de som har sosial status, og de som blir satt utenfor. Dette er uten tvil en kultur som fremmer den sterkes rett. For andre, uavhengig av evne til kollektiv tenkning og politisk initiativ, snevres muligheten for deltakelse. Systemet undertrykker, og uenighet og motsetninger glattes over.

Utestenging fra felleskapet

Å stå alene utenfor et felleskap som har stengt deg ute, kan føre til en alvorlig personlig krise. Eller påføre deg skam og svekket selvfølelse. En handling som har bakgrunn i vår kultur. Vi har i generasjoner lært at vi må tenke med avstand til våre egne følelser. At vi må lære oss å takle følelser og meninger, som om det er to adskilte størrelser på samme tid. En tenkemåte som er bestemmende for vår virkelighetsforståelse, og for vårt forhold til makt og lederstil. Vi har hørt at følelser ødelegger vår dømmekraft og at våre ledere må fremstå usårbare og prinsippfaste. Dette er en uempatisk tenkning som er en stor trussel for gruppetilhørighet, og har fellestrekk med de maktstrukturene vi ønsker å utfordre. Et kompaniskap vi neppe vil stå i. En progressiv bevegelse må vise at de kan ivareta og støtte folk som gjør feil og som har en stil vi selv ikke kjenner oss igjen i.

Taushet som knebler uenighet

Hvis folk ikke snakker sammen og dialogen forsvinner, blir monologen det eneste som blir stående igjen. Og de som forholder seg tause mister følelsen av verdi. Ved å unngå å ta opp konflikter og uenighet, eller holde enetaler foregår ingen bygging av folk eller politisk forståelse. Fortielse av situasjoner som er krevende for andre, er et overgrep. Taushet kan tvinge et hvert ord i kne.

Ideen om elitebygging skader oss

Mangel på modeller for håndtering av uenighet og konflikter, med tro på at det finnes folk i toppen av organisasjonen som kan redde oss, er en falitt-erklæring. Og kan gi assosiasjoner til samfunnssystem vi ikke ønsker oss. Vi går i regress som folk og bevegelse. Folk reduseres til heiagjeng for de få utvalgte. Rollene vi tildeles og disiplineres inn i, er administratorer uten egen verdi. I verste senario skapes frykt og redsel for å bli presset ut, og handlingsrommet blir trangt. Min gode venn Raïs Neza Boneza, har skrevet om dette tidligere.

Dessverre kan psykologien her spille oss et puss. I en sosialiseringsprosess som foregår over lengre tid, kan vi venne oss til en kultur hvor enkelte blir instrumenter for andre. Skjer tilvenningen gradvis og i små drypp, kan vi overta mange dårlige holdninger i et gruppemiljø. Vi risikerer å forholde oss taus til urett eller påkjenninger, som vi ellers ikke ville akseptere. Vi må tørre å gjøre feil, med mulighet for forbedring. Vi trenger ledere som sikrer at felleskapet fungerer for alle.

Personangrep som sensasjonsstoff i media

Mitt engasjement i politisk arbeid startet for over førti år siden. I en tid hvor vi ble tatt hardt for å utfordre kapitalkreftene, den gangen som nå. Men med en vesentlig forskjell, den gangen ble vi angrepet for våre meninger. I dag har sterke personangrep i det offentlige rom blitt akseptert, uavhengig av side i politikken. Beklageligvis i alt for stor grad i grupperinger som mener de er progressive. For uten å støtte opp om det borgerlige menneskesynet, overskygger dette viktige motsetninger. I neste omgang skremmes folk fra å stå fram og delta i organisert arbeid. Vi må unngå personfokus, og holde sensasjonspressa unna våre utfordringer. Konflikter er kilder til utvikling, men for media er dette stoff som selger.

Framgang bygger på erfaring og kan ikke vedtas. Den må vi skape sammen. Metoder for dårlig konfliktarbeid og samarbeid, må avlæres på samme tid som nye modeller skapes. Vi må løfte fram de forskjellige karakterene, menneskene, erfaringene og forutsetningene. Med felles mål for like livsvilkår for alle folk.  

Anne Grete Preus formidler her noen av de samme tankene som meg, formulert i diktet «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden» av Jens Bjørneboe.

Eli Wæhre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.