1. mai arrangerte LO i Trondheim, tradisjonen tro, bekransning ved statuen av Knut Olai Thornæs. I år hadde jeg gleden av å holde tale om Thornæs og anti-militarismen. Rammen var sol og god stemning blant 150 frammøtte, med allsang av «Fram kamerater».

Frem mot krigeraanden

Frem kamerater, frem mot krigeraanden,
frem mot vold og barbari!
Slaa tyranniet vaabnene av haanden,
ellers blir vi aldri fri.

Skjønt det er vi som bærer dagens byrde,
vi som legger kræfter til,
saa er det os og vore de vil myrde
naar vi livets lykke kræve vil.

Tro ikke dem som tænder hatets flamme,
brødre og bak grensen bor.
Vi alle ned blir knuget av den samme
magt som knuger alt paa jord.

Skjønt det er vi som bærer …

Hvis nogen gang vi blodig krigsdaad øver,
Blir det for at være fri
dem som vort arbeids frugter grusomt røver,
fri for guldets tyranni.
Skjønt det er vi som bærer …

Sangen FREM MOT KRIGERÅNDEN, også kjent som FRAM KAMERATER, stod på trykk første gang i Ny Tid lille julaften 1911. Teksten var ved Knut Olai Thornæs, melodien ved Viktor Ronander, som var kapellmester på revyteatret Hjorten i Ila. Bakgrunnen for sangen var følgende: Høsten 1911 protesterte fire sosialistisk orienterte soldater på Steinkjersannan ekserserplass mot sine overordna befalsmenn. En av soldatene hadde nemlig fått refs og ble satt i arrest for å ha kommet for seint til oppstilling. Med bajonettene på geværene hadde de tre andre, seinere på dagen, krevd ham satt fri. De fikk strenge straffer. Etter denne episoden var det Thornæs satte seg ned og skreiv sangen.

Knut Olai Thornæs

Hvem var egentlig Knut Olai Thornæs, og hvilken rolle spilte anti-militarismen i arbeiderbevegelsen i tida rundt 1. verdenskrig? Og hvilken rolle spiller den i dag? Historien og Thornæs kan lære oss en del om dette, når NATO i dag blir stadig mer aggressivt.

Knut Olai Thornæs var født i 1874, og hadde som mange av arbeiderbevegelsens pionerer bare folkeskole. Men han tilegna seg i oppveksten i Kristiansund store kunnskaper om historie og politikk på egen hånd. Han gikk seinere i typograflære og jobba et par år som typograf, bl.a. i Kristiania. Her var han med og stifta Kristiania Socialdemokratiske Ungdomslag i januar 1900. Seinere på året kom han til Trondhjem. Han bosatte seg sammen med foreldrene, broren og kona Anna i Nedre Møllenberg gate 71, seinere flytta familien til Mellomveien på Lademoen.

Anti-militarismen før 1. verdenskrig

I Norge og Europa ellers var anti-militarismen på denne tida en svært viktig programpost i arbeiderbevegelsens agitasjon og propaganda. Det var kamp om markeder og råvarer blant Europas stormakter. Og England, Frankrike og Tyskland rusta kraftig opp militært. Samtidig var det svært vanlig at militæret ble brukt mot arbeidere i streik. Klassemotsetningene var harde.

Under ledelse av den 2. sosialistiske Internasjonale ble det avholdt flere konferanser om hvordan arbeiderbevegelsen skulle forholde seg til den økende opprustninga. Det var hundrevis av deltagere på konferanser i Stuttgart i 1907, i København 1910 og Basel i Sveits 1912. I København var Thornæs’ kollega i Ny Tid, Martin Tranmæl, norsk representant og møtte mange av de andre revolusjonære lederne innafor den europeiske arbeiderbevegelsen, som Karl Liebknecht, Karl Radek og Lenin. I København ble det vedtatt at det var sosialistiske delegater i parlamentene sin plikt «å nekte å stemme for krigsbevilgninger» og i Baselmanifestet het det: «Proletarene betrakter det som en forbrytelse å skyte på hverandre til fordel for kapitalistenes profitt, dynastienes ærgjerrighet eller det hemmelige diplomatiets ære.» Og starta regjeringene en krig, var det arbeiderbevegelsens oppgave å ta fra slike regjeringer makta: «Slå tyranniet våpnene av hånden.»

Men Knut Olai Thornæs beklaga i et foredrag her i Trondhjem i mars 1913, at agitasjonen mot militarismen i Norge i for stor grad ble ført med «moralske og religiøse sentenser». Militarismen måtte bekjempes ut fra et klasseperspektiv. Og Norge måtte forholde seg nøytralt i forhold en eventuell verdenskrig.

Det tyske sosialdemokratiske partiet sviktet krigsmotstanden

Og krigen kom: Skuddet i Sarajevo i juni 1914 medførte at motsetningene mellom stormaktene eskalerte. De erklærte hverandre krig – Og! 4. august 1914 stemte det tyske sosialdemokratiske partiet SPD enstemmig i Riksdagen for krigskreditter til våpenindustrien. Noe som gjorde tysk deltagelse i krigen mulig. En mindre gruppe på 14 medlemmer i partiet, blant dem Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg, var imot, men bøyde seg for partidisiplinen.
SPD var verdens sterkeste arbeiderparti, og vedtaket var selvsagt et totalt svik mot Internasjonalens tidligere vedtak.
SPDs vedtak skapte for all framtid et grunnleggende skisma i arbeiderbevegelsen. For venstreopposisjonen i partiet tok til motmæle og danna det revolusjonære Spartakistforbundet som kort etter ble til det tyske kommunistpartiet.

Samme dag, som SPD støtta vedtaket om krigskreditter, den 4. august 1914, samla Thornæs og 8000 andre krigsmotstandere seg i Småbergan, ved Kristiansten Festning, for å høre Martin Tranmæl tale om kapitalismen og krigen. Den hadde sin egentlige årsak i borgerskapet sin kamp om markedene: «Nu har ogsaa arbeiderklassen protestert,» sa Tranmæl, «men den har riktignok ikke magtet at stanse krigen, fordi en stor del av socialdemokratiet endnu er behersket av borgerlige synsmaater og ikke vaager at benytte sig av den direkte aktion.»

Thornæs var ikke dårligere, noen dager seinere satte han følgende tekst på trykk på forsida av Ny Tid. Illustrert med et skjelett som vandra fram over en brennende by:

«Nu gaar krigen over lande og byer. I dødens knoklede skikkelse skrider den frem over blomstrende byer, sætter i brand – over bølgende aakre, tramper dem ned. Den river hvert menneskelig baand i sønder. (-) i dødens vanvittige heksedans. Hvem vover at kny? I selv sendte bud!
Falskhetens mænd, pengenes slaver og rigdommens herrer. Dem hørte I paa, I slog dem ei ned, I lot dem regjere. (-)Og derfor ler krigen en skogrende latter med skranglende tænder og klaprende knokler.»

Thornæs inntok her et klart revolusjonært perspektiv, arbeiderbevegelsen måtte ta makta fra dem som kunne starte et sånt ragnarok. «Slå tyranniet våpnene av hånden».

Kim Småge har her fotografert Bjørn-Erik foran statuen av Thornæs

Arbeidet mot militarismen er høyaktuelt

Vi markerer i år 10-årsdagen for Norges krig i Libya. En militæraksjon som i utgangspunktet hadde støtte i FN som en aksjon for å beskytte sivilbefolkninga mot overgrep fra Gaddafis regime. Men samtidig hadde både USA og Storbritannia signalisert at de ville bli kvitt den samme Gaddafi. Dette var den norske rød/grønne regjeringa klar over – også at dette var i strid med folkeretten. Likevel valgte samtlige partier på Stortinget, av alle ting via SMS og mobiltelefon, å støtte denne militæraksjonen. Og norske fly slapp til sammen 588 bomber i Libya. Og bidro gjennom dette til at den libyske regjeringa falt og at Gaddafi ble drept.

Parallellen til SPDs unnfallenhet i 1914 er tydelig. Gaddafi var en diktator, ja vel. Men bedra krigen forholdene? Nei, som nesten alltid etter en krig: Forholdene ble mye verre. Libyerne sier sjøl i dag at «Vi hadde tidligere én diktator – nå har vi fått flere tusen.» Og landet befinner seg ennå 10 år etter krigen i totalt kaos.

Ellers rundt i verden i dag er det, som i 1914, økende kamp om råvarer og ressurser, og økende opprustning. Og den norske blå/blå regjeringa deltar mer aktivt enn noensinne i USAs styrkeoppbygging og kalde krig. USA har utallige store baser omkring på kloden, ingen andre land i verden er i nærheten av USAs satsing på militærvesenet.

Vi hadde tidligere noe som het som norsk basepolitikk: Ingen utenlandske makter fikk ha styrker eller militært utstyr permanent lagra i Norge. Denne basepolitikken er i dag uthula, amerikanerne har store lager av militært utstyr permanent stasjonert i Norge – og har nå også en mindre militærstyrke på Ørlandet. Tidligere i år ble styrken midlertidig supplert med langtrekkende bombefly, noe som aldri har skjedd tidligere. Og regjeringa har bestemt at amerikanske atomubåter nå skal få en egen havn i Tromsø! Alt dette bidrar til å øke den politiske og militære spenninga i nordområdene. Og setter Norge i en svært sårbar situasjon. Alt for at USA skal kunne overvåke russisk territorium og forsvare sin militære og økonomiske dominans i verden.

Anti-militarisme i dag er å gå imot denne typen NATO-opprustning – og aksjoner som den i Libya. Som i siste instans, som under 1. verdenskrig, handler om borgerskapets økonomiske interesser. Gaddafis største forbrytelse var trolig, i Vestens øyne, at han nasjonaliserte oljeressursene i Libya på 1970-tallet.
Vi sier som Thornæs: Fram mot vold og barbari!

Og kamerater; det er valg til høsten. Vi må styrke de partiene som vil vekk fra en slik militaristisk og imperialistisk utvikling. Den er livsfarlig!

Knut Olai Thornæs var ikke bare realpolitiker; han var også lyriker

I nyttårshelga 1914/15 var Første verdenskrig i full gang da Arbeiderpartiet holdt nyttårsfest i Arbeiderforeninga. Situasjonen var svært alvorlig også i Norge, hvor hungersnøden var i ferd med å utvikle seg på grunn av manglende forsyninger. Mange var i ferd med å miste trua på framtida. Knut Olai følte seg kallet til å gi partikameratene nytt håp. Som innledning til festen framførte han følgende prolog – på vers:

Vi skulde kanskje ei ha sind til fest
mens verden står i brand fra øst til vest
Det er ei bare at der udåd øves
ei bare at der dræbes, plyndres, røves –
at hjemmets fred og lykke grusomt skjændes –
at bare krigens egennytte kjendes –
at det som slegters kunst og flid har skapt –
som vidnesbyrd om åndens magt gaar tapt –
ei det at jord som bugnet før av grøde,
nu ligger trampet, herjet, gold og øde –
ei rådne lig, ei redsel for den pest
som rundt om lande blir en sikker gjest.
(-)

For når vi livets farvespil betragter,
vi ser: alene rår ei blinde magter.
Nei, hvad vi tror og hvad vi hidsig vil
er også med i livets farvespil,
det gløder rødt, det varmer og det tænder,
det lyser vidt og rådne stumper brænder
Og endnu er det håb om lysets seier.
I mørkets tid, da er det året dreier,
da stiger solen atter, dagen lenges
og mørkets klamme fangelænker sprenges.
Da blusser håbet, vi tar atter fatt
med det som skred brøt ned en vinternatt
Vi reiser opp den bratte fremtidstro,
vi bygger atter fremtidshåbets bro
Ja, midt i vinternattens kolde gys
vi holder fest, vi tænder håbets lys.

Gratulerer med dagen!

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.