Sola har endelig erobret bartebyen. Det er lørdag, jeg vasker trappa og bærer vinterklær på loftet. Så finner jeg veien opp til Kristiansten festning, det er fint å sitte i solveggen utenfor kafeen i kommandantboligen. Men i dag er noe annerledes: Uniformert politi og svarte, blanke biler står utenfor porten til festningen. «Jens Stoltenberg er her», sier kaféverten og nikker opp mot vollene. «Vi kommer på Dagsrevyen i kveld.» På en benk sitter den nytilsatte NATO-sjefen og ser ut over Trondheim, som ligger under ham foran blå fjord og snødekte Fosenfjell. Han deltar på Arbeiderpartiets landsmøte rett før han tar fatt på sin nye jobb.

Jeg finner en plass i ly for nordavinden, setter meg med avis og kaffe. Etter en stund forlater partilederen festningsområdet. Han er på vei forbi retterstedet der norske motstandsfolk ble skutt under andre verdenskrig, da en kvinne på min alder stanser ham. Hun vil hilse på ham og gratulere med det nye vervet. Den unge mannen bak henne strekker også hånda fram, gratulerer og holder den nyutnevnte generalsekretæren tilbake med ordene: «Jeg var i Afghanistan.» Og så forteller han at de to har møtt hverandre før, at han var vakt da Stoltenberg kom til Kabul på 17. mai-besøk til den norske bataljonen. Og Jens svarer at han husker soldatene som sto vakt for ham i den sterke sola. «Er det bra med deg?» spør han og ser undersøkende på unggutten. Så kommer far med kameraet og vil forevige møtet. «Mor må med», sier Jens, og de tre står der med armene rundt hverandre og blir avbildet.

På vei hjem går jeg innom nærbutikken. Den nyutnevnte generalsekretæren er på forsida til alle lørdagsavisene med overskrifter som «Han skal tukte Putin» og «Er han tøff nok?» Jeg tenker på alle konfliktene NATO har vært blandet inn i de siste årene, i Libya, Afghanistan og Balkan – og på den dramatiske situasjonen verden står oppe i nå, i Midt-Østen og i Øst-Europa. Det er makta som rår, tenker jeg. I NATO sitter den i USA og et par andre vestlige stormakter. Nå har de valgt Jens som sin mann. Jeg tenker på familien på festningen og på de unge guttene som blir sendt til land langt borte for å krige, og som kommer tilbake med skader på kropp og sjel. Dette blir nå ansvaret til Jens. Den unge AUF-eren, som en gang sto fram i avisene og sa nei til NATO, har gått en lang vei. Nå skal han være sekretæren til makthaverne som bestemmer over verdens skjebne, og han blir generalen som skal sende ungdommer ut i krig i land over hele verden. Gutter som den jeg nettopp så han omfavne på festninga.

Det er kick-off for NATOs store øvelse «Trident Juncture», DV-dagen. På et jorde på fredelige Byneset er det bygd opp VIP-tribuner. Fra orkesterplass kan NATOs generalsekretær, Norges forsvarsminister og vestlige militærtopper bivåne premieren på et veritabelt krigsspill. Krigsfly drønner inn over fjorden,

bomber slippes i den grå sjøen og sender søyler av vann opp mot himmelen, helikoptre dropper fallskjermsoldater og på stranda ruller tunge panserkjøretøy inn over de høstblakke jordene. På bakken foran tribunen løper unge soldater fra 14 land med tunge skytevåpen. Det lekes krig på generalsekretærens hjemlige jord. Showet sendes direkte på TV, som underholdning.

Scenarioet er at et fiktivt land angriper Norge nordfra og utløser NATO-alliansens artikkel 5: «Et angrep på ett land er en trussel mot alle medlemmer». At russiske krigsskip ligger utenfor norskekysten bidrar til å gi forestillingen et ekstra preg av realisme. «Tridal Juncture øker risikoen for at Norge skal bli en krigsskueplass!» advarer motstandere og ser på øvelsen som krigshissing. «Vi gjør dette for å unngå konflikter», beroliger generalsekretær Jens Stoltenberg: «Hvis det er noen tvil om vår evne til å beskytte våre allierte, risikerer vi konflikt.»

Det ligger et lite grått hefte i postkassen min. Avsenderen er «Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap». Det inneholder råd om egenberedskap ved en «hendelse», og lister i 20 punkter opp alt jeg trenger i en krisesituasjon. Leser om havregryn, stearinlys, våtservietter og dopapir, før blikket stanser opp ved det siste punktet; «jod-tabletter ved atomhendelser». Jeg kjenner det strammer til i brystet, ser for meg den unge soldaten på festningen og krigsspillet på Byneset og tenker at beredskap må være noe langt mer. At det nå gjelder å aktivere seg selv og andre mot krigene som pågår og mot dem som skaper nye kriger. Bruke ordene som står på side 6 i heftet om egenberedskap: «Godt beredskap handler ikke bare om hva du har i skapet, men også hva du har i hodet».

Inga Elisabeth Næss

Forfatter og kulturarbeider

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.