Det er ulike nyanser av grått, de absolutte skillene er vanskelige å finne. I stedet for absolutte posisjoner, er det glidende overganger. Ikke minst er dette tydelig mellom de som ønsker å fremstille seg som en ansvarlig liberal borgerlighet, og de som tilhører grupper av konspiratoriske fascister i dagens Norge. Det burde være et tydeligere skille mellom disse.

Der vi tidligere så, at det blant fremtredende representanter fra den borgerlige offentligheten, fantes de som klart så farene ved fascismen. Og tydelig artikulerte dette. Ser vi dag oftere en heller en sørgelig passivitet, eller enda verre, en rent apologetisk holdning. I festtalene pekes det på, blant annet fra statsministeren, hvor viktig det er å stå opp mot ekstremisme. Det snakkes om viktigheten av å bekjempe det som vagt defineres som falske nyheter og konspirasjonsteorier. Men hva er det egentlig som skjer?

UTEN IDEOLOGISK OPPGJØR

Ti år har gått siden dagen da terroren rammet Norge 22. juli 2011. Da lovet vi hverandre kollektivt; aldri mer. Hvor står vi i dag? Er det blitt slik at farene fra ytre høyre har blitt mindre enn de var i forkant av terroren i 2011? Er det slik at tankegodset som lå bak terroren har blitt utfordret, og spredningen av det har stoppet opp?

Allerede i ukene og månedene etter terroren startet det som egentlig må defineres som et stort forsøk på avsporing av det offentlige ordskiftet. Ettertiden har vist, slik jeg opplever det, at denne avsporingen har fungert skremmende godt. Debatten, eller oppgjøret etter terroren, har handlet om den fysiske og politimessige beredskapen. Som riktignok var altfor dårlig. Dette var forhold som fikk størst fokus, og det var lite som lignet på et ideologisk oppgjør.

Det var nok mange som høsten 2011, trakk et lettelsens sukk, da de i den første rettspsykiatriske rapporten kunne lese «utilregnelig». I stedet for et tydelig oppgjør, ble vi dessverre vitne til en lang rekke angrep på overlevende. Unge sosialdemokrater, mange av dem gode antirasister, feminister og antifascister. De ble, som Snorre Valen har dokumenter på glitrende vis, beskyldt for å trekke Utøya-kortet. Og det ble gjort forsøk på å utøve press, fra en liberal prateelite, og av selvproklamerte anstendige borgerlige politikkere.   

GRENSER FOR INTOLERANSE FLYTTES

Med sin taushet, og skremmende nok også med sine handlinger, ble det tydelig at det viktigste ble å hindre et oppgjør med hatet og med antisosialismen. En holdning som ligger bak konspirasjonsteoriene til terroristen. At vi i dag kan se at denne åpenbare apologetisk holdning lever videre blant mange liberale, er skuffende. Dette viser at de i liten grad har evnet å ta innover seg betydningen av diskursene og retorikken som er vanlig blant deler av høyresida. Ikke minst fra de mer populistiske delene. Her kan en nevne FrP. De fleste vil kunne se hvordan retorikken, med utspill på grensen (og ofte over grensen) av det akseptable, blir konspirasjon preget prat. Især rettet mot muslimer, og mot grupper som defineres som innvandrere. FrP har systematisk flyttet grensene for hva en kan si, og slippe unna med det, i det offentlige ordskiftet.

Det virkelige knefallet fra den selverklærte borgerlige og liberale konservative siden, kom med Erna Solbergs regjeringsdannelse i 2013, med FrP på laget.  Da ble flere av de mest ytterliggående og populistiske representanter fra FrP ikke bare tatt inn i varmen, men de fikk også ansvaret for justispolitikken. Høyre som selvtitulert styringsparti, hadde ikke noe problem med å gi fra seg ansvaret til FrP. Erna Solberg har et personlig ansvar for sine ministere i kraft av rollen som statsminister: Personlig bidrar hun med sin taushet. Og med sine beskyldninger mot venstresida. På en måte som gjør at hun i større grad nærmer seg, enn tar avstand fra, et stadig farligere ytre høyre. Det tyder ikke på at FrP ble moderert av regjeringsdeltagelse – men derimot er det relevant å spørre om det skjedde det noe med Høyre, KrF og Venstre? 

TERRORENS BAKTEPPE

Bak terroren lå et større konspiratorisk landskap med nettsider som Document.no, og miljøet rundt HRS. Som begge var viktige i spredningen av teoriene som terroristen la til grunn som motiv for sine handlinger. Regjeringens respons har vært å videreføre og øke den ekstraordinære millionstøtten til bloggen HRS. Til tross for at innleggene i bloggen åpenbart støtter seg på en virkelighetsfjern linje. Denne støtten har de siste årene blitt vedtatt med støtte fra KRF og Venstre på Stortinget. Den såkalte borgerlige anstendigheten.

Samtidig ser vi nå en fremvekst og økt aktivitet i mange miljøer i det grumsete farvannet til høyre for FrP. Demokratene har vind i seilene, og Alliansen bygger på nettverk mellom nynazister og vaksinemotstandere, etter inspirasjon fra USA og Tyskland. Trump-retorikk brer om seg, også i partier som definerer seg til venstre ser vi spor av den giftige og ekstreme nasjonalistiske retorikken. Vi ser hvordan hatet mot progressive og unge politikkere er et økende problem. Ikke minst trues unge kvinner ut av politikken. Hatet mot Arbeiderpartiet er der, som alltid. Vel verdt å merke seg er samme holdningene nå rettet mot MDG.

Ved å betrakte det det politiske landskapet og samtalene i offentligheten i dag, er det grunn til uro og bekymring. Ord er ikke bare ord. Ordene skaper den virkeligheten vi forstår den verden vi lever i. Det er lett å vise sin motstand mot NMR eller SIAN, det er vanskeligere å forstå og vise motstand i møte med de grå. Det utgjør dessverre en større trussel i det lange løp, den makten som finnes blant de som har posisjoner og sitter på kontorer pent kledd med dress og slips. Salongfascister marsjerer ikke med hakekors i gatene. De roper ikke ut sitt hat på torget. De utrykker sine meninger i kronikker i hovedstrømsmedia som Aftenposten. Dette er folk som i det lange løp truer vår frihet. Og livene til vanlige folk.

SIGNALNE UTENFRA ER ENDA TYDELIGERE

I Europa ser vi nå fremveksten av mer og mer åpenbare fascistiske regimer, som i Polen og Ungarn, hvor skeive, kvinner og minoriteter mister sine rettigheter. Kritisk presse og uavhengige domstoler undertrykkes. Fra USA kommer det en jevn ideologiskstrøm av desinformasjon som påvirker og forgifter samtalene og fortellingene her hjemme. Men farligst er, som det alltid har vært, de grå, de som ikke har en tydelig grense til høyreekstremismen, og som har makt og posisjoner i samfunnet.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.