Det kommende valget for nye nasjonalforsamling i Venezuela (6. desember) kunne ha vært et vendepunkt for etablering av en fredelig vei ut av en vedvarende og dyp politisk, økonomisk og sosial krise i Venezuela. Dessverre har den voldelige og udemokratiske delen av opposisjonen, ledet av selvoppnevnt interimpresident Juan Guaidó, og deres støttespillere i USA, sørget for at det blir en internasjonal boikott av valget.   

Det er grunnlovsbestemt at en ny nasjonalforsamling skal velges innen utgangen 2020. Dette skaper et stort problem for USAs planer for regimeskifte. Det tynne og grunnlovsstridige påskuddet for anerkjennelse av Guaidó som midlertidig president, faller bort med valget av den nye nasjonalforsamlingen.

Samtidig som EU slutter seg til USAs boikott av valget, forlenger de sanksjonene som ble innført i 2017. Det kan ventes at pinglelandet Norge gjøre det samme, med mindre en resolutt og prinsippfast venstreside legger press på regjeringen. Men en slik prinsippfast og solidarisk parlamentarisk venstreside finnes ikke lenger i annerledeslandet Norge.

Den Norske regjeringens støtte til en psykopatisk og uberegnelig Donald Trumps ulovlige destabiliseringsprosjekt for regimeskifte i Venezuela, virker ikke til å være en viktig sak for verken AP, SV eller Rødt. En president som har innført folkerettsstridige økonomiske sanksjoner mot mer enn tjue land, trukket seg fra Paris-avtalen om klimaendringer, atomavtalen med Iran, og Verdens Helseorganisasjon WTO, skal også få lov til å herje mot Venezuelas befolkning med dette som har blitt beskrevet av FN-rapportør som «en middelaldersk beleiring».

Internasjonal solidaritet har kjennetegnet venstresiden siden den spanske borgerkrigen. Men denne forpliktende solidariske ånden bæres ikke fram av venstresidens parlamentariske ledelse i dag (og her skiller jeg mellom ledelsen og grasrota i SV og Rødt). Høgresiden og «mainstream» mediers propagandakrig mot Venezuela har kuet dem til fortielse. Slik er det når en må velge mellom rettferdighet for det venezuelanske folket og en politisk karriere. En resolutt støtte til Venezuela mot imperialistisk intervensjon er, dessverre, politisk selvmord. Men slike politiske feighet legitimerer tragedier som statskuppene i Venezuela, Bolivia, Paraguay, Honduras, og Brasil, og baner veien for slike som Bolsonaro og en nyliberal offensiv på kontinentet. Det er dessverre Lysbakken og Moxnes sine ideologiske søstre og brødre i USAs bakgård som må betale prisen for denne passiviteten.

Men det er ikke for seint å rette opp, ta et verdig standpunkt, og vekke venstresidens solidariske ånd: Lysbakken og Moxnes må kreve at den Norske regjeringen ikke følger EUs forlengelse av økonomiske sanksjoner, og anerkjenner resultatet av det kommende parlamentsvalget som er blitt framforhandlet mellom regjeringen og landets moderate opposisjon.  Norge skal ikke være en del av USAs forsøk på å hindre det venezuelanske folkets suverene rett til å velge sine lovgivende myndigheter.

Dave Watson

Latin-Amerikagruppen i Bergen

Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 24. november.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.