Mange tror fremdeles at den USA-styrte koalisjonens angrep på Irak for snart 20 år siden, dreide seg om å fjerne diktatoren Saddam Hussain, våpen for masseutryddelse, atomvåpen og å stanse et påstått samarbeid med terrororganisasjonen Al-Quaida. I virkeligheten handlet krigen mest om kontroll over noen av verdens største oljekilder.
Dette var USA, Storbritannia og en rekke andre land villige til å drepe over 650.000 (Lancet i oktober 2006) barn, kvinner og menn for å oppnå, samt å legge et helt land i grus.
I tillegg til de drepte og hundretusener sårede, kommer1,8 millioner irakere i landflyktighet og like mange internt fordrevne. Ifølge FN var krigen folkrettsstridig og ulovlig. Frankrike og Tyskland var mot. Likevel valgte USA, Storbritannia og 47 andre land å støtte den.
Norge støttet ikke krigen, men sendte likevel militært personell for å hjelpe til med å «stabilisere» landet etter okkupasjonen. Krigen førte til store demonstrasjoner over hele verden. Bare i Oslo gikk 60.000 i tog. Okkupasjonen var formelt over i 2011, men USA og en rekke andre land -inkludert Norge, har fremdeles tropper der.
Umiddelbart strømmet de til oljekildene: ExxonMobil, BP, Shell, Total og russiske, kinesiske, angolanske, pakistanske og tyrkiske selskaper – i håp om at situasjonen ville utvikle seg til deres fordel.
Tross vinglende forklaringer og benektelser fra USAs president George W. Bush, visepresident Dick Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeldt og Storbritannias statsminister Tony Blair, kan historikerne, etter at en rekke amerikanske og britiske dokumenter ble offentliggjort, bekrefte at krigen handlet om olje.
USAs sentralbanksjef fra 1987 til 2006, Alan Greenspan, vet hvilken betydning oljen har for amerikansk økonomi. Han har formulert sannheten om krigen: «Det gjør meg trist at det er politisk ubeleilig å si det alle vet: Irak-krigen dreide seg mest om olje.»
11. september 2001 var katastrofen som gjorde krigen mulig. Den 7. oktober 2002, under en debatt i den amerikanske kongressen om krig mot Irak, sa president Bush at landet «…posesses and produces chemical and biological weapons» og at disse kunne bli gitt til terrorister.
På forhånd hadde CIA-sjef George J. Tenet fortalt senatets sikkerhetskomite at Irak trente Al-Quaida, og forsynte dem med våpen og utstyr. CIA påsto også at Irak hadde restartet sitt atomvåpen-program, og kunne «…make a nuclear weapon within several months».
Under okkupasjonen fant amerikanerne ingen masseutryddelsesvåpen. Det fantes heller ingen bevis for at Irak hadde støttet Al-Qaida. CIA-sjef Tenet medga senere at informasjonen CIA hadde levert presidenten var feilaktig, og forlot organisasjonen.
Etter 40 år med krig, blokader og økonomiske sanksjoner ligger landet fremdeles med brukket rygg, som en lydig, landsens bensinstasjon. De siste 20 årene har Irak vært preget av kaos og borgerkrigs-lignende tilstander, og gjenoppbyggingen går trått. Var kaos et mål, akkurat som i Afghanistan og Libya? Eller trengte USAs «militær-industrielle kompleks» en ny krig?
I snart 20 år har mange av deltagerlandene i koalisjonen bak USA og mange internasjonale oljeselskap plyndret Iraks oljereserver. Da koalisjonen angrep Irak med rundt 400.000 soldater, lå landets oljeproduksjon på 2.840 millioner fat pr. dag. I dag er produksjonen oppe i rundt 4.443.500 fat pr. dag.
Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA), er Irak på god vei til å nå okkupantenes mål om en produksjon på 6 millioner fat råolje per dag innen 2030. Landet kan dermed bli verdens tredje største oljeprodusent. Iraks eget årlige forbruk ligger omkring 857.000 fat.
Da Bush jr. flyttet inn i Det hvite hus i januar 2001, fikk han et gammelt problem i fanget: Oljemangel i USA, ubalanse mellom behovet for olje (som vokser med veksten i bla Kina og India), samt et tilbud som ikke økte.
Løsningen lå i Golfen, der 60 prosent av verdens reserver finnes. Her ligger de tre gigantene Saudi-Arabia, Iran og Irak, og to andre storprodusenter, Kuwait og Abu Dhabi.
I 1970 hadde Irak verdens 2. største påviste oljereserver, konsentrert i Basra og i de kurdiske områdene. Landet fikk imidlertid lite ut av oljeutvinningen, fordi «vestlige» land som USA, Storbritannia, Frankrike og oljeselskap som Esso, Bp og Total høstet det meste. Irak vendte seg derfor mot Sovjet, og i 1972 nasjonaliserte landet oljen.
Siden 1972 hadde utenlandske selskaper vært utestengt fra en sektor irakerne selv styrte godt. Etter over femten år med sanksjoner, var Irak i 2003 tilbake på samme produksjonsnivå som i det fredelige rekordåret 1979–1980.
Hvem var aktørene bak krigen? USAs ytre høyre hadde ivret for å fjerne Saddam helt siden krigen i Kuwait. USAs oljeindustri var ikke begeistret for krigen, men landets største entreprenører og krigsindustri-firmaer, for eksempel Lockheed Martin, var for.
Likeså firmaet Halliburton, som er en stor leverandør av varer og tjenester til oljeindustrien. I etterkant av krigen ble firmaet tildelt store kontrakter i Irak – uten konkurranse. Det hører med til historien at den amerikanske visepresidenten i sin tid var sjef i Halliburton.
Etter at Irak var nedkjempet i 2003, ble styringen av oljeutvinningen overlatt til firmaet Kellog, Brown & Root. KBR var et datterselskap til amerikanske Halliburton, som George W. Bush og visepresident Dick Cheney lenge styrte.
Allerede før krigen la rustningsindustrien planer om en omfattende eksport av våpen til et USA-vennlig Irak. At Irak i 2002 hadde begynt å selge sin olje i euro, kan ha vært et ytterligere motiv for krigen.
USA kan også ha håpet å svekke Saudi-Arabias posisjon i oljemarkedet, samt sprenge alliansen av oljeproduserende land (OPEC) gjennom kontroll over irakisk oljeproduksjon, for å influere på prisnivået.
Det var relativt lett for USA å samle støtte for krigen og overkjøre FN, selv om påstandene om masseutryddelsesvåpen, atomvåpen og samarbeid med Al-Qaida, tidlig ble avslørt som løgner.
Dikatoren Saddam Al-Hussain var unektelig en tyrann. Irak under Hussain hadde et langt synderegister, ikke minst omfattende terror mot eget folk. Han hadde startet to kriger, mot Iran (1980–1988) og mot Kuwait (1990–1991). Både under krigen mot Iran og under angrep mot kurderne hadde han brukt giftgass.
Saddam hadde også ertet på seg Israel. Mer enn 100 israelere døde som følge av irakiske rakettangrep under Golf-krigen i 1991, viser en nyere undersøkelse. Tidligere har det vært opplyst at Saddam Husseins Scud-raketter bare krevde to israelske menneskeliv.
Saddam hadde riktig nok i samarbeid med FN, ødelagt alle masse-ødeleggelsesvåpen midt på 90-tallet, for å unngå økonomiske sanksjoner. Men han hadde beholdt fabrikkene, i tilfelle det skulle bli bruk for dem…
«Vesten» var redde for at Iran skulle eksportere «den islamske revolusjonen» videre i den arabiske verdenen. Lenge så særlig USA, Frankrike og flere «vestlige» land Irak som en venn mot det iranske prestediktaturet. USA var kastet ut av Iran, og amerikanske diplomater og annet personell ble som kjent tatt som gisler i lange perioder.
Frankrike og USA støttet blant annet Irak med våpen, utstyr og penger under landets 8 år lange krig mot Iran. De «vestlige» støttespilleren lukket øynene for Iraks bruk av kjemiske våpen både under krigen mot Iran og i aksjoner mot kurderne. Teknologien bak giftgassene sennepsgass og tabun var importert fra «vestlige» land, blant annet fra amerikanske selskap.
Frankrike lånte blant annet jetjagere til Irak. Dette utløste trolig terrorangrep mot både Frankrike og USA i Libanon. I 1983 ble 58 franske fallskjermsoldater og 241 US marines drept i omfattende bombeangrep. Trolig sto Iran bak.
Kilder: Boka «Legacy of Ashes», The History of The CIA by Tim Weiner, serien «Iraks tragedie» i NRK fjernsynet, Le Monde Diplomatique: «Mislykket krig for olje» av Jean-Pierre Sereni. NTB. Prof. Øystein Nordeng «Olje på bålet». Wikipedia.
