Hvis Vesten gir mer våpen til Ukraina, betyr det kun at Russlands vil fortsette å trappe opp krigen. Konsekvensen av våpenstøtten er entydig: Den vil ikke føre til ukrainsk seier, men til en ødeleggelse av Ukraina med hundretusentalls drepte unge russere og ukrainere.
USAs forsvarsminister Lloyd Austin snakket på en pressekonferanse i november om Russlands «imperiale aggresjon» og «selvvalgte krig». Hans forsvarssjef Mark Milley gjentok Austins ord og sa at Russland ønsker å erobre Ukraina, for Russland er «aggressivt» og har aldri akseptert Ukraina som en selvstendig stat.
President Vladimir Putin på den andre siden beskriver krigen som «en eksistensiell krig», som en krig for å sikre Russlands overlevelse som stat. For ham dreier det seg om en speilvendt Cuba-krise, om å forhindre at amerikanske styrker vil kunne bli plassert i Ukraina tett på Moskva – slik USA i 1962 forhindret at sovjetiske styrker og missiler ville bli basert på Cuba.
Putin har også uttalt at han hadde håpet at Minskavtalen fra 2014–15 skulle bli implementert (den ville gitt Donetsk og Lugansk en relativ autonomi), men det viste seg at Ukraina aldri hadde akseptert avtalen. Tidligere president Petro Porosjenko sa i juni 2022 at han signerte avtalen fordi Ukraina måtte kjøpe seg tid til å bygge opp sin militære styrke, for å kunne gjenerobre Donetsk-Lugansk.
I mars 2021 besluttet president Zelenskyj også å gjenerobre Krim. Kyiv hadde bombet Donetsk-Lugansk i åtte år. Opptil 14 000 mann og kvinner var blitt drept, og nå planla Ukraina en offensiv som ville kunne drepe titusener av de ukrainerne i området som snakket russisk. Ifølge Putin måtte Russland gripe inn for å beskytte den russiskspråklige befolkningen.
Austin og Milleys versjon er uforenlig med Putins. Men finnes det objektive kriterier for å fastslå hvem som har rett? Vi vet at for å erobre et land, men også for å sette inn et Quisling-regime, kreves det en okkupasjon – noe også Norge har erfart. En slik okkupasjon vil ifølge amerikansk militærteori kreve én soldat per 40-50 innbyggere. Ifølge general Milley gikk Russland inn med 170.000–180.000 mann, mens en okkupasjon ville krevd i det minste en million russiske soldater, en fem-seks ganger så stor styrke. Men erfaringen sier at Russland ville ha benyttet en mye større styrke. Da man okkuperte Tsjekkoslovakia i 1968, gikk man inn med 10-12 ganger så mange soldater per innbygger jevnført med i Ukraina i 2022.
Vi kan således si at Russland verken hadde til hensikt å erobre Ukraina eller å sette inn et Quisling-regime. Det vet naturligvis også Austin og Miller. Den russiske versjonen fremstår som mer troverdig. Russland ville garantere sikkerheten for Donetsk og Lugansk, sikre Krim og dermed også vannressursene til Krim fra Kherson, som Kiev-regimet hadde kuttet. Man ville nok også ta Zaporizjzja, landforbindelsen mellom Krim-Kherson og Donetsk.
Disse russiskspråklige områdene støttet president Viktor Janukovitsj i 2010. De gjorde deretter opprør mot Kiev-regimet etter statskuppet mot Janukovitsj i februar 2014. Hvis de russiske styrkenes oppgave var å gjenopprette den russiskspråklige befolkningens sikkerhet i det østlige Ukraina, fremstår 170.000–180.000 mann som en mer rimelig styrke.
Men Russland ville også for enhver pris forhindre at Ukraina ble trukket inn i NATO og derfor ble et brohode for USAs militærmakt. Moskva ville videre sikre at Ukrainas styrker og særlig de høyreekstreme «Bandera-styrkene» ble så svekket at de ikke ville kunne angripe Russland. Og disse kravene er absolutte. Hvis krigen hadde dreid seg om territorium, ville begge sider ha kunnet satt seg ned og forhandlet om en grensedragning (og jo mer vestlig våpenstøtte, desto sterkere ville Ukraina stått i forhandlingene).
For Russland er krigen ikke en selvvalgt krig, men en eksistensiell krig. Russland vil derfor drive krigen helt til Vesten aksepterer vilkårene for russisk sikkerhet. En slik aksept har siden 1949 ligget til grunn for norsk politikk (basepolitikken og atompolitikken) – men gjør det ikke lenger. USA har flyttet frem sine posisjoner. Hvis Vesten gir mer våpen til Ukraina, betyr det kun at Russland vil fortsette å trappe opp krigen. Kyiv vil aldri være i stand til å gjenerobre Krim eller Donbass, siden Russland vil forhindre det for enhver pris. Russland vil nå sette inn en langt større styrke og en massiv bombing, i likhet med hva USA pleier å innlede sine kriger med – men som Russland først ville unngå for ikke å skade sivile.
Norske politikere sier at vår våpenstøtte har til hensikt å hjelpe Ukraina, men hvis Putin oppfatter krigen som «eksistensiell», kommer flere våpen kun til å eskalere krigen og ta livet av enda flere soldater – ukrainere så vel som russere. Konsekvensen av våpenstøtten er entydig: Den vil ikke føre til ukrainsk seier, men til en ødeleggelse av Ukraina med hundretusentalls drepte unge menn.
Våpnene til Ukraina vil i praksis bli til ‘giljotiner’ for å henrette en generasjon av unge ukrainske menn, men kanskje også tusentalls polakker og rumenere som også deltar i krigen. Ukraina har hele tiden forsøkt å dra inn NATO direkte i krigen, og kanskje vil man lykkes med det.
Med den hybris vi finner i Vesten, må vi regne med at krigen vil komme til å trappes opp til Europa, mens Russland neppe vil la seg avskrekkes av en slik krig. Kanskje vil begge sider komme til å benytte sterkere våpen, kanskje atomvåpen.
Norske politikere har ikke sett alvoret i denne krigen. Russland vil aldri la Donbass eller Krim falle.
Artikkelen er tidligere publisert i magasinet Ny Tid
FOTO: Fortress Morro- Cabana © Konstik | Dreamstime.com
Utrolig bra artikkel …Visste en del før , din artikkel fylte hullene i min kunnskap ..
Hei Ola Tunander,
Russiske militære styrker står langt inn på ukrainsk territorium. For et år siden var det blodige kamper for å nedkjempe russiske falskjermjegere rett utenfor Kyiv, og militærkolonner var på vei mot hovedstaden med enorme mengder materiell og soldater. Det kaller jeg en eksistensiell trussel!
Din skrudde framstilling er at det er Russland – verdens største land – som står overfor en eksistensiell trussel om de ikke får lov til å okkupere og terrorisere store deler av et naboland.
Dess mer Russland okkuperer og terroriserer, dess færre ukrainere vil ha tillit til Russland, eller til at det er tilstrekkelig å være en «nøytral bufferstat». Strategien om å denge noen til de begynner å like deg har aldri fungert noe særlig.
Hvis du mener at Russland ikke har imperialistiske ambisjoner, kan du studere det som skjer i forholdet mellom Russland og Belarus. Det er bare et tidsspørsmål når Putin helt hav visket ut Belarus som stat.
Hvem er de høyreekstreme «Bandera-styrkene»? Har du sett denne dokumentaren om den høyst virkelige Wagner-gruppen, som fungerer som Russlands SS-soldater?
https://tv.nrk.no/program/KOID21006922
Hei Petter Kjørstad
Du skriver at russiske styrker står langt inn på ukrainsk territorium. Men spørsmålet er hvorfor de står der. Hvis Russland hadde ønsket å erobre Ukraina eller hadde ønsket å sette inn et Quisling-regime måtte man ha okkupert Ukraina, og da måtte man ha gått inn med i det minste en fem ganger og antagelig ti ganger så store styrke. Ifølge amerikansk militærteori måtte man gå inn med en soldat for 40-50 innbyggere. Russland måtte i et slikt tilfelle ha gått inn med nærmere en million mann, mens den totale russiske styrken i februar 2022 var 170 000 – 180 000 mann, ifølge USAs forsvarsledelse. Når Moskva besluttet om å okkupere Tsjekkoslovakia i 1968 gikk man inn med mer enn ti ganger så mange soldater per innbygger som man gikk inn med i Ukraina 2022. Styrken som Russland gikk inn med i februar 2022 var helt enkelt ikke tilpasset en slik oppgave.
Vestlige militære analytiker sier at russerne er inkompetente. De gikk inn med en aldeles for liten styrke, og de skulle ha begynt med en massiv bombing av Kiev for å slå ut vital infrastruktur akkurat som USA gjorte i Irak, men da hadde man drept hundre tusentalls sivile. Det var åpenbart at russerne ville unngå sivile tap. Da vestlige analytiker sier at russerne er militært inkompetente forutsetter det at man tror at Russland ville erobre Ukraina eller ville sette inn en Quisling-regime. Mange i Vesten hevder at Putin ønsker å gjenopprette det sovjetiske imperium. Man sier at «Putin vil erobre Ukraina», men i sin tale den 24 februar sier han eksplisitt at Russland «har ikke noen planer om å okkupere ukrainsk territorium».
Man kan naturligvis hevde at Putin lyver eller at han ikke regner de russiskspråklige områdene som ukrainske, men den militære styrke han gikk inn med peker på at han mente det han sa: at han ville garantere sikkerheten til de to republikkene Donetsk og Lugansk, som Kiev hadde bombet i åtte år og som hadde holdt fast ved den politikk som den valgte presidenten, Viktor Janukovitsj, hadde ført – før minoriteten i vest – primært den ekstreme høyre – tokk over makten med vold og tvang Janukovitsj på flukt. Putin ville også ha garantier for at Ukraina ikke ville bli med i NATO, at USAs våpensystemer ikke ble utplassert i Ukraina og at de høyreekstreme styrkene ble satt til side. På tross av at disse styrkene har vært marginale i valgene har de spilt en sentral rolle sikkerhetsapparatet i Ukraina etter 2014.
I 2014 hadde Russland gitt Donetsk og Lugansk en kald skulder. Putin støttet Minskavtalen som skulle gi de to republikkene relativ autonomi innenfor staten Ukraina, en avtale som hadde blitt forhandlet frem av Tysklands Merkel og Frankrikes Hollande. Avtalen ble til en internasjonalt gyldig avtale da den ble godkjent av FNs sikkerhetsråd i 2015. Men Ukraina hadde besluttet om å ikke følge den avtale de selve hadde signert. Den tidligere presidenten Porosjenko sa at han kun hadde skrevet under avtalen for å «kjøpe seg tid», for å kunne ruste opp militært og erobre Donetsk og Lugansk med makt. Hva som synes å være et russisk brudd mot en internasjonal avtale er et svar på et ukrainsk brudd på en internasjonal avtale. For å gjøre invasjonen «juridisk helt korrekt» erkjente Russland Donetsk og Lugansk som selvstendige stater slik vestlige stater erkjente Kosovo, som man da mente seg ha rett til å støtte.
Man kan si at et feil ikke legitimerer et annet, og det er naturligvis riktig. Men USAs alle angrepskriger i Jugoslavia, Afghanistan, Irak og Libya har gjort at Russland nå slår tilbake med samme mynt. Krigen i Libya ble legitimert med at Muammar Gaddafi ville angripe sivile i Benghazi, men som det britiske parlamentets utredning viser fantes det ikke noe tegn på dette, derimot ble flere tusentalls russere eller russiskspråklige drept fra 2014 av høyreekstreme ukrainske styrker som Azov-bataljonen, Aidar og Høyresektor. Libyakrigen ble legitimert med et massemord som ikke fantes, mens Russlands krig i Ukraina har blitt motivert med et faktisk massemord. Men dette gjører ikke krigen mindre trist.
Det opprinnelige forsøket på å omringe Kiev var sikkert et forsøk dels på å legge press på den ukrainske ledelsen for å tvinge frem forhandlinger og dels på å binde opp store styrker for å begrense de styrker som Ukraina kunne sette inn i Donbass. Ukraina hadde da mye større styrker å sette inn enn hva Russland hadde satt inn, og det var logisk for Russland å søke binde opp store ukrainske styrker langt fra den virkelige krigen. Da forhandlingene i mars viste seg nå frem, ga Russland order om at styrkene rundt Kiev ville bli dratt vekk som en «goodwill gest». Man kan mene hva man vil om dette, men den styrke man gikk inn med mot Kiev var ikke nok for å gå inn i selve byen. Det gjører som sagt ikke krigen mindre trist, men det gir en annen bild av ansvaret for krigen.
Kjørstad synes mene at Russland ikke står foran en «eksistensiell trussel» hvis amerikanske styrker trener ukrainske (fra 2014), bygger opp Ukraina med moderne våpen (fra 2017) og inngår en avtale mellom Ukraina og USA, som skal åpne for ukrainsk NATO-medlemskap. Men dette er åpenbart ikke den russiske ledelsens oppfatning. Daværende Moskvaambassadøren og nåværende CIA-sjefen William Burns var i 2008 eksplisitt på at denne trusselbilde ikke var en oppfatning som bare gjaldt Putin, men alle sentrale personer i Moskva. I Washington visste man at den politikk USA har drevet de siste åtte årene ville føre til krig. Burns skrev at det ville potensielt dele landet i to deler (en russisk og en ukrainsk del) og føre til en borgerkrig. Det ville være en krig Russland ikke ville kunne se bort fra. Russland ville bli dratt inn i denne krigen og det ville være den mest destabiliserende faktoren i de amerikansk-russiske relasjonene, skrev Burns med henvisning til russiske kilder.
I USA startet man det private militære spesialstyrkeselskapet Blackwater (1996), som etter skandaler med drap på mange sivile irakere ble omdøpt til Xe Services (2009) og siden til Academi (2011). Slike «private militære selskaper» kunne gi presidenten «plausible deniability». Han behøver ikke ta politisk ansvar. Det samme gjelder for Wagner-gruppen som ble startet langt senere rundt 2014-15, som kan operere som en russisk styrke uten å formelt tilhøre den russiske statsmakten, kort sagt gi «plausible deniability», som har vært fundamentet i amerikansk militær politikk overfor Moskva siden 1980-tallet. Dette gjører ikke disse gruppene mer sympatiske. De rekrutterer fanger som er villige anvende vold, men det samme gjorte Ukraina allerede i begynnelsen av krigen. Wagneruniformer har et dødninghode som symbol, som minner oss om SS-bataljoner som benyttet dette under den andre verdenskrig, men også president Zelenskyj bærer et dødninghode på sin jakke, og hans livvakt hadde dødninghode som var identisk med det SS benyttet og han hadde et symbol som ble benyttet av Adolf Hitlers livvakt.
De høyreekstreme gruppene i Ukraina har i høy grad benyttet seg av symboler fra Nazi-tiden, fra SS og fra Stepan Bandera og hans folk. Det gjelder Azov-bataljonen (som egentlig er mye større enn en bataljon), Aidar og Høyresektor, men også C-14 (S-14) og flere andre grupper. Disse gruppene har i høy grad vært ansvarlige for krigen som Ukraina har ført i Donbass med blodige kamper som fra 2014 har drept tusentalls bevæpnede soldater, men også tusentalls sivile. En del av disse gruppene har også formelt sett vært integrerte i den ukrainske hæren, og lederen for Høyresektor har vært rådgiver for den ukrainske stabssjefen og forsvarssjefen og Høyresektor anvender Banderas flagg. Dette er ikke noe forsvar for russisk brutalitet, men Russland har gått inn i en krig som har blitt ført av disse gruppene i åtte år og Russland har gått inn etter at Ukraina har brudd en internasjonal avtale som gjelder den russiske og russiskspråklige befolkningen i det sørlige og østlige Ukraina.
I debatten om motiver, skyld og konsekvens tilknyttet Ukraina-krigen, har det vært lite fokus på meningen til fol flertallet i de berørte områder – som er delvis erobret av Russland. Russland har hatt en folkeavstemning her om tilslutning til den russiske føderasjon. Oppgitt stemme prosent er i stor grad sammenfallende med stemmeprosenten for den russisk orienterte presidentkandidat (valgt) Janukovitsj i 2010- siste valg før Maidan-kuppet i 2014. Selvsagt ble både valg som stemmetall forkastet av Ukraina og NATO-landa. Multimilliardæren
Musk (mannen bak Tesla-bilen) har derfor foreslått en ny FN kontrollert folkeavstemning i områdene, om hvilken stat de vil tilhøre- eventuelt selvstendighet. Dette er klart i samsvar med et demokratisk prinsipp -og i samsvar med Folkesuverenitets-prinsippet om at all legitim politisk makt beror på folkeflertallet. Dette var også det teoretiske grunnlag for Norges brudd med Danmark i 1814 -og senere innarbeidet i Grunnloven. Men det er nok liten sannsynlighet for at Ukraina og NATO-landa vil gå med på dette. Deres stadig påberopte demokrati -i motsetning til Russland!- må nok vike dersom det er fare for tap i et slikt valg!