En varm gjensynsglede, er den umiddelbare opplevelsen i det vi mingler blant nye og gamle på en av Trondheims viktigste politiske møteplasser. Trondheimskonferansen samler radikale folk i fagbevegelsen med et fast årlig tredagers arrangement. Konferansen arrangeres av LO i Trondheim med LO-lederen lokalt Jon Peder Denstad, som er en av flere betydningsfulle pådrivere. Her formidles tidsaktuelle spørsmål og setter i år blant annet søkelyset på norsk industriutvikling og energipolitikk.
Konferansen målbærer også med et tydelig språk og standpunkt, viktige internasjonale saker som støtte til Palestina. Noe av det som utfordrer er hvordan vi kan mobilisere bredt i internasjonale spørsmål og i solidaritetsarbeid. Et område som har dype røtter i fagbevegelse som har tradisjon for å gå i front for fred og fredsarbeid.
Industriaksjonen fordrer at vi fastsetter en regulert makspris på strøm. Basert på de reelle kostnadene ved å produsere strøm i Norge. Det igjen innebærer at vi i dag kan fastsette en makspris på 30-50 øre. Et annet viktig poeng er at landet må frikobles fra det europeiske strømprissystemet. Selv om vi kan eksportere i tilfelle vi har overskudd av kraft, vil ikke dette ha større betydning enn ca. 0,5 prosent av samlet forbruk i Europa.
Premissen i EØS-avtalen er lagt opp til at Norge binder seg til eksport. Men det er mulig for norske myndigheter å overstyre markedet innenfor de gitte EØS- avtalene, med hensyn til forhold beskrevet i artikler som nasjonale «allmenne hensyn». Dette gir myndighetene mulighet til å ta tilbake kontrollen over kraftressursene, noe som åpenbart er nødvendig for at norsk industri skal overleve.
For et fagorganisert folk i Norge, er det nødvendig å se på arbeiderklassen sine vilkår utover landegrensene på tvers av nasjonalitet. USA har lenge jobbet for å hindre billig russisk gass til Tyskland. Sommeren -21 ble det klart for markedet at gassleveransen i Nordstream 2 kanskje ikke ble åpnet. Før Russland går inn i Ukraina og vesten vedtar sanksjonene. Resultatet er en mangedobling av gass- og strømpris i Europa, som nå truer europeiske arbeidsplasser og folks levevilkår.
Som vi godt vet, har våpenleveranser satt økonomiene under ytterligere press. NATO-landene har nærmest overbydd hverandre i militært utstyr til Ukraina, og sprengt alle sine budsjetter. Folk i Europa lider. Folk i Ukraina drepes i krigens råskap. Norge styres av en krigsøkonomi. Støre har brukt 3-4 milliarder i krigen, 10-12 milliarder er lovet de nærmeste årene.
I en helhetlig forståelse henger elementene sammen i denne fortellingen. Og det er vesentlig at vi analyserer hele bildet. De som ivrer for våpen til krigen, eller ønsker debatten om våpenstøtte, må åpne opp for å se på handlinger og motiver for alle parter. Uten hele historien blir det ingen reell debatt.
I dag bruker norske ansvarlige politikerne milliardbeløp på våpensystemer (produsert som deler av internasjonale avanserte våpensystem, dvs. NATO sine våpen), som går til å drap og ødeleggelser i Ukraina. Samtidig med at våre egne offentlige tilbud skjæres ned til det umulige med sparekniv.
Bakenforliggende årsaker til krigsutbruddene i Ukraina som startet i 2014, er underkommuniserte. Det er også årsakene til gassprisene i Europa, som igjen henger sammen med høye norske strømpriser. Hvilke reguleringer skal gjøres og hvilke investeringer av energi vil vi prioritere for å sikre vår egen strømforsyning. Skal vi bidra til et sluk av energi i krigsindustrien og samtidig argumentere for stengte kabler fra oss til Europa?
Vi må tørre å åpne øynene for en mangesidig virkelighet. Under konferansen denne helga er samtalene mellom folk preget av nettopp alvoret i spørsmål om vår rolle i krigen. Den slipper ikke taket i folk.
Til stede under konferansen er en gruppe fredsaktivister ledet og organisert av Jens Frøseth. Initiativet er en hyllest til fagbevegelsen tradisjonelle fredslinje og en mobilisering for å samle alle gode krefter som ønsker en snarlig fredelig løsning.
Dette er et følsomt tema, jeg leste nylig en uttalelse av fredsforsker Jan Øberg:
Det er ikke berre det at ein ikkje lenger bryr seg om fred, men det har vorte det mest kontroversielle».
Vi ser et medie-industriell-militær-kompleks som eskalerer krigen i Ukraina. En krig som startet som en borgerkrig i 2014, med drap på fagforeningsfolk og sivile. Norge bidrar tungt i krigen, og fredsforkjempere blir snakket ned og møtt med forakt. Men på tross, er det mange gode og åpne samtaler omkring møteplassene under konferansene i helga. Selv om vi savner en dagsorden som også tar opp temaer om krigen og våpenstøtte til Ukraina, er de nære samtalene i stor grad preget av krigspolitikk, som er et brudd med norsk krigspolitikk siden våpeneksporten til Cuba under arbeiderpartiet i 1958.
Vi har ingen tid å miste, vi må bygge opinion for fred i våre møter.
