«Johannes 3:16», smiler hun som profesjonelt roterer en coronaviruspinne bak i nesen min. Jeg er på teststasjonen for å bli sjekket for korona. «Hva?»

«Du skjønner», fortsetter hun, «tallene 3:16 som står på prøveglasset, er også et bibelsted». Der står det: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv». Tårene mine spretter som en refleks, utløst av pinnen som borer i slimhinna. Ikke misforstå. Men gaven som budskapet formidler så vakkert, kjennes uoppnåelig i den situasjonen jeg har havnet i nå. Karantene isolert i eget hjem i 10 dager i årets travleste tid. En tid som skal toppes med kjøpefest, lekre matsorter, bakst og vakre mennesker. Mitt bidrag blir skammelig i dette juledramaet som er blitt til et perfeksjonistisk spill. Jeg er frakoblet. Uten mulighet for å hamstre gaver og mat, som er det pyramidespillet i samfunnet er bygget på. Julefeiringa er blitt en sene for de som skinner i glansen av vellykkethet. Psykologisk drives vi av en frykt for å mislykkes. Som så mange ganger ellers, er det de som bryter med det konforme som må forsvare seg. Det er det med kritiske røster som må forklare seg.

Vi unngår de store spørsmålene for å bevare familiehyggen og tradisjonene. Ikke en gang kirka åpner opp for fri tenkning og kritikk. Selv om jeg blant mine venner som jobber i kirka, i det stille mange ganger blir formidlet et annet budskap. De sier det ulmer av god gammel klassekamp i julens budskap. Men i juletia liker vi lite at noen tenker stort.

En julehilsen

Jeg takker for koronatesten, får med meg en hilsen om å lese bibelstedet. Rusler ut fra prøvetakingsrommet med tårer i øynene. Utenfor, helt uforberedt, tett på med et lydnivå som er farlig for hørselen min, flyr jagerflyene i julestjerneformasjon. Hendelsen kommer som et sjokk, og jeg hiver etter pusten.   En gave for at hver av den som tror på ikke skal fortapes? Lyden og synet gir meg kroppslige reaksjoner. Jeg protesterer og forteller en gjeng med unge voksne menn som henger på plassen, at det vi ser på himmelen nå, er et symbol på en politikk som hisser til krig og skaper fiendebilder. Militærindustrien er ute etter å maksimere sin profitt. Våre medmennesker som drukner i Middelhavet er ofrene for våre kriger. De lidende i Libya er ofre. De flotte syriske folka som er terrorisert av IS med støtte fra oss, er ofre. De individuelle og kollektive krigsskadene er enorme, og vil leve videre i generasjoner. De unge mennene vender seg bort, de har ikke bedt om min mening så klart. Men de sier de synes kampflyene er tøffe. De liker det de ser, som et pc-krigsspill. De rister på hodet og blir brydd av kommentarene mine. Flau. De går. Jeg skulle ønske vi hadde andre helter. Ikke de voldelige. Disse mennene er det lett å se, de er vanlige, dyktige, streite ungdommer. Og takk og pris for at de ikke er offer for krigens galskap. Men de trenger nye helter.

Det er med sorg jeg mottar dagens spesielle julehilsen. Jeg står rådvill og motløs med følelse av skam. Budskapene spriker, vi lar oss påvirke. Julas budskap med alle slags fasetter blir uhåndterlig for meg.

Eli Wæhre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.