Hver gang blir vi fortalt det samme: Israel bomber terrorister. Har ikke mediene langtidsminne?

Israel har rett tiselvforsvar, sies det, mot Hamas, mot Palestinsk Islamsk Jihad (PIJ), mot PFLP og mot hvem vet hva palestinere vil kalle framtidige grupper som vil aksjonere mot israelsk bombing. Derfor er det ikke rart at Gaza igjen er i nyhetene, og dette blir nok heller ikke siste gang vi ser raketter falle. Fra angrepet begynte 5. august og til våpenhvilen trådte i kraft søndag kveld, er minst 44 drept, inkludert 15 barn, og mer enn 300 er skadet.

Denne gangen er det PIJ som blir brukt som alibi for israelske angrep på Gaza. Vi hører og leser at det er fordi de er terrorister og farlige muslimer som må bombes, uten at mediene stiller spørsmål om hvor de kommer fra, og hvorfor de handler som de gjør. Det mangler også spørsmål om resultatet av forrige gang bombene falt. Lyktes Israel med å rydde bort de farlige gruppene?

Hvem driver egentlig terror?

Gaza har vært under beleiring siden 2007 og har vært gjennom mer enn fem større militære aksjoner før årets angrep, for ikke å nevne de mindre, daglige angrepene. I 2021 drepte Israel minst 254 palestinere, inkludert 66 barn, 39 kvinner og 17 eldre. Mer enn 1900 ble såret, av dem 380 barn, 540 kvinner og 91 eldre. I 2014 ble over 2200 drept.

I år som i fjor får vi samme begrunnelse: å fjerne ekstremister og terrorister, noe som inkluderer dem som bruker ideologiske argumenter for å få flere folk på sin side i kampen mot israelsk okkupasjon og apartheid. Om vi later som vi tror på de israelske argumentene, bør vi, som gode venner av Israel, spørre norske politikere hvorfor de militære aksjonene ikke har klart å bli kvitt terroristene.

Kanskje det er meningen at vi ikke skal forstå?

Hvorfor skal vi late som om vi tror på det Israel sier om selvforsvar, og dermed akseptere at barn blir drept og hus rasert? Hvordan kan vi tro på at vanlige palestinere i Gaza ikke er målet for de militære aksjonene? Må vi akseptere det som en militær tradisjon å bombe et beleiret Gaza i intensive perioder, for så å la mediene glemme det som skjedde, mens de haster videre til en annen krig eller konflikt? Og det som begynte i 2006 og fortsatte i 2008–09, 2012, 2014, 2021, blir arkivstoff? Selv om langt mer enn 4000 mennesker har blitt drept i løpet av disse årene?

I slike bombinger blir barn og andre drepte navnløse og ansiktsløse. For navn eller ansikt er ikke viktig, så lenge vi kan tegne dem som PIJ, Hamas eller ekstreme palestinere. Da blir det ikke snakk om dagliglivet til de som blir bombet, om hvordan de lever uten elektrisitet, medisiner og rent vann. For det er ikke nyheter som er verdt å nevne – at med slike kontinuerlige aksjoner blir selv muligheten for å ha en infrastruktur ødelagt.

Infrastruktur og sivilbefolkning er mål for angrepene

Skoler og universiteter blir ødelagt, og i den siste bombingen ble den største bokhandelen i Gaza jevnet med jorden. Israels forrige krig mot en beleiret befolkning er glemt, og ingen sørger over de som døde eller bøkene som ble ødelagt. Alt er gjemt bak en politisk debatt om myndighetenes intensjoner eller valgkampen, der den politiske vinneren skal ha størst antall døde å vise til.

Å problematisere og stille spørsmål til Israel er tabu i vestlig politikk. Det er enda verre å stille dem i mediene. Journalister bringer såkalt faktabaserte nyheter om det som skjer, og presenterer det til folk som mangler langtidsminne. Fordi fakta ikke blir akkumulert og hele historien ikke blir formidlet, glemmer vi hvor mange angrep det har vært. Å vise til tidligere aksjoner mot Gaza-stripen og de etter hvert mange tusen drepte blir tydeligvis for mye for presentasjonen av det som skjer nå. NRK illustrerer denne «forsiktigheten» gjennom en feigt «balansert» presentasjon, men er ikke alene om det. Den er gjennomgående, også i internasjonale medier.

Dette er ikke bare et spørsmål om betydningen av en slik dekning i media, med den påfallende mangelen på spørsmål – om nytten av slike bomber mot ideer, eller om palestineres rett til et verdig liv, uten å bli bombet. Det er også et spørsmål om vi har en mediekultur der journalister og redaktører ikke anser seg som ansvarlige for hvordan en sak blir presentert.

Hvorfor har vi mediekanaler?

Har TV-seere virkelig ikke et langtidsminne? Eller blir vi fortalt om hendelser på slike måter at vi ikke får det? For hvis fakta skal formidles av nyhetskanalene, henter de eksperter som skal hjelpe oss å forstå. Eksperter som skal forklare for oss de moralske verdiene av en bombe. For det finnes alltid to sider av en sak. Og med det blir fakta mindre verdt enn holdninger og meninger. Fakta om antallet drepte barn hver gang en bombe faller, antallet drepte kvinner, antallet familier som er gjort hjemløse. Enda viktigere: Hvor stor andel av de drepte var med i Hamas, Islamsk Jihad eller «radikalisert»? Vi får heller ikke tall på hvor mange av beboerne i Gaza som har trukket seg fra Hamas eller Islamsk Jihad. For ikke å snakke om hvor mange som har sluttet seg til disse gruppene som følge av bombene!

Det er bare med tall på dette at vi kan se klart hvor vellykket det er å sende bomber mot tanker. Da kan vi se at det «virkelig» er «to sider» i denne saken. Da kan vi, med den palestinske poeten Darwish, se at snøen er og alltid har vært svart!

Artikkelen er tidligere publisert i avisa Klassekampen.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.