En ung islamist halshogger en fransk lærer for å ha vist Mohammed-karikaturer i undervisningen. Franske styresmakter svarer med å projisere Mohamed-karikaturer i mega-format over noen offentlige bygninger. Så knivstikker en ny ung mann fra en tidligere fransk koloni tre mennesker i en fransk kirke. 

Bare to uker etter drapene i Frankrike skyter en mann rundt seg i sentrum av Wien, min hjemby. Han sårer 22 og dreper fire. På østerriksk TV hører jeg mye klokt bli sagt, fra mange ulike hold: psykologer, religiøse, statsministeren, innenriksministeren, unge muslimer. Nyhetsankeret stiller veldig tydelige, men ikke polariserende spørsmål. Budskapet jeg hører er «radikale islamister ønsker splittelse. De ønsker ikke at muslimer og ikke-muslimer skal leve sammen side om side. La oss ikke gi dem splittelse og hat!»

Brobygging og dialog

Hva om de-eskalering, brobygging og dialog hadde vært reaksjonen på det forferdelige drapet på læreren? Hva om teologer og jurister fra ulike trossamfunn ble satt sammen for å trekke opp grensen mellom ytringsfrihet og krenkingsfrihet? Får vi mer trygghet med bevæpnet politi på hvert gatehjørne, eller med rådgivere drillet i fredelig konflikthåndtering

Terrorhandlinger er utilgivelige. Samtidig er terrorhandlinger er også symptom. Det er en sammenheng mellom unge menn som kommer i en situasjon der de søker mot vold på den ene siden, og århundre med vestlig kolonialisering av muslimske land fulgt av årtier med vestlig destabilisering av Midtøsten på den andre. Generasjoner av unge mennesker har fått ødelagt samfunn og kulturer de har røtter i – og de de ser ingen framtidsutsikter til å få sin del av kaken som vi forsyner oss av med begge hender.

For å demme opp mot unge menn som skyter eller knivstikker, må årsakene bekjempes. Frustrasjon har ALDRI blitt kurert med overmakt. Selv et gjennom-militarisert overvåkingssamfunn vil ikke klare å gi hundre prosent trygghet mot terror.

Et trygt og fredelig samfunn skapes ved å forsone traumaer og løse konflikter

Ved å øke likeverd og styrke empati – i henhold til Johan Galtungs formel for fred. Helt på linje med fredsforskeren, skriver oberstløytnant Tormod Heier ’Skal du vinne freden framfor krigen, må du komme til kjernen av problemet. Kommer du fra utlandet for å hjelpe, må du være diplomat – ikke militær’.

Hvor klokt er det da å bruke millioner på en norsk kampskvadron stasjonert i muslimske Jordan? Begrunnelsen er at Norge fra nyttår har en plass i FNs sikkerhetsråd, noe som «gjør oss mer utsatt». Hvorfor? I FNs sikkerhetsråd er de fem faste medlemmene ikke bare verdens største våpeneksportører, men de har også vetorett: det er fire kristne makter [USA, Storbritannia, Frankrike, og Russland] og en konfusiansk [Kina]. Vi lever i en verden med 1,9 milliarder muslimer. Å tro at FNs sikkerhetsråd har legitimitet i den muslimske delen av verden er naivt. Hva er Norges offisielle holdning til dette?

For å fremme fredskultur trenges sterke institusjoner som fredsdepartementer, og fredsbygging som fag i skolene. Gi meg stortingspartier med fredskultur på programmet!

Susanne Urban
Forfatter av Galtungs metode for fred

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.