Norge eksporterer militære produkter til regimer som ikke utmerker seg med respekt for menneskerettigheter eller demokratisk sinnelag. Utenriksministeren hemmeligholder informasjon.
Riksrevisjonen har levert sin rapport om systemene vi har etablert for å sikre at eksport av militært utstyr skjer i henhold til Stortingets-, EUs-, og FNs vedtak og kriterier. Det overordnede inntrykket Riksrevisjonen formidler, er at eksport av militært utstyr er preget av lemfeldig saksbehandling, systemisk nedprioritering og politisk motvilje mot å følge intensjonene i Stortingets vedtekter.
Riksrevisjonen har konsentrert sitt arbeid om leveranser til land hvor det ikke foreligger vektige grunner til samarbeid ut over at det er penger å tjene, land hvor forsvarsmateriell står i fare for å kunne brukes til intern undertrykking, til krigshandlinger, eller til videre forsendelser til tredjeland.
Kontrollen med vår eksport er utøvet av Utenriksdepartementet, Tolletaten og Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Alle instansene har sitt å svare for ifølge rapporten, men at PSTs arbeid «ligger på et svært lavt nivå» og at Tolletatens kontrollnivå «er svært lavt», er likevel småtteri i det store bildet. Det er UD som har mest å svare for.
Konklusjonene er iøynefallende: «Utenriksdepartementet har i mange tilfeller åpnet opp for salg av forsvarsmateriell til land på et for dårlig grunnlag.» «Utenriksdepartementets saksbehandling av eksportlisenser gir ikke tilstrekkelig sikkerhet for at Stortingets forutsetninger følges opp.»
Bildet rapporten tegner, er at regjeringen i flere tilfeller har gjort anstrengelser for å sluse våpenindustrien rundt regelverk og vedtekter gitt av storting, EU og FN. Det mest iøynefallende eksempelet er at regjeringen åpnet for eksport av ammunisjon til De forente arabiske emirater (Emiratene) mens de var (og er) i krig i Jemen. Utenriksministeren forsvarer salget med at materiellet kun skal dekke Emiratenes egne forsvarsbehov og ikke benyttes i Jemen.
Riksrevisjonen kommenterer «at dette ikke harmonerer med risikovurderinger departementet selv har gjort om mulig bruk av materiellet som er eksportert til Emiratene. […] Riksrevisjonen vil også bemerke at flere lisenser som inngår i undersøkelsen og som gjelder Emiratenes militære styrker, ikke har eksplisitte forutsetninger om at utstyret ikke skal brukes utenfor Emiratene, verken i lisensvilkårene eller i sluttbrukererklæringene.»
Her må en sperre øynene opp. Serverer utenriksministeren usannheter om vilkårene for salgene av ammunisjon til Emiratene? Riksrevisjonen har funnet handelen så interessevekkende at de har gitt UDs dokumentasjon av våpenhandel med Emiratene en særskilt behandling presentert med utdypninger i rapporten. Dette materialet har utenriksdepartementet unndratt offentligheten.
Jeg har bedt om innsyn i korrespondansen mellom Riksrevisjonen og Utenriksdepartementet vedrørende hemmeligholdet. Riksrevisjonen hevder der overfor departementet at det ikke finnes grunnlag for å bruke sikkerhetslovens § 5-3, om nasjonale sikkerhetsinteresser for å tilbakeholde informasjon. Der er heller ingen «bedriftssensitiv informasjon». Revisjonen påpeker at «vi kan [ikke] se at det er gyldig hjemmelsgrunnlag [for hemmelighold].»
Men det gjør Utenriksdepartementet. «Etter departementets vurdering må vedlegget som helhet være sikkerhetsgradert på grunn av skadepotensialet ved offentliggjøring av den samlede informasjonsmengden.»
Korrespondansen bekrefter i grunnen at transaksjonene med Emiratene ikke tåler dagens lys. Eksporten av ammunisjon ble stanset i desember 2017 etter gjentatte protester, men handel med B-materiell, det vil si mindre skarpt materiell, fortsetter.
Her er en oppfordring til Stortinget, hvor representanter har tilgang til den graderte delen av Riksrevisjonens rapport: Les den graderte informasjonen om eksport til Emiratene. Tenk nøye gjennom om dette er i henhold til norsk eksportregelverk, hvor det heter at: «hovedsynspunktet bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig». Det heter også at vi skal vurdere spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter i mottakerlandet. Slike formuleringer er en beinkrok for våpenindustrien, men den har fått en hjelpende hånd av utenriksminister Eriksen Søreide.
Riksrevisjonen sier: «Undersøkelsen viser at Utenriksdepartementet har innvilget flere lisenser for eksport til ulike enheter i De forente arabiske emiraters forsvar via mellomledd i Emiratene.
I Utenriksdepartementets saksdokumentasjon er det ingen vurderinger av disse innkjøpsselskapene selv om FN har dokumentert at de har vært involvert i våpenleveranser til væpnede grupper i Libya, i strid med FNs våpenembargo.
Departementet har heller ikke drøftet risiko forbundet med eksport til et land med frisoner og som av PST og Tolletaten anses som en «frihavn», hvor det er lite kontroll og hvor varer ofte videreselges eller reeksporteres.»
Vår historie er full av eksempler på omgåelser av eksportregelverket. Slike forhold som nå er dokumentert, med betingelsesløs våpenhandel med land i krig, er likevel sjeldne. En lignende skandale fant sted i 1959, da arbeiderpartiregjeringen skipet våpen til diktatoren Batista på Cuba, vel vitende om at landet var i borgerkrig. Det ble en stor belastning for regjeringen, og den eneste grunnen til at den overlevde var at Arbeiderpartiet hadde flertall alene i Stortinget.
Skandalen i 1959 avstedkom Stortingets vedtak som ennå regulerer vår eksport av militært materiell. Når det nå viser seg at utenriksministeren har ført Stortinget bak lyset, hva gjør Stortinget i 2021?
Dag Hoel
producer
Artikkelen ble publisert i avisa Klassekampen 6. februar
Viktig å ta opp dette. Norsk våpeneksport i seg selv, og spesielt når det skjer uten sluttbrukererklæring, er en verkebyll den nåværende regjering ønsker å legge lokk på. Internasjonal kvinneliga for fred og frihet er i ferd med å lage ‘Partienes fredsbarometer’ – der sluttbruker-erklæringen er ett av fem spørsmål vi stiller før stortingsvalget:
Vil ditt parti «ta ansvar og gjøre en forskjell» ved å kreve sluttbrukererklæring ved all norsk våpeneksport,
også fra Nato-allierte?
Dokument der ”mottaker erklærer at vedkommende er endelig bruker/mottaker av materiellet, opplyser hvor det skal installeres og brukes, samt at materiellet ikke skal videreselges uten norske myndigheters samtykke.” Bare dette kan å hindre at Norge bidrar til kriger eller borgerkrig.