Opp gjennom vår verdens historie har det blitt begått uhyrlige grusomheter. I gitte omstendigheter, av stort sett alle folkeslag og kulturer. Massemyrderiene i Indonesia på 1960 tallet, japanernes grusomheter i Kina og ellers i Sørøst-Asia før 2. verdenskrig, franskmennenes krig for å beholde Algerie som koloni for 60 år siden hvor 10 % av befolkningen ble drept. Dette er bare noen ytterst få av alle de hundrevis av eksemplene vi har…

Vi kan konstatere at grusomheter ikke er bundet til en bestemt kultur, religion eller folkeslag. Den er på en måte universell.

Hevn i forbindelse med grusomheter er også universell. Etter å ha blitt pisket og tynt i årevis, tar slavene en grusom hevn over sine eiere. Etter at et land har bombet et annet og ødelagt hele infrastrukturen, tar landet igjen, straks det har anledning. Når man blir slått – så slår man tilbake, hvis man har anledning. Så, selv om religionen maner til nestekjærlighet, vende det andre kinnet til, tilgivelse, så sitter det langt inne, når det kommer til stykket. Hevnen ligger like under overflaten. I alle land og kulturer.

Her om dagen fikk spørsmålet om hevn en ny dimensjon

Josef Schuetz ble dømt til 5 års fengsel i Tyskland. I og for seg en forholdsvis normal hendelse, mange blir dømt til fengsel. Men det som likevel gjorde dette spesielt, var at han var 101 år gammel! Og at den forbrytelsen han ble dømt for skjedde under 2. verdenskrig. I tidsrommet 1942 – 1945. Altså 77 – 80 år siden.  

Han var da en av vaktmannskapene i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Det som var spesielt, i tillegg til at forbrytelsen fant sted så lenge siden og at han var så gammel, var at han ikke ble dømt for å ha drept noen. Han ble heller ikke dømt for å ha torturert noen. Han ble dømt fordi hans tilstedeværelse og arbeid som vakt, gjorde det mulig for konsentrasjonsleiren å fungere.

Den nye tolkningen av tysk lov som ble stadfestet i 2011, slår uttrykkelig fast at det å ha arbeidet i en konsentrasjonsleir, uansett om du har vært sekretær, vakt osv., betyr at du er medskyldig til mord! Og kan dømmes for det!

Jeg trodde først at reportasjen var aprilsnarr, men et kjapt blikk på kalenderen fortalte meg at det faktisk var juni!

Dette er ikke et enkeltstående eksempel

Irmgard Furchner, sekretær for leir kommandanten i Stuthof Konsentrasjonsleir da hun var 18 år gammel. Nå var hun blitt 96 år. Syk og avkreftet lå hun på sykehjem, da myndighetene fant på å anklage henne for å ha gjort det mulig for konsentrasjonsleiren Stuthof å fungere.

Hun ba om å slippe å bli stilt for retten. Påkjenningen fysisk og psykisk var hun redd for at hun ikke ville tåle. Kunne ikke hennes forsvarer representere henne? Men nei, damen ble transportert ut av sykehjemmet og inn til rettsalen. Rettsaken mot henne har måttet avbrytes mange ganger fordi damen er så syk at hun måtte ha lange pauser, så dom har ikke falt enda. En tilleggsopplysning: Fordi hun var så ung da hun «begikk forbrytelsen» stilles hun for «ungdomsretten».

Og det var flere andre lignende saker. Skikkelig gamle mennesker, som i sin ungdom hadde bidratt til Nazi-Tysklands grusomheter på ulike måter, ble nå oppsporet, stilt for retten – og dømt. Her skulle ingen slippe unna!

Dette er hevn på et helt annet nivå. Den er planlagt og overveid og kommer et halvt århundre, og mer, etter selve udåden. For det kan vel ikke være snakk om at fengsels straffen til en 101 åring handler om rehabilitering? Om å gjøre vedkommende i stand til å vende tilbake til samfunnet uten lengere å være en fare for samfunnet?

Disse sakene står i skarp kontrast til hvordan myndigheter og folk i store deler av resten av verden utenfor USA og Europa, handler. 2 eksempler illustrerer denne forskjellen veldig tydelig.

Sør Afrika

Etter at de svarte ble anerkjent som mennesker med like rettigheter som de hvite og gjennom demokratiske valg hadde fått makten i landet, tok de ikke hevn over de hvite som hadde begått de verst tenkelige forbrytelsene i hundrevis av år, mot forsvarsløse svarte.

Massakrer i Soweto (ca. 700 skolebarn skutt og drept) og Sharpeville (70 mennesker skutt og drept), tortur av fanger med døden til følge, fangeleirer med ubeskrivelige forhold… alle de ansvarlige slapp straff! Selv de verste bødlene og torturistene. Men de skulle vitne ærlig om sine forbrytelser. Deretter kunne de leve side om side med alle i det nye Sør Afrika!

Rwanda 

Folk fra Hutu stammen myrdet ca. 500 000 medlemmer av Tutsi stammen i løpet av 100 dager i 1994. Under massakrene og straks etter, ble mange av de ulike ansvarlige arrestert og dømt, men etter noen år valgte president Kagame å erklære at tiden var inne for å legge bak seg det forferdelige som skjedde i 1994 og nå stå sammen om oppbyggingen av et felles Rwanda.

Ingen flere ville bli rettsforfulgt. Det betød at hundrevis av ledende personer som hadde organisert og deltatt aktivt i massakrene, slapp straff. De var tilgitt og skulle nå være med å bygge det nye Rwanda. Hvilket de har gjort.

De valgte forsoning

Begge land kunne ha valgt den «Europeisk / nord amerikanske modellen». Og i årtier fremover oppsporet alle man kunne finne som hadde vært delaktige i at hundretusener av mennesker ble drept eller på annen måte led grusomt. Og så gitt dem lange fengselsstraffer.

Men de har altså valgt tilgivelsen. Forsoningen. Å se fremover.

I troen på at mennesker under gode omstendigheter, vil gjøre, og gjør gode ting, selv om de en gang for lenge siden har gjort noen skrekkelig udåder. De kan forandre seg. De kan bli gode borgere i samfunnet. Da må samfunnet legge til rette for at det kan skje.

I den prosessen er hevnen et ubrukelig verktøy. Selv om den kan oppleves som søt av de som en gang i tiden ble forulempet.

Følg oss på Facebook

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.