I dag [10.12] er det hundre år siden Fridtjof Nansen mottok Nobels fredspris, men det utløser ikke noen stor feiring. To foredrag ved Universitet i Oslo er visst det hele og det er kanskje like godt. Ifølge Nobelkomiteen var det «Hans arbeid for krigsfanger og sultende mennesker som sikret ham fredsprisen». Dette hadde lite med Nobels visjon om slutt på all krig gjennom et globalt samarbeid om fred og nedrustning å gjøre.

I de to første tiårene hadde tildelingene tatt et visst hensyn til Alfred Nobels intensjon med prisen. I 1922 tok dette slutt, enda komiteen hadde fått stadige påminnelser om hva Alfred Nobel ville med det han kalte «prisen for fredsforkjempere» og beskrev i testamentet med ord om folkeforbrødring, nedrustning og fredskongresser. Både i nominasjonene og i Nobeltalene, det er derfor jeg i min seneste bok, Medaljens bakside, kom til at komiteen, da den i 1922 valgte Nansen, må ha vært fullt klar over at den ikke fulgte testamentet. 

Dette kom ikke åpent til uttrykk, men det skjedde. Politikere vet å pakke vekk kinkige problemer i taushet eller ulne formuleringer. Det var dette som gjentok seg da en oppnevnt komité på Stortinget 97 år senere avviste å stille krav til lojalitet mot Nobel som vilkår for å velges til komiteen. Et så selvsagt krav fikk bare to stemmer (Rødt og MDG).

Fredrik S. Heffermehls nyeste bok

Nobels pris for fredsforkjempere

Prisen skulle støtte den folkelige mobilisering for demilitarisering av internasjonal politikk. Grunnen til at Nobel betrodde tildelingen til Norge må ha vært at Stortinget tidlig på 1890-tallet ledet an i Europa i å støtte denne politikken. Men da Nobel døde i 1896 hadde både vinden og Venstre snudd. Norge forberedte seg nå på at krig kunne bli nødvendig for å komme fri fra unionen med Sverige. I min seneste bok er jeg kommet til at presidentskapet i all stillhet må ha besluttet seg for å se bort fra testamentets klare ord, i sær de om «reduksjon eller avskaffelse av stående armeer». I stedet for «prisen for fredsforkjempere» ble den kalt «fredsprisen» og Stortinget har i alle år latt komiteen utforme den fritt etter eget hode.

Fra 1922 hadde Nobels testament ikke lenger noen innflytelse på tildelingene. Komiteen hadde forsømt det mest grunnleggende, aldri satt seg inn i hva Nobel selv hadde ment med ordene i testamentet. Det ble altså aldri noe av Nobels pris. Det var først i 2007 jeg gjenoppdaget testamentets ordlyd og etterlyste en tolkning. Etter 110 år var det på tide, men verken Stortinget eller komiteen har vist den minste interesse. Tenker man på omfanget av skandalen, at stortingsrepresentantene gjennom 110 år har berøvet en politisk bevegelse for penger og ære som rettelig tilkom dem, er dette forståelig, men ikke forsvarlig.  Det hjalp ikke at jeg i 2008, i boka Nobels vilje, den første kjente fagmessige tolkning av testamentet, påviste at Nobel ønsket å støtte datidens rop om Ned med våpnene.

Nansens fredspris ble et fatalt brudd

Prisen til Nansen i 1922 innledet det vel dårligste tiår i fredsprisens historie. Verdenskrigen hadde svekket det folkelige fredsarbeidet og troen på at militarismen kunne tøyles. Prisene til politiske kolleger ble vanligere. Det så man i 1929 da prisen, med all grunn, hyllet Briand-Kelloggpakten, en banebrytende traktat mot krig. Det var Salmon O. Levinsohn, Charles C. Morrison og John Dewey som skulle hatt æren for den brede mobiliseringen som fikk USAs regjering til å bøye seg for en bannlysing av krig. Intet kunne stemme bedre med Nobels idé, men prisen gikk ikke til disse tre. Nobelkomiteen, ledet av Norges kombinerte statsminister og utenriksminister Johan Ludwig Mowinckel, ga prisen til Frank Kellogg, USAs utenriksminister. En komité dominert av Stortinget er ikke den best egnede til å følge opp Nobels ønske om å styrke folkelig fredsengasjement og sette press på politiske ledere.

Tross et og annet høflig nikk til navnet Nobel ble hans idé aldri undersøkt, Uten slik viten har den heller ikke kunnet dele ut Nobels pris. I stedet har den, utrolig nok, i alle år utdelt sin egen pris, basert på sine egne tolkninger av sitt eget ord, fred. Dette ordet har den opp gjennom årene gitt et stadig mer fritt og grenseløst innhold. Kan forvalterne av et testament noen gang ha gjort seg skyldig i en mer total, åpenbar og grunnleggende svikt av sin oppgave?

Kanskje Stortinget bør fratas ansvaret for prisen for fredsforkjempere?

«Krigen kan ikke reguleres eller kontrolleres, den skaper sine egne ubarmhjertige lover; hele krigens system, med sin vev av makt og sitt varsel om død, må rykkes opp med roten, forkastes, erklæres ulovlig – avskaffes». Det var slik Outlawry-bevegelsen til Levinsohn, Morrison og Dewey formulerte seg den gang. Mange har i alle år ment det samme, meget fjernt fra den politiske kultur som dominerer i dag. Kravet om demilitarisering av internasjonal politikk kan virke som en utrydningstruet politisk idé, men jeg opplever at forbausende mange i samtaler på tomannshånd støtter mitt syn.

Nobelkomiteens mandat er å stimulere en åpen samtale om en fredelig verdensorden. Dessverre har Nobelkomiteen alt for ofte vært deltaker, valgt side i krig, snarere enn mot krig. En pris for å få politikerne til å lytte til drømmen om en verden uten krig bør vel helst ikke bestyres av politikere? 

Fredrik S. Heffermehl

Jurist og forfatter, seneste bok Medaljens bakside

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.