«Hva er «naivt”? Å jobbe for fred med fredelige midler – eller å tro at vi kan fortsette å ødelegge mennesker og klode med våpen, militarisme og krig?”
La oss ta utgangspunkt i Ukrainakrigen. Det er en absolutt naturlig refleks å tenke «vi må slå tilbake med flere og kraftigere våpen». Men som i alle situasjoner må vi tenke fort, – og vi må tenke langsomt.
Vi lærer våre barn å finne ut av konflikter på andre måter enn ved at den sterke juler opp den svakeste. Vanligvis er det lurt å holde stridende parter fra hverandre. I storpolitikken har nøytrale land som buffersone mellom interesseblokker en viktig funksjon. Det er bevist at konfliktløsning med fredelige midler varer lengst.
Pasifisme tar den rasjonelle konsekvensen av at vold avler vold. Under andre Verdenskrig har den norske ikkevoldelige Læreraksjonen[1] mot å undervise i nazistisk tankegods, samt Foreldreaksjonen[2] mot obligatorisk NS-tjeneste for ungdom vært vel så betydningsfullt som de enkeltstående sabotasjeaksjonene til ‘gutta på skauen’. Danskene brukte utstrakt Ikke-samarbeid mot tysk okkupasjon – og reddet så godt som hele sin jødiske befolkning.
Det 21. århundre kan se at krig blir avskaffet – akkurat som slaveriet ble avskaffet i det 19. århundre og kolonialisme i det 20. Det er fortsatt elementer av slaveri og kolonialisme i verden, men ikke lenger som aksepterte sosiale institusjoner.
J. Galtung
Konfronterende ikkevold og andre ikke-voldelige metoder frigjorde India fra verdens største kolonimakt Storbritannia. Fredsforskeren Johan Galtung begynte sitt livsverk med å systematisere Gandhis ikkevoldsdoktrine definert med hele 15 ulike ikkevoldelige aksjonsformer. Senere overvant Sør Afrika apartheid ved å følge Nelson Mandelas ikkevoldelige kamp.
En alternativ måte å hjelpe Ukraina på er å forberede en fredsprosess nå. En helhetlig strategi for støtte til Ukraina krever at støttespillerne bidrar til å forberede en fredsprosess som hele regionen kan dra nytte av. Å forberede en fredsprosess vil føre til et bredere sett av valg, med bedre sjanser for å lykkes. Det vil også posisjonere Ukraina og dets allierte til å stanse blodsutgytelsen raskere når forhandlingsrom oppstår.
Et utgangspunkt for fredssamtaler er å gi alle parter sjansen til å forhandle om noe de ønsker. I mange kriger – og garantert i denne – kan det å bringe krigførende parter inn i en fredsprosess kreve å utvide forhandlingsområdet utover problemene som utløste fiendtlighetene. Hva med å initiere et nordisk initiativ til å holde Norden og Arktis som atomvåpenfri sone? Det kan føre til en vinn-vinn-løsning som kan bidra til å overskride Ukraina-krigens bakenforliggende konflikter.
Spørsmålet er ikke om en skal snakke med russerne eller ikke, det er hva det skal snakkes om – og når.
Et land uten militærforsvar har skapt en virkelighet som bør friste resten av verden. Vil du se hva som er mulig, hvis en omdisponerer ressurser fra våpen til velferd, utdanning og helsevesen? Costa Rica la ned militæret sitt i 1948 og har levd bra siden. Dokumentaren ‘A bold Peace’ kan lånes fra IKFF-Bergen sin fredsfilmsamling på Bergen hovedbibliotek. [bergenbibliotek.no søkeord fredsfilm]
[1] https://www.utdanningsnytt.no/fagartikkel-historie/na-kommer-den-forste-filmen-om-laereraksjonen-under-krigen/169402
[2] https://www.ikff.no/wp-content/uploads/2013/04/26.01.16_100-%C3%A5rsFredsarbeid.Hva-n%C3%A5_-copy.pdf s.26
NATO – en samling «røverstater» eller «fredsengler»?
SV vil nå beholde et NATO som har hisset til krig siden folket på Krim i 2014 og nå i Øst-Ukraina har avholdt folkeavstemninger om sin nasjonale tilhørighet. NATO har konsekvent torpedert disse «folkenes like rett og selvbestemmelsesrett» (FN-pakten artikkel 1.2). Er tanken at SV skal inn for å forandre NATO-praksis, for det er vel ikke regelverket det skorter på? Jeg skal her se på hhv. FN-pakten og NATO-traktaten (Traktat for det nord-atlantiske område, 4. april 1949.)
Har ikke NATO-land bundet seg til å etterleve disse internasjonale avtaler? I NATO-traktaten står det at NATO er: «bygd på grunnsetningene om folkestyre, individets frihet og rettens herredømme» (fortalen). NATO fostrer to retninger, dvs. hhv. «krigslinja» som NATO trofast følger og «fredslinja» – altså den som avviser væpnet kamp.
NATO heller bensin på bålet i et krigsspill der to europeiske stater skal sloss til siste mann på vegne av USAs uoppslitelige hat til Russland. «Stedfortrederkrigen» skal foregå på russisk-ukrainsk jord. NATO – unntatt Tyrkia, se President Erdogans utstrakte hånd til Putin (Dagsrevyen 13 oktober) – setter alle ressurser inn på at væpnet kamp skal avgjøre striden. Her vil den råeste og mest skruppeløse til slutt utropes som “the winner [who] takes it all». Dette er etter mitt skjønn en blindvei; det kreves klokskap, list og lempe, for å løse flokene, jf. nær 40 år med Russland-Norge delelinjeforhandlinger. Innvarsler Mexico/Norge-forslaget enstemmig vedtatt i Sikkerhetsrådet, et taktskifte i NATO? Rådet ytret «deep concern regarding the maintenance of peace and security of Ukraine» men presiserte at dette kun var «the first initial step» i en diplomatisk løsning. Dette – i motsetning til Elon Musk (sluttningen) – er imidlertid intetsigende og uegnet som konstruktiv løsning.
Fred påtvunget et folk med militære midler er en utro tjener. Men heldigvis, forhandlingsbordet venter! NATO må forstå at dess lengere kampene trekker ut, jo mer hat og stadig dårligere utsikter til fred.
Hva med rettsgrunnlaget, skal ikke NATO følge lov og rett? Jovisst, se traktat-tekstens begrep «rettens herredømme». NATO er en avtale om samhandling, stabilitet, velferd, rettferd og fred. Traktaten promoterer ikke krig, lidelse og død. Har NATO misforstått? Traktaten nevner ikke ordet «krig», men bruker synonymer. NATO skal kunne, ifølge traktaten «…motstå væpnet angrep» (artikkel 3) , «derunder bruk av væpnet makt» (artikkel 5), men kun dersom NATO-land blir angrepet. Det betyr at «kun forsvar» er hjemlet, ikke «angrepskrig». Det er Ukraina som er angrepet, ikke NATO-land. NATO kan da heller ikke på vegne av Ukraina «motstå væpnet angrep» og ta i «bruk …væpnet makt». FN-pakten innbyr ikke til «stedfortrederkrig», jf. «foretatt mot et medlem» og «rett til selvforsvar» (artikkel 51). Ukraina er ikke medlem i NATO. Traktatens artikkel 5 gjelder ikke. NATO har ikke noen plikt til å hjelpe Ukraina. Nå har likevel NATO grepet inn. Hjelpen skal da iht. NATO-traktaten være tidsbegrenset: «Slike forholdsregler skal bringes til opphør når Sikkerhetsrådet har tatt de skritt som er nødvendige for å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet» (artikkel 5). Det er altså i FN at NATO først skulle satt inn støtet. Ikke på slagmarka som nå!
Skal NATO påføre eller hindre folks lidelse og død? Det siste er avtalt. Dette er ikke avgrenset til NATO-medlemmer innbyrdes, men gjelder det internasjonale samfunn, jfr. «alle folk og alle regjeringer».(NATO-traktaten, fortalen).
Prinsippene er nedfelt i FN-pakten Artikkel 1.1) «opprettholde internasjonal fred og sikkerhet … sørge for at internasjonale tvister eller situasjoner som kan lede til fredsbrudd, blir ordnet eller bilagt ved fredelige midler i samsvar med rettferdighetens og folkerettens prinsipper» …;
Hvordan kan NATO bidra til å gjenopprette fred, jo ved å fremme NATOs hovedmål: å bilegge enhver mellomfolkelig tvist som de måtte bli innblandet i, ved fredelige midler» (NATO-artikkel 1). Vi kan slutte av dette at NATO skal fremme fred og sikkerhet, ikke krig. Medlemstatene skal ikke ha fritt valg her: alle tvister som angår forholdet til andre stater skal bringes inn for FN og bilegges med fredelige midler. Krig er ingen opsjon. Intet «førstevalg». Intet «andre valg». NATO skal med tilgjengelige midler, søke fredsløsninger, sørge for at de stridende parter inntar forhandlingsbordet og ikke ender på slagmarken. Stikk i strid med praksis skal NATO bidra til at folkeavstemninger blir rettferdige og representative.
Er dette Norges posisjon? I Ap/Sp Hurdalsplattform – nå også støttet av SV(?) – står det: «Styrke og videreutvikle NATO-alliansen og samtidig forsterke samarbeidet med våre … naboer» (s. 77).
NATO er ingen lydig «paragraf-rytter»: Folkeretten er kun noen skarve ord på et papir. Til krig trengs våpen, og til fred trengs «blyant og papir». NATO – og SV (?) velger krig – «den brede vei», og skroter det andre alternativ, «den smale sti» til fred (Matteus 7:13). NATOs vei er våpeneksport og -opplæring for Ukraina. «Vold avler vold» og nører opp under anarki og den sterkes rett.
Elon Musks fredsforslag er et lyspunkt i elendigheten. Forslaget fortjener NATOs støtte:
– folkeavstemninger i Russlands annekterte regioner i Øst-Ukraina gjentas under administrasjon av FN. Regionene blir i Russland hvis det er folkets vilje. Russland forlater regionene hvis det er folkets vilje.
– Krim er formelt en del av Russland, slik det har vært siden 1783 (inntil Khrusjtsjovs feiltakelse).
– Vannforsyning til Krim må sikres.
– Ukraina må bli nøytralt.
Takk for innlegget – jeg har lyst å komplettere listen over tiltak som fortjener NATO-støtte – iht. vinklingen «NATO kan komme Putin i forkjøp»: Et ensidig nei-til-førstebruk av atomvåpen fra Natos side vil ta brodden av atomtrusselen og være et konstruktivt bidrag til avspenning.