I senere tid finner vi en total forvirring om hva som er høyre- og hva som er venstrepolitikk. Jeg har stemt på svensk sosialdemokrati i 40 år, men ikke lenger. I det stille har Sveriges sosialdemokrater og det norske arbeiderpartiet beveget seg stadig lengre mot høyre. Det gjelder også SV som ofte fremstår som et venstre liberalt parti, mens Rødt har blitt til et tradisjonelt «sosialdemokratisk parti». Rødt har faktisk, når det gjelder utenrikspolitikk, beveget seg til høyre for 80-tallets svenske sosialdemokrati. Denne høyredreining kan bare forklares med trendene i internasjonal politikk. La oss se på dette.
Fra 50-tallet var Europa og USA preget av i det minste fire politiske retninger med forskjellige tanker om vestens forhold til Moskva:
Rundt Kennans strategi samlet seg den dominerende delen av Vestens konservative og til dels liberale establishment med NATO som den mest tydelige manifestasjonen. CIA-sjefen Dulles strategi samlet mye av det høyreradikale USA og Europa. Han rekrutterte og mobiliserte nazistenes hele etterretningsnettverk for Øst-Europa og Sovjetunionen. Men etter CIAs fiasko i Ukraina (Simpson 1988), etter president Dwight Eisenhower veto mot å bistå Ungarnrevolten i 1956 (på grunn av risikoen for en storkrig), og etter at atomvåpenkrigen ble oppfattet som en reell risiko ved Cubakrisen 1962 mistet «rollback-strategien» noe av sin betydning. Det ble nå nødvendig for Vesten å sameksistere med Sovjetunionen.
I Vest-Berlin måtte borgermesteren og sosialdemokraten Willy Brandt ta hånd om rent praktiske spørsmål i omgangen med sin nabo i øst. Det åpnet for en gjensidig forståelse mellom øst og vest. Hans rådgiver Egon Bahr og Sveriges Olof Palme la frem en rapport, «Felles sikkerhet» (1982), som utgikk fra at det ikke fantes noen vinner i en atomkrig. Vi måtte sameksistere og også se til den andres sikkerhetsinteresser. Den andres følelse av sikkerhet var en forutsetning for vår egen sikkerhet. Denne idéen om «felles sikkerhet» kom til å ha en direkte betydning for den nye sovjetiske lederen fra 1985, Mikhail Gorbatsjov, og for hans initiativ til å avslutte den kalde krigen 1988-91. Kommunistpartiene i Europa ble stadig mer sosialdemokratiske.
Den politikken som har dominert i Vestens omgang med Moskva er definitivt Kennans «containment-strategi». Den preget landene i den kalde krigens Vest-Europa. Men vi skal ikke undervurdere politikken til Allan Dulles. Allerede tidlig 1945 fikk han en overenskomst med Heinrich Himmlers stabssjef, SS-generalen Karl Wolff, om et vestlig samarbeid med nazistene mot Moskva, «Operation Sunrise» (Smith et.al 1979; Talbot, 2015)). Etter krigen kom Dulles og de militære etterretningstjenestene til å rekruttere tusenvis av det nazistiske Tysklands og det fascistiske Italias embetsmenn, militære og politi (BBC 1992; Bale, 1994), og hele det nazistiske Tysklands nettverk av agenter som fantes i Russland, Ukraina og Belarus og Baltikum. Mange av dem var fascister som hadde spilt en sentral rolle i støtten til nazistene under krigen mot Sovjet. Det er neppe uenighet rundt dette i dag (Ruffner, 1998). Etter krigen ble de tapende aksemaktenes militære, politi og embetsmenn inkorporert i de angloamerikanske seiersmaktenes statsapparater og ikke minst i den militære etterretningen, i CIA og i de hemmelige organisasjonene som Stay Behinds inklusive 200 SS-kommandanter (BBC 1992; Bale, 1994; Ganser, 2005). Adolf Hitlers sjef for etterretningen i Øst, generalmajor Reinhard Gehlen, og hele hans agentnett for Øst-Europa og Sovjet ble tatt over av USAs militære etterretning og CIA. CIA i Vest-Tyskland ble til Gehlen-Org (Gehlen Organization). Dets nettverk nådde dypt inn i Sovjetunionen, ikke minst i Ukraina (Simpson, 1988). I 1956 ble Gehlen-Org til «Bundesnachrichtendienst» (BND), den vesttyske etterretningstjenesten. Benito Mussolinis redningsmann og Adolf Hitlers mest feirede SS-offiser, Otto Skorzeny, ble til CIAs mann i Egypt på Gehlens anbefaling (Cookridge, 1972) og siden i Madrid. Skorzeny deltok direkte i CIAs kuppforsøk i Italia og Frankrike på 60- og 70-tallet.
CIA tok over mye av nazistenes nettverk av folk i Organisation of Ukrainian Nationalists (OUN). Under nazistenes offensiv hadde OUN-ledere som Stepan Bandera, Mikola Lebed og Jaroslav Stetsko nærmest kontrollert provinsen Galicja rundt byen Lviv. Mange i OUN deltok i Heinrich Himmlers Waffen SS Galicja, som bestod av ukrainere. Mange hadde blitt utsatt for hard behandling av Sovjetmakten og de kom nå sammen med tyskerne til å drepe mer enn hundre tusen jøder, polakker og russere (Katchanovski 2019). Massedrapene ble supplert med paroler som «Lenge leve Adolf Hitler og Stepan Bandera» og «Død over jødene og kommunistene» (Simpson, 1988).
Skorzeny hadde som sjef for klandestine operasjoner koordinert de tyske operasjonene med OUN-UPA, og disse organisasjoner kom etter krigen å fortsette kampen mot Sovjetmakten sammen med CIA. Lebed, som hadde arbeidet for Gestapo, deltatt i massedrap på jøder og vært sjef for OUNs hemmelige politi, ble siden CIAs mann etter krigen (Simpson, 1988). Ifølge daværende CIA-sjefen admiral Roscoe Hillekoetter «nektet han ikke for at [disse folkene] hadde støttet nazistene, men han sa at de gjorde dette mindre som følge av ‘en pro-tysk eller pro-fascistisk orientering, og mer som følge av en sterkt anti-sovjetisk motivasjon’» (Ruffner, 1998). Men dette er neppe hele sannheten. Stepan Banderas «statsminister» Jaroslav Stetsko skrev i et tydelig rasistisk biografisk notat fra juli 1941 at russerne var et «moskovittisk-asiatisk folk som har fått assistanse av jødene». Russernes blod var ikke «europeisk-slavisk», men «asiatisk» eller mongolsk-slavisk. Og Stetsko (1941) forsetter:
Moskva og jødedommen er Ukrainas største fiende og bærer på de korrupte bolsjevikenes internasjonale ideer. Til tross for at jeg oppfatter Moskva (som faktisk holder Ukraina som fange) og ikke jødedommen, som hovedfiende, erkjenner jeg at jødene har hjulpet Moskva å gjøre Ukraina til slave og at de uomtvistelig har en skadelig og fiendtlig rolle. Jeg støtter derfor ødeleggelsen av jødene og finner det passende å introdusere de tyske metodene for å utrydde jødedommen i Ukraina.»
Stetsko ble senere som leder for «Anti-Bolshevik Bloc of Nations» (ABN), hvis forgjenger ble startet i Ukraina i 1943 av Adolf Hitlers «Ministerium for de okkuperte områdene i øst», under ledelse av Hitlers raseteoretiker Alfred Rosenberg. De mobiliserte folkene i Ukraina, Belarus og de baltiske land mot hva han beskrev som de «asiatiske russerne», først og fremst for at Tyskland ikke skulle behøve ofre eget blod (på samme måte som USA driver Ukraina-engasjementet i dag). OUN ble straks selve drivkraften bak ABN og Stetsko ble dets leder fra 1946 frem til sin død i 1986.
ABN var da blitt til den «største og viktigste paraplyorganisasjonen for nazi-kollaboratører i verden» (Anderson & Anderson 1986, s. 35) Stetsko startet og satt også i styret for World Anti-Communist League (WACL), som på 80-tallet samlet ledere for de latinamerikanske dødsskvadronene, østasiatiske fascister, og nazi-kollaboratører fra Øst-Europa, først og fremst fra Ukraina, alt under ledelse av generalmajor John Singlaub, som hadde hatt en sentral rolle i CIAs Phoenix Program med henrettelse av 30.000 vietnamesere. Kjernen i WACL bestod av folk fra de latinamerikanske dødsskvadronene som drepte 80.000 kritikere i Latin-Amerika og folk fra Stetskos ABN, hvis folk hadde vært med å drepe mer enn hundre tusen jøder, polakker og russere. (Anderson & Anderson, 1986; Condor, Wikipedia). I 1983 ble Stetsko tatt imot av president Ronald Reagan og av visepresident Bush i Det hvite hus. Hele denne fascistiske og til dels nazistiske understrømmen var blitt støttet av CIA og levde videre som en «dissident-bevegelse» i Ukraina, Belarus og de baltiske landene med de samme flaggene som i dag (også Belarus rød-hvite flagg) og med nazisymboler og Sieg Heil-hilsen. I 1989 ble jeg forbauset over en estisk dissident som gjorde Sieg Heil-hilsen på et Europa-seminar i Finland. For ham var det helt naturlig.
Det var først med den russiske lederen Boris Jeltsins avtale med den ukrainske lederen Leonid Kravtsjuk i desember 1991 at ukrainske nazister med Andrij Parubij og Oleg Tjahnybok kunne opprette et ukrainsk nasjonalsosialistisk parti i Lviv inspirert av Stetskos nasjonale og sosiale revolusjon og med en speilvendt «Wolfsangel» som symbol, et symbol som ble benyttet av flere SS-divisjoner under krigen. Partiet ble døpt om til Svoboda i 2004, med Tjahnybok som leder, men han gjorde fortsatt Sieg Heil-hilsen, feiret OUN-UPA og snakket om den «moskovittisk-jødiske mafiaen». Man byttet navn på tenketanken, «Joseph Goebbels Political Research Center», men man feiret fortsatt årsdagen til Waffen SS Galicja, og gikk i demonstrasjoner med slogans: «En rase, en nasjon, et fedreland», «Melnyk og Bandera, Ukrainas helter» (Rudling 2012; Katchanovski).
I 2013-14 var Parubij «kommandant for Maidan». I 2014 var han sekretær i det nasjonale sikkerhetsråd og leder for parlamentet. Tjahnybok, en av tre ledere for Maidan-demonstrasjonene, fikk inn fire ministre fra Svoboda i regjeringen etter statskuppet i 2014, inkludert forsvarsministeren. «Helten fra Maidan» og lederen for den ekstreme organisasjonen Høyresektor, Dmitro Jarosj, ble rådgiver for forsvarsstabssjefen (Ministry of Defence Ukraine, 2015). Han sa etter Volodymyr Zelenskyjs tilredningstale som president i 2019 at dersom Zelenskyj holdt fast ved å søke en fredelig løsning på krisen i Donbass ville han bli hengt i et tre på hovedgaten i Kiev (Jarosj, 2019).
I 2012 hadde de høyreekstreme partiene ikke høye stemmetall: 30-40 % rundt Lviv i vest, 10 % rundt Kiev, 3-4 % i Odessa og Kharkov og bare 1 % i det østlige Ukraina (Wikipedia, Svoboda), men de lyktes å mobilisere titusentalls aktivister i store demonstrasjoner under nazi-symboler og portrett av Stepan Bandera, og de lyktes i å forhindre enhver fredelig løsning på Donbass-konflikten i øst. Da mange i den regulære hæren ikke ville drive kampen mot fylkene i Donbass, ble det opprettet ekstremhøyremilitser som Aidar og Azov-bataljonen (Baud 2022). Den siste ble leddet av Andrij Biletski, som hevdet at deres oppgave var: «to lead the white races of the world in a final crusade» (Bennets, 2018). Mykola Azarov, president Viktor Janukovytsj statsminister frem til kuppet 2014, fortalte hvordan det nye regimet opprettet hemmelige dødsskvadroner som drepte kritikere akkurat som i Latin-Amerika i 70-årene (Azarov, 2022). Bandera, ABN, WACL og Høyresektor var en del av den samme tradisjonen. En del av fotfolket sies å komme fra det høyreekstreme C14 ([S14] tidligere ungdomsparti til Tyahnyboks parti). C14s leder, Yehven Karas, fortalte BBC (2014) at de kjempet mot russere, jøder og polakker. I en video-tale i februar 2022 sa han at de fikk våpen fordi de fant det «morsomt å drepe», og til tross for at de bare hadde kanskje 8–10 % av folket på Maidan i 2014, sto de for 90 % av effektiviteten (Rubinstein & Blumenthal, 2022). De tvang presidenten Janukovytsj til å flykte. Karas sa at vi vil bryte opp Russland i flere land og Ukraina «leder an, fordi vi har startet en krig ingen har sett på 60 år» (Ibid; egentlig 80 år).
«Containment-strategien» dominerte europeisk tenkning under den kalde krigen, i det minste fra 60-tallet. Men samtidig spilte den amerikanske «rollback-strategien» fortsatt en viktig rolle. Tanken bak USAs initiativ sommeren 1979 om å bevæpne de islamistiske gruppene i Afghanistan var å tvinge Sovjet til å gå inn til støtte for sin allierte regjering i Kabul. USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski sa senere at hans hensikt med bevæpningen av islamistene var å legge en felle for Moskva for å få russerne til å gå inn i en krig de ikke kunne vinne. USA ville på det viset svekke Sovjet, for å kunne «beseire Sovjet» og om mulig la Sovjet gå i oppløsning (Brzezinski, 1998; se også Gates 1997).
Fra slutten av 80-tallet ble imidlertid «containment-strategien» og «rollback-strategien» supplert med tanker om en reell «Ostpolitik», med tanker om en «felles sikkerhet», som i sin tur ville åpne for en slutt på den kalde krigen. Den sovjetiske presidenten Gorbatsjov var villig til å oppløse Warszawapakten og frata USA det viktigste de hadde: «en fiende» (Arbatov, 1987).
Alle ledende politikere i vest ga garantier om at de ikke ville gjøre noe på bekostning av Moskva. Den sosialdemokratiske idéen om «felles sikkerhet» ble til et dominerende tankemønster rundt 1990. I den amerikanske administrasjonen fantes det imidlertid sentrale personer, som forsvarsminister Richard Cheney, hans «Under Secretary» Paul Wolfowitz og en del ledende gestalter innenfor CIA, som mente at USA egentlig hadde «beseiret» Sovjetunionen (Schweizer, 1994). Denne neokonservative maktelite mente at president George HW Bush og hans utenriksminister James Baker hadde tatt helt feil da de hadde lovet å ikke flytte frem USAs posisjoner. De neokonservative strategene mente at USA var «den kalde krigens seierherre». Situasjonen ga nå mulighet for en virkelig «rollback» av den russiske makten, og USA skulle «hindre fremveksten av en ny rival» (DPG [Wolfowitz] 1992).
For det første kom denne amerikanske maktelite straks til å arbeide for en utvidelse av NATO, først med Polen og flere. land i Sentral-Europa i 1999 og siden til Baltikum i 2004. Dette til tross for at alle vestlige ledere hadde gitt Gorbatsjov eksplisitte løfter om at NATO ikke ville bli utvidet «med en tomme» mot øst, hvis Russland dro tilbake sine 350.000 mann fra Øst-Tyskland og aksepterte et samlet Tyskland. Alt dette fantes nedtegnet på papir, i brev, møtereferater og memoarer (US National Security Archive, 2018-19). Gorbatsjov ville allerede fra 1988 ha en nøytral buffersone mellom øst og vest med et nøytralt Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn, en fortsettelse av den nøytrale sonen i Nord-Europa (Tunander, 2019). På det viset ville han sikre en fortsatt lavspenning i Europa, og han støttet eksplisitt den sosialdemokratiske strategien om «felles sikkerhet» (Bahr & Arbatov 1994). Men etter Tysklands samling og den russiske tilbaketrekkingen fra Øst-Tyskland fant amerikanske strateger ikke noen grunn til å holde fast ved de løfter de hadde gitt til Moskva rundt 1990. De fortsatte med en «deception-kampanje» med uriktige påstander i bøker og artikler om at løftene til Moskva aldri var blitt gitt. De utnyttet Russlands svakhet og utvidet NATO steg for steg. Det ble akseptert i store deler av Europa til tross for stadige russiske protester. Den høyreradikale «rollback-strategien» hadde etter alt å dømme erobret det liberale Europa. Kennan beskrev det i 1996 som et mistak av «episke proporsjoner».
Expanding NATO would be the most fateful error of American policy in the entire post-cold-war era»
(Kennan, 1997). Denne «rollback-strategien» ville nesten sikkert føre til krig.
For det andre ga CIA i 1991 den vestorienterte presidenten i den Russiske Rådsrepublikken, Boris Jeltsin, sensitiv etterretning for å kunne utmanøvrere Mikhail Gorbatsjov som president. Etter et statskupp den 8. desember 1991 utropte tre ledere, Boris Jeltsin, Leonid Kravtsjuk og den hviterussiske lederen Stanislav Sjusjkevitsj, republikkene, Russland, Ukraina og Belarus, som selvstendige stater (Tunander, 2015; Belovezha Accords). På den andre siden ville Kazakhstan og andre sentralasiatiske rådsrepublikker beholde Sovjetunionen, men de ble kastet ut (Tishkov, 1995; Tunander 2015). President Gorbatsjov ble til en president uten land. Fra 1 januar 1992 fantes ikke Sovjetunionen lenger. USAs strategi fra 1979 om å svekke Sovjet hadde altså gitt resultater, men Dick Cheney ville gå lenger. Han mente allerede sent i 1991, ifølge daværende CIA-sjefen Robert Gates (2014), at man ikke bare skulle bryte opp Sovjet i selvstendige republikker, men også selve Russland. Russland var et imperium og hadde gjennom historien erobret og regjert over forskjellige folkegrupper. Disse måtte gis selvstendighet, mente Cheney. Russland burde bli delt opp i mange stater. Dette er den samme politikken som, ifølge Karas, blir drevet av Ukraina i dag: man vil bryte opp Russland i sine bestanddeler.
Europeere snakker nå ikke lenger om «felles sikkerhet» og samarbeid med Russland. Mange snakker om «containment» og om å styrke NATO for å demme opp for den «russiske ekspansjonismen», mens i land som Polen, Ukraina, de baltiske land og Storbritannia snakker man også om «rollback», om å tvinge det «russiske imperiet» til retrett og oppløsning. Man vil på linje med Dick Cheney bryte opp også Russland for å til sist eliminere Russland som stormakt. Det sosialdemokratiske «felles sikkerhet» forutsatte en lavspenning, en buffersone mellom stormaktene, som den svensk-finske nøytralitetspolitikken og den norske base- og Nord-Norgepolitikken eller Gorbatsjovs politikk for Sentral-Europa. NATO-utvidelsen drepte denne forhåpning.
Med USAs forsøk på å utvide NATO til Ukraina fra 2008 ville USA passere «the brighest of all red lines», skrev USAs Moskva-ambassadør, senere CIA-sjefen William Burns (2019), til sin utenriksminister Condoleezza Rice. Et NATO-medlemskap var en «rød linje» ikke bare for Putin, men for alle makteliter i Moskva, sa Burns (2008). Og alle sentrale personer i Washington visste at en NATO-utvidelse til Ukraina, uansett hvem som satt i ledelsen i Moskva, var ensbetydende med krig. Og akkurat derfor drev USA utvidelsen, for å legge en felle for Russland, for å tvinge Moskva å gå inn med militære styrker i Ukraina, akkurat som man hadde gjort i Afghanistan 1979.
En RAND-rapport (2019) foreslår også våpenstøtte til Ukraina for å provosere Russland til å gå direkte inn i krigen i Donbass, som siden ville åpne for en mulig storkrig. Tanken var å tvinge Russland til å betale «en høy pris». 10. november 2021 signerte USA og Ukraina et «charter for strategisk partnerskap», for å åpne for Ukraina i NATO (US Department of State, 2021). Det kunne bare bety en ting: at Russland ville gå til krig. USA burde, ifølge rapporten, forsøke å «svekke» Russland. Zelenskijs militære rådgiver Oleksij Arestovytsj (2019) sa på den andre siden at han vil starte en storkrig med Russland for å dra inn NATO i krigen for å beseire Russland, noe som ville åpne for et ukrainsk medlemskap i NATO. Han var urolig for at Ukraina ville bli integrert i den russiske sfæren og sa at et NATO-medlemskap var det eneste alternativet. Arestovytsj sa at det var «99,9 % sannsynlighet for at prisen vi må betale for å bli medlem i NATO er en storkrig med Russland». Vi må fortsette krigen i Donbass for å dra inn Russland. Så vel USA som Ukraina har nå gjort alt for å få startet en storkrig. Vestlig presse beskrev Russlands forsøk på å stoppe NATOs utvidelse som en «russisk ekspansjonisme», som en parallell til den kalde krigens sovjetiske ekspansjonisme. Men man kan neppe hevde at den russiske staten er «ekspansjonistisk», fordi at den med militær makt søker å sette en stopper for vestlige militære styrker og våpensystemer, som beveger seg stadig nærmere Moskva.
I Europa har vi nå fått en hysterisk redsel for en «russisk ekspansjonisme». Mange er redde for en russisk militær invasjon. Man sier at Russland er et imperium og at russerne har erobret mange land og lagt under seg mange folk. Men da må vi spørre: når hende dette? Moskva og Russland erobret store landområder på 1500-, 1600- og 1700-tallet. Det Russland vi hadde i slutten av 1700-tallet er meget likt det Russland vi har i dag. Det er i dag noe mindre fordi Russland tapte en del russiske kjerneområder da Ukraina og Belarus ble til selvstendige stater i 1991-92. Hvis man hevder at Russland ikke er en legitim stat fordi den har erobret land fra andre folk, må man samtidig kreve at alle amerikanere med europeisk avstamning må forlate USA, fordi landet er blitt erobret fra urbefolkningen og det meste av USA ble erobret på 1800-tallet etter at Russland fikk sin nåværende form. Vi kan vanskelig si at den nåværende russiske staten er imperialistisk.
Russland som stat har hatt autokratiske trekk som går tilbake til tsarismen og til den sovjetiske perioden. Men i motsetning til Ukraina bygger den russiske staten ikke videre på 1900-tallets fascistiske og nazistiske ideologier med deres voldelighet og rasisme. Det finnes naturligvis en betydelig voldelighet i Russland i fengselssystemet, i sikkerhetstjenestene og innenfor de militære styrkene, hvilket vi kjenner fra krigen i Tsjetsjenia, men i Russland finnes det ikke den romantisering av volden som den vi finner innenfor den ukrainske fascismen med dets feiring av Bandera og hans folk. Ukrainas forsvarsjef Valerij Zaluzjnij feirer det nye året 2023 med å la seg bli fotografert foran et stort portrett av Stepan Bandera på Banderas bursdag. Det ukrainske parlamentet publiserte bildet på Twitter (men ble nødt til å ta den ned på grunn av reaksjoner i Polen: Bandera hadde nemlig vært involvert i massedrap på polakker).
Mens Putin fordømmer Stalintidens drap på hundretusentals eller millioner kritikere, feirer dagens Ukraina Bandera og hans folk, som ved den samme tiden og sammen med Nazi-Tyskland drepte hundretusentalls mennesker, fordi de var jøder, polakker eller russere. Det finnes i dag neppe noe annet land i verden der fascismen står sterkere enn i Ukraina, og i desember 2014, da FNs Generalforsamling stemte over en resolusjon som fordømte «Glorification of Nazism» stemte nesten alle stater for resolusjonen, bare fire stater stemte mot: USA, Ukraina, Canada og Palau (United Nations, 2014).
Russland kan ha hatt et brutalt styre, men det har i det alt vesentlige preget Russland selv (og under Sovjettiden de østeuropeiske landene som var under Moskvas kontroll). Det har nesten ikke vært noen russiske invasjoner de seneste hundre årene. Sovjet gikk inn i det finske Karelen i 1939, fordi forhandlingene med Finland om å bytte landområder hadde brutt sammen. Sovjet ville bytte en bit av Finland som lå tett på Leningrad mot en bit lengre mot nord, fordi man kunne skyte med artilleri fra finsk territorium mot Leningrad. Russerne stolte ikke på at finnene ikke ville samarbeide med Nazi-Tyskland (hvilket de senere fikk rett i). I slutten av krigen invaderte Sovjet Sentral-Europa som en følge av Nazi-Tysklands invasjon av Sovjet i 1941 og den Røde hærs motoffensiv gjennom Sentral-Europa mot Berlin i 1945. Sovjet beholdt kontrollen over disse landene etter 1945 som en buffer mot et nytt vestlig angrep. Dulles hadde innledet et samarbeid med nazistene tidlig 1945, og Storbritannia og USA forberedte et angrep på Sovjet fra juli 1945 (Operation Unthinkable, 1945) for å beseire landet. Både i tilfellet med Finland og i tilfellet med Sentral-Europa handlet det om å sikre Moskvas overlevelse etter triste erfaringer. Naturligvis var disse okkupasjonene neppe folkerettslig eller moralsk legitime, men det var ikke heller et uttrykk for en sovjetisk imperialisme. Sovjets invasjon i Afghanistan i 1979 var et forsøk på å redde en alliert, det russisk-vennlige regimet i Kabul, i kampen mot det USA-støttede opprøret, men det bør også nevnes at hele den sovjetiske militærledelsen var imot invasjonen. Man sa at britene hadde ikke lyktes på 1800-tallet, så hvorfor skulle vi lykkes bedre (Tunander, 1995).
Invasjonen i Ukraina i 2022 handlet om en russisk beslutning om å stoppe NATOs utvidelse og stoppe amerikansk militært utstyr i Ukraina. Det ville, ifølge Moskva, ha vært en trussel mot den «russiske statens eksistens». Russland foreslo den 17. desember 2021 en avtale med de vestlige statene som skulle gi Ukraina (som lå tett på Moskva) en nøytral status, mens de sentraleuropeiske statene skulle nektes en utplassering av atomvåpen og andre offensive systemer. Det russiske forslaget var nærmest identisk med Arbeiderpartiets policy (og det svenske og finske sosialdemokratiets policy) fra 1949 og frem til nå med et nøytralt Sverige og Finland og med en norsk beslutning om å nekte allierte styrker baser i Norge og utplassering av atomvåpen i Norge. Russerne ville at den norske baseavtalen og de norske restriksjonene for utplassering av atomvåpen skulle gjelde også for Polen og andre sentraleuropeiske stater, som var nye medlemmer i NATO og som var mer eller mindre naboer til den russiske stormakten. Men USA ville ikke engang snakke om saken. Professor Jeffrey Sachs ved Columbia-universitetet kontaktet Det hvite hus i desember 2021 og sa: «Det kommer til å bli krig hvis ikke USA vil innlede diplomatiske samtaler med president Putin om NATO-utvidelsen. De sa til meg at USA vil aldri gjøre det. [‘It’s off the table’ …] og nå har vi en krig», sa Sachs, og fortsatte: «USA nektet alt diplomati». Sachs sier nå at den amerikanske politikken er basert på overmot, en «remarkable hybris» (Sachs, 2022).
Mange tror at Russland ser på krigen som en krig man har valgt. («a war of choice» for å sitere USAs forsvarsjef Mark Milley, DoD, November 2022). Men Vladimir Putin beskriver krigen som en eksistensiell krig («an existential war»). NATO-styrker og vestlige våpen i Ukraina 50 mil fra Moskva er oppfattet som en «eksistensiell trussel» slik Sovjetunionens våpenutplasseringer på Cuba ble oppfattet i USA 1962. Da Sovjetunionen begynte å plassere ut missiler på Cuba, ble dette stoppet av USA gjennom en krigshandling, en blokade. Man angrep i det minste én sovjetisk ubåt. Mannskap på båten var klar til å svare med en atomvåpen-torpedo (kravet var at de tre høyeste sjefene på ubåten var enige, men en av dem mente at de kunne overleve uten å sette inn atomvåpen). Moskva kom i dette tilfelle til å gi etter, etter at Washington hadde akseptert at ta vekk sine missiler i Tyrkia. Det fantes da en viss pragmatisme, og man lyktes å komme frem til en retrett. Men hva som er utvetydig er at man i USA oppfattet de sovjetiske missilene som «en trussel mot freden», for å sitere president John F Kennedy (Murphy, 2005).
Kennedy sa:
Nuclear weapons are so destructive and ballistic missiles are so swift, that any substantially increased possibility of their use or any sudden change of their deployment may well be regarded as a definite threat to peace».
Det ga, ifølge Kennedy, USA rett til «selvforsvar» i samsvar med FN-paktens artikkel 51, også utenfor eget territorium. Man hevdet at angrep på fremmende styrker var legitimt og i samsvar med folkeretten, fordi disse offensive styrkene var «en trussel mot freden». De var en fullstendig uakseptabel trussel mot USAs eksistens. Det ga opphav til doktrinen om «preempive self-defense» (foregripende selvforsvar; Murphy 2005), hvilket, hevdes det, gir den truede staten rett til et angrep i selvforsvar. Vi kan hevde at dette er rett eller feil, men ifølge én tradisjon innenfor folkeretten er denne amerikanske og russiske policy legitim og den sies da gi Moskva rett å nekte et vestlig nærvær i Ukraina til enhver pris.
Putin ville også beskytte den russiskspråklige befolkningen i det østlige Ukraina, som var blitt bombet av Kiev i åtte år. Og for både USA (RAND-rapporten 2019) og Ukraina (Arestovytsj 2019) var det gjennom å trappe opp denne krigen i Donbass de så en mulighet for å dra inn Russland i en storkrig i Ukraina. Ifølge OSCE innledet Kiev i midten av februar en massiv ild over grensen til de selverklærte republikkene Donetsk og Lugansk, tilsynelatende som en forberedelse for en offensiv og en gjenerobring av Donbass. Ifølge Putin kunne Russland ikke bare sitte å se på. Den russiske og russiskspråklige befolkningen ville bli drept i ti-tusentall, og flere millioner ville bli nødt til å flykte til Russland. Ifølge Puten måtte Russland gå inn med militærmakt for å beskytte Donetsk og Lugansk. Dette var også hva Putin sa i sin tale den 24 februar. Han sa eksplisitt at Russland ikke hadde til hensikt å erobre Ukraina. Og hvis Russland ville ha forsøkt å gjøre dette, forsøkt å okkupere Ukraina, ville man ha vært nødt til å gå inn med en nærmere ti ganger så stor militær styrke. Vi vet at ifølge amerikansk militærteori ville en okkupasjon forutsette en soldat på 40-50 innbyggere eller en 5-6 ganger større styrke, men vi vet samtidig at da Moskva okkuperte Tsjekkoslovakia i 1968, gikk man inn med en 10-12 ganger så stor styrke per innbygger til tross for at Tsjekkoslovakia allerede i høy grad var kontrollert av et sovjetisk maktapparat.
Invasjonen i Ukraina 2022 handlet heller ikke om et forsøk på regimeskifte, nettopp fordi også et Quisling-regime hadde forutsatt en okkupasjon, med andre ord en ti ganger så stor militær styrke. De russiske invasjonene har i alt vesentlig hatt til hensikt å garantere Russlands sikkerhet, beskytte den russiskspråklige befolkningen i øst og forhindre at andre stater «ville gjøre noe på bekostning av Moskva». I kontrast til dette har USA siden 1800-tallet gjort seg skyldig i flere hundre intervensjoner i fremmede land, inklusive flere store militære invasjoner i senere år. USA opererer spesialstyrker, også forskjellige teams fra Navy SEALs, som er ansvarlige for hver sin verdensdel. Det erkjenner ikke andre staters territorielle integritet. Jamført med USA har Russland vært en temmelig fredelig nasjon. Dick Cheneys og nå også Ukrainas fokus på å bryte opp Russland i mange stater, handler kun om en ting: å sikre USAs globale dominans.
Svensk sosialdemokrati fra 60-, 70- og 80-tallet erkjente at det i alt vesentlig var USA og kolonimaktene Frankrike og Storbritannia som angrep andre stater og drev aggresjonskrig. I en storkrig mellom øst og vest ville imidlertid et sovjetisk angrep mot de nordiske landene være en reell trussel, og alle de norske, svenske og finske forsvarene planla for å forsøke forhindre sovjetiske styrker fra å trenge inn på nordisk territorium. I en slik krig planla Sovjetunionen å ta Finland og Nord-Norge, som en buffer for å beskytte Kola-basene og Leningrad. Man planla å ta Finnmark også for å gi større beskyttelse og for å gi ytterligere baseringsmuligheter for den sovjetiske Nordflåten. Men Moskva skal ikke ha hatt planer på at erobre Sverige (ifølge samtaler med generalløytnant Vladimir Tjeremnikh som var ansvarlig for planleggingen av disse operasjonene på 70- og 80-tallet, PRIO 1994).
I en krig i Europa ville russiske styrker være en direkte trussel mot våre land, men ellers støttet russerne opp om anti-koloniale bevegelser i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Sovjetunionen sende også tropper for å stoppe uroligheter i Warszawapaktslandene Men det var ikke noe som tydet på at russerne ville gå til angrep på land utenfor sin egen sfære. Det har eksistert sovjetiske, og siden russiske, forberedelser for en storkrig som har inkludert deler av de nordiske landene, men de eklatante offensive krenkingene av svenske farvann og av svensk territorium på 80-tallet viste seg i etterhånd ha blitt utført, ikke av russere, men av amerikanere og briter, som benyttet seg av ubåter og spesialstyrker for å simulere russiske ubåter nær svenske marinebaser med den hensikt å høyne svensk og nordisk beredskap, og for å få alle de nordiske landene til å søke beskyttelse i den angloamerikanske sfæren. Offiserer i den svenske marinen trodde faktisk at de nærmest var i krig med Moskva og at Sverige var gjenstand for en aggressiv sovjetisk imperialisme, mens det i realiteten handlet om en amerikansk-britisk undervannsaktivitet for å diskreditere lavspenningspolitikken til det nordiske sosialdemokratiet (Tunander, 2019; 2020; Arte/ZDF 2015).
Sosialdemokratiet i Norden var med sin atomvåpenpolitikk, nøytralitet og basepolitikk bestemt på at man ikke ville la stormakter som Storbritannia og USA benytte nordisk territorium for å true Moskva. Det nordiske sosialdemokratiet erkjente betydningen av en lavspenningssone, en nøytral sone, uten amerikanske våpensystem, for å minske risikoen for et pre-emptivt russisk angrep og risikoen for en militær eskalering i Nord-Europa. Denne sosialdemokratiske politikken var helt i linje med Mikhail Gorbatsjovs tanke om en nøytral sone gjennom Sentral-Europa som en fortsettelse av den nordiske nøytrale sonen. Russlands forslag for Sentral-Europa og for Ukraina fra 17 desember 2021, som USA da ikke ville forhandle om, er nærmest en kopi av norsk basepolitikk og atomvåpenpolitikk. Hva gjelder Ukraina er det en kopi av den finske politikken, akkurat som Henry Kissinger (2014) foreslo. Muligens kan vi legge til at den finske politikken forutsatte et knusende finsk nederlag, og det er mulig at det samme vil gjelde for Ukraina. Vi håpet tidligere at dette ikke ville være nødvendig. Hva gjelder Polen m.fl. land foreslo Vladimir Putin i prinsipp en norsk løsning (base- og atomvåpenpolitikk), kort sagt en nordisk sosialdemokratisk politikk, som erkjenner at også motparten har behov av sikkerhet. Men dette ble skjøvet vekk av USA i desember 2021 som fullstendig urealistisk.
Det nordiske sosialdemokratiet har tradisjonelt erkjent betydningen også av Olof Palmes og Egon Bahrs «felles sikkerhet» (1982), som viste til betydningen av motpartens sikkerhetskrav. Man erkjente at en tilnærming mellom øst og vest kunne åpne for et samarbeid og en politisk endring på linje med Willy Brandts «Ostpolitik» og på linje med Thorvald Stoltenbergs Barents-samarbeid fra 1992, som var et viktig norsk initiativ (Tunander & Stokke, 1994).
Gorbatsjov åpnet for avspenning og samarbeid gjennom en sterk reduksjon av den sovjetiske militære beredskapen fra 1988. Men på det aktuelle møtet for NATOs sentrale etterretningskomite, «Intelligence Steering Committee», høsten 1988 nektet sjefene for den britiske militære etterretningen og for den amerikanske Defense Intelligence Agency av politiske grunner for at denne reduksjonen hadde funnet sted. De hevdet i stedet med hjelp av falsk etterretning at et russisk angrep «var nært forestående» («imminent»). Det var kun på grunn av den detaljerte redegjørelsen fra sjefen for den norske etterretningstjenesten, generalmajor Alf Roar Berg, som det amerikansk-britiske initiativet ble stoppet og at en avspenning og en avslutning av den kalde krigen ble mulig (se Tunander, 2019).
Den nordiske politikken for «beroligelse» (med basepolitikken, atomvåpenpolitikken og en nøytral sone) har vært kjernen i sosialdemokratisk sikkerhetspolitikk siden 60-tallet. Sosialdemokratiet har supplert den vestlige «containment-politikken» med en meget «nordisk lavspenningspolitikk», «Ostpolitik» og politikk for «felles sikkerhet». Denne politikken er nå død. De sosialdemokratiske partiene har mistet all troverdighet. De har valgt å ensidig støtte den konservative «containment-politikken».
Men enda verre: mange på den politiske venstresiden har også tilpasset seg det ekstreme høyres «rollback-politikk», som vi husker den fra Allan Dulles 50-tall. Mange på «venstresiden» har tilpasset seg Stepan Banderas Ukraina. Ukrainas styrker står nå under kommando av en forsvarssjef med Høyresektors Dmitro Jarosj ved sin side og foran et portrett av Bandera. NRK gratulerer Ukraina med «seieren i Kherson» foran Høyresektors svart-røde flagg fra Stepan Bandera. President Zelenskyj bærer et dødninghode på sin jakke, hans livvakt har blitt fotografert med et dødninghode fra en tysk SS-divisjon og med symboler fra Adolf Hitlers personlige livvaktstyrke, og alle partiene applauderer Zelenskyjs tale i Stortinget. Hans militære rådgiver Arestovytsj sa allerede i 2019 at Ukraina må provosere frem en storkrig med Russland for å dra inn NATO, som deretter ville beseire Russland og åpne for et ukrainsk medlemskap i NATO. Nå er alle disse ukrainere helter i Norge. Den politikken som tidligere var dominert av det ekstreme høyre med Bandera, Lebed og Stetsko og som i nyere tid er blitt preget av Høyresektor og Azov-bataljonens dødsskvadroner og nazi-symboler har nå blitt til den nye «normalen», også innenfor det som kaller seg «venstresiden» her til lands.
Fremhevet bilde «Loading from peace to nuclear war»© Juleta Martirosyan | Dreamstime.com
Etter min Master med studier i økonomisk historie, kulturgeografi og idéhistorie, og senere doktorstudier i teknikkhistorie og samfunn, skrev jeg min doktoravhandling på 80-tallet om geopolitikk, våpenteknologi og militært kroppsspråk, og mer spesifikk om amerikansk militær strategisk tenkning («US Maritime Strategy»). Jeg ble utnevnt til forsker ved Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO) i 1987, og deretter til seniorforskarstilling etter avlagt doktorgrad i 1989. Jeg foreleste på US Navy-institutter, på den svenske militærhøyskolen, på forsvarsdepartementet, og senere på den norske Stabsskolen og Forsvarets høyskole. Jeg ble på 90-tallet ansvarlig for PRIOs program om utenriks- og sikkerhetspolitikk. År 2000 fikk jeg professorkompetanse (tilsvarende to doktorgrader) og ble utnevnt til «Research Professor».
2000-01 var jeg var sivil ekspert for Sveriges offisielle utredning om ubåtsdramatikken på 80-tallet. Jeg skrev 5 bøker om ubåtsoperasjoner i nordiske farvann. Et par bøker lå til grunn for tysk-franske og svenske tv-dokumentarer (ZDF, Arte og SVT), som ble vist i flere europeiske land, også av britiske «History Channel» med påfølgende intervju i Sunday Times. Jeg publiserte mange artikler i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter, deriblant Review of Internatioanl Studies, Intelligence and National Security og Cooperation & Conflict. Jeg har som fagfelle vurdert artikler for en rekke fagtidsskrifter, deriblant International Security (Harvard University), RUSO-Journal (Royal United Services Institute) og Journal of International Studies (London School of Economics), der jeg også ble utnevnt til dets rådgivende komite. Jeg var norsk representant i styret for «Nordic International Studies Association».
På PRIO var jeg ansvarlig for strategiske forskningsprogrammer, for flere prosjekter for Norges forskningsråd, for utenriks- og forsvarsdepartement, for norsk-russiske dialogprosjekter (finansierte av forsvarsdepartementet), for utenriksdepartementets tekst om «Nordisk samarbeid» og for de nordisk og kinesiske instituttenes «roundtables» med disse lands institutter for fredsforskning og utenrikspolitikk. Jeg deltok som europeisk representant i trilaterale samtaler mellom europeiske, amerikanske og kinesiske forskere og diplomater. Jeg har holdt foredrag om sikkerhetspolitiske og militære spørsmål i mange land, på militære og sivile konferanser i hele verden. I 2008 evaluerte en internasjonal komite meg som kvalifisert til stillingen som forskningsdirektør for Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).
Jeg har skrevet og redigert 15 bøker om geopolitikk, militær strategi og europeisk sikkerhet, om ubåter og psykologiske operasjoner, om Libyakrigen (med forord av en tidligere norsk etterretningssjef), og Nordområdene (med forord og kapitel av tidligere norske utenriks- og forsvarsministrer). Mine bøker og bokkapitel har vært publisert av britisk-amerikanske forlag som Sage Publications, Frank Cass / Taylor & Francis, Westview Press, Ashgate, og Pluto Press. En del av disse bøkene har vært på pensum på militære høyskoler og universitet i flere land, også på Oxford University og US Naval War College.
Min analyse av Ukrainas deling ble sitert av Samuel Huntington i hans Clash of Civilizations (1996). Den danske offisielle utredningen Danmark under den kolde krig (2005) beskrev mine og CIAs sjefshistoriker Benjamin Fischers analyser, som de sentrale verkene om USAs psykologiske operasjoner på 80-tallet. Også franske og britiske standardverk om ubåtoperasjoner baserte seg på mine bøker.
I mitt arbeid bygger jeg på nedgraderte dokumenter og på samtaler med sentrale politikere og militære, ikke minst på samtaler med amerikanske forsvarssjefer, forsvarsministrer, marineministrer, CIA-sjefer, NSA-sjefer og med presidentens personlige etterretningsrådgivere. Disse samtaler lå også til grunn for mitt «konferanse-paper» (2006) og bokkapittel (2007/2009) om «Dual State: Democratic State vs. Deep State», som ble lagt inn på pensum på universitet i USA. Det senere begrepet fikk etterhånd en viss spredning i USA og siden også i Europa. Min 1,2 kilos tunge bok om ubåter og psykologiske operasjoner fra 2019 ble lansert på NUPI i februar 2020. Jeg ble pensjonert i 2016, og har de siste seks årene vært Research Professor Emeritus ved PRIO.
En stor og imponerende artikkel i forvirringens tid som Ola Tunander har i TrønderRød 6.02.2023. Hans bekreftelse på Allan Dulles kontakt med Heinrich Himmlers stabssjef, SS general Karl Wolf allerede tidlig i 1945 er første gang jeg ser på norsk om å gjøre felles front med nazistene og fortsette krigen mot Sovjetunionen og kommunistene. Før seirsalutten hadde gått 9. mai 1945 i Moskva, hadde igjen USA skiftet side.
I dag er nazismen igjen tilbake i Europa under USAs førerskap, verdens største terrornasjon. Ola Tunander beviser USAs aktive rekruttering av i tusenvis av nazistiske agenter som fantes i Russland, Ukraina, Belarus og Baltikum for å spille en rolle i krigen mot Sovjetunionen, mektige nettverk av nazi-kollaboratører og anti-kommunister. Restene av dette er nå aktivisert i spillet om Ukraina.
På høy tid at det norske politiske teatret får voksenopplæring i Høyre og Venstre – i trafikken vil døden komme øyeblikkelig, men i politikken kan forvirringen holde på i år – og den er ikke mindre dødelig. Kilderegisteret er et helt studium. Stor takk til Ola Tunander for en stor artikkel i rett tid!
H. Boye Svendsen, I Havana