Russlands overfall på Ukraina har rystet verden. Dette er rå stormaktspolitikk. Nye land vender seg nå mot USA og NATO for å søke beskyttelse. Finland og Sverige kommer trolig til å få medlemskap i NATO i løpet kort tid.
Her hjemme vedtok Stortinget den såkalte «Tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid», som vil gi det amerikanske forsvaret disposisjonsrett over områder på flybasene Rygge, Sola og Evenes og marinebasen Ramsund i Troms. I «omforente områder» skal amerikanske styrker kunne ha uhindret adgang. USA kan lagre alle typer militært utstyr på basene, uten innsynsmuligheter og kontroll fra norske myndigheter.
I lys av denne nye basepolitikken, kan det være grunn til å repetere noen historiske fakta når det gjelder hva USA og NATO faktisk står for, også i forhold til norsk politikk og norsk selvstendighet.
I en tale i mars 1947 slo president Harry Truman fast at USA skulle innta rollen som verdensledende stormakt, målsettingen var å motvirke og bekjempe kommunistisk innflytelse: «Hele verden må godta det amerikanske system som bare kan overleve i Amerika hvis det også blir et verdenssystem». Utsagnet er siden kjent som «Truman-doktrinen.»
I Norge var oppslutningen om arbeiderbevegelsens partier stor i det første valget etter krigen: Høsten 1945 fikk Arbeiderpartiet 41 prosent og NKP 12 prosent av stemmene. Gjenreisingen skulle skje gjennom Fellesprogrammet, som hadde tverrpolitisk støtte, og ble innledet med setningen: «Alle arbeidsføre skal ha rett og plikt til arbeid».
Den utenrikspolitiske linjen var vag, men den nordiske samarbeidstanken stod sterkt i arbeiderbevegelsen på denne tida. Etter hvert som de politiske motsetningene mellom USA og Sovjetunionen eskalerte utover 1940-tallet, ble USA stadig mer interessert i framskutt etterretningsvirksomhet rettet mot Sovjet – fra Norge. En ekspansiv strategi ble utformet i en rapport fra januar 1946 av USAs ambassadør i Oslo, Lithgow Osborne. Han var, på bakgrunn av Truman-doktrinen, bekymret for den politiske utviklinga i Norge.
I rapporten heter det blant annet:
Politisk har Norge et sterkt Arbeiderparti som ligger godt til venstre, (-) et aktivt kommunistparti som er underlagt Moskva, og en politisk bevisst arbeiderklasse som er blitt sterkt påvirket av de bedriftene Den Røde Armé har utført.
Opp mot dette ønsket amerikanerne et Norge som «et demokrati av vestlig type (-) som holder seg vest-orientert (-) har en økonomi bygd på fritt næringsliv (-) er relativt velstående (-) har et forsvarssystem som lett kan integreres i det amerikanske og britiske.» Dette kunne oppnås ved, «samme hvor dårlig vi liker det», en effektiv propaganda:
Jeg er faktisk redd for at vi, dersom vi skal gjøre en skikkelig jobb, må bruke all den list og alle de kunstgrep vi kan, inkludert mengder av agenter med falsk identitet. (-) Akkurat nå er propagandafunksjonen svært viktig for å avgjøre den ideologiske kampen som foregår i Norge.
Den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia i 1948 fikk nå stor betydning i den ideologiske kampen i Europa. En venstreallianse i landet mellom kommunister og sosialdemokrater hadde fått flertall i demokratiske valg, dannet regjering og nasjonalisert industri og bankvesen og kollektivisert jordbruket. Mange ikke-kommunistiske ministre trakk seg etter hvert fra regjeringen etter trakasseringer og voldsbruk.
Dette ble sterkt utnyttet i USAs anti-kommunistiske propaganda, som hadde fokus på forsvar av demokratiet. At USA og Vesten samtidig støttet opp om Francos fascistiske Spania, hvor mer enn 200 000 tilhengere av republikken ennå satt fengslet etter krigen, snakket man ikke om.
I Norge ble fagbevegelsen hovedarenaen for det ideologiske oppgjøret. Gjennom amerikansk samarbeid med ledelsen i Ap, Haakon Lie og Jens Christian Hauge, ble det startet en kampanje for å bli kvitt venstreradikale og kommunistiske tillitsmenn i Landsorganisasjonen. Ap dannet et eget nettverk av angivere hvor man også hadde sin egen avis, «Arbeidsplassen».
Den norske makteliten sørget også for å få frikjent tidligere NS-politimester i Oslo, Knut Røe, for hans ledende rolle i jødedeportasjonene i 1942. Hans kunnskaper om radikale motstandsfolk, samlet inn i samarbeid med Gestapo, skulle nå brukes i den nye jakten på kommunister og venstreradikale. Røe fikk dermed også tilbake jobben som politimester i Oslo. På landsbasis ble 40 000 – 45 000 navn samlet inn ved hjelp av både lovlige og ulovlige metoder, i samarbeid med overvåkingstjenesten.
I Trondheim kom den nye isfronten i fagbevegelsen til uttrykk i forbindelse med 1. mai-feiringen i 1948. I forberedende møter ønsket sentrale Ap-folk, som Samorg-formann Arne Forseth, å nekte NKP å bære paroler og markeringer som støttet opp om den pågående utviklingen i Tsjekkoslovakia, som NKP støttet, uten forbehold. Ap ønsket å markere sterk avstand til denne politikken.
Dermed brøt NKP forhandlingene og gikk inn for en egen demonstrasjon, man spredde en løpeseddel hvor partiet hevdet at Arbeider-Avisa (Ap) og Trøndelag faglige samorganisasjon forsøkte å unndra seg ansvaret for splittelsen 1. mai. NKP mente at Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonens øverste ledelse tok sikte på å gjøre 1. mai til en demonstrasjonsdag mot sosialisme og arbeidsfolk. Hovedparolen for dagen var ikke vendt utad mot arbeiderklassens og folkets fiender, men mot klassefellene i Tsjekkoslovakia, Polen, Jugoslavia og Sovjetsamveldet.
Paroler med sympatierklæringer for folkedemokratiene i Øst-Europa var forbudt: «Alt sammen for å tekkes den amerikanske monopolkapitalismen som nå skal demonstrere sine krigskrefter i vårt land.»
Noen dager etter 1. mai svarte Arne Forseth i Arbeider-Avisa, i en tone som sa det meste om klimaet som nå hadde inntrådt i fagbevegelsen:
De simple og usannferdige opprop som kommunistene har sendt ut på arbeidsplassene og i hjemmene virket mot sin hensikt. Slike sirkulærer med de mest slimete og grove beskyldninger for å undergrave tilliten til fagorganisasjonens tillitsmenn, har ikke falt i god jord. Kommunistene undervurderer på nazimanér arbeidernes evne til å resonnere og tenke når de går til slike angrep på fagorganisasjonens tillitsmenn. Alle fagorganiserte arbeidere som tilhører Det norske Arbeiderparti må renske opp i sine fagforeninger hvor det er kommunister.
Samorg-formannens avisinnlegg var det lokale startskuddet til en intensivert overvåking og bekjempelse av kommunister og andre venstreorienterte i fagbevegelsen i Trøndelag. Neste fase av amerikaniseringen av norsk politikk fulgte gjennom tilslutningen til NATO. På Arbeiderpartiets landsmøte i 1949 ble bevisst feilinformasjon spredd om at Norge nå – etter Tsjekkoslovakia, stod for tur for en sovjetstyrt, sosialistisk maktovertakelse.
Ap-ledelsen visste imidlertid, etter avsløringer i Danmark året før, at dette var en propagandabløff. Den ble likevel servert på landsmøtet av blant andre Martin Tranmæl. Han irettesatte kraftig delegat fra Hedmark, Johanne Åmlid, fordi hun hadde satt fram et forslag om utsettelse og senere innkalling av et ekstraordinært landsmøte for å avgjøre NATO-spørsmålet: Åmlid måtte forstå at det hastet med innmelding etter det som hadde skjedd i Tsjekkoslovakia. Forslaget om tilslutning til NATO, som ikke en gang stod på den utsendte dagsordenen, ble vedtatt med 329 mot 35 stemmer.
1949 var også året da den økonomiske liberaliseringen i Norge ble fullført i tråd med de amerikanske planene. Norske kroner var blitt svekket, og en planlagt sum på Marshall-hjelp på 100 millioner dollar økte til 425 millioner. Stortinget hadde ment å videreføre den strenge reguleringspolitikken. Men dette ble kontant avvist av næringsorganisasjonene som representerte industrien og den hemmelige, politiske næringslivsorganisasjonen Libertas, bestående av framtredende Høyre-folk.
Da lovproposisjonen endelig ble lagt fram i september 1952, viste det seg at Ap-regjeringen hadde bøyd av for presset. Den tidligere praksisen som gav anledning til å forby eller påby en bestemt produksjon ble forlatt. Reguleringspolitikken ble moderert etter krav fra Organisation for European Economic Cooperation, OEEC. Høyres John Lyng uttalte at det nå «bare er en gradsforskjell mellom Høyres og Arbeiderpartiets forslag.»
Dermed hadde Marshall-hjelpen langt på vei fått den tilsiktede virkning, slik den var formulert i ambassadør Osbornes memorandum tre år tidligere: et vest-orientert Norge med en økonomi bygd på fritt næringsliv. Og landet var gjennom NATO-medlemskapet blitt knyttet tett opp til amerikansk sikkerhetspolitikk.
Siste etappe av amerikaniseringen bestod av et Marshall-finansiert fagforeningsprogram. Norske fagorganiserte ble plukket ut av amerikanerne og sendt i hundretall over Atlanteren for å lære om «amerikansk sivilisasjon» og rasjonaliseringssystemet «Training Within Industry», TWI. De europeiske besøkende skulle få innsikt i hvordan «frie» fagforeninger i USA fungerte, spesielt i forhold til produktivitetsutvikling. Man skulle utdanne unge «progressive» fagforeningsledere som kunne fremme amerikanske synsmåter i Europa. Det ble poengtert at programmene «ikke var lagt opp med tanke på å utbedre manuelle arbeidsferdigheter eller maskinteknisk kunnskap.»
Mange norske fagorganiserte ble gående arbeidsledige i USA og var heller ikke særlig imponerte over arbeidsmetodene i den amerikanske fagbevegelsen AFL-CIO. De mente norsk fagbevegelse tok bedre vare på arbeidsfolks interesser. Likevel: Strategien til store deler av fagbevegelsen, støttet av venstresida i Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti, hvor en statlig regulert økonomi markerte en overgang til en sosialistisk planøkonomi, var på begynnelsen av 1950-tallet betydelig svekket; den var i realiteten satt på sidelinja.
LO-formann Konrad Nordahl hadde villig deltatt i kommunistjakten og kampanjen for å få Norge inn i NATO. Han kom i ettertid i tanker om hva han faktisk hadde vært med på og skrev følgende i dagboka:
«Fra et sosialistisk synspunkt ga regjeringen fra seg et av de viktigste virkemidler som har avgjørende betydning hvis målsettingen er at samfunnet skal lede de økonomiske krefter, og ikke noen få tusen representanter for det private næringsliv.»
Men når nesa er borte, er det som kjent for seint å snyte seg.
Norge har nok en gang sagt fra seg vesentlige deler av sin selvstendighet for å tilfredsstille USAs stormaktspolitikk.
Interessant. Imidlertid var det i Sovjet under Stalin gjennomført kontrarevolusjon, og landet var hverken sosialistisk eller kommunistisk. Sovjet var på veg mot diktaturet. Det har heller aldri eksistert noen virkelige demokratier. USA feks. er et demokrati bare for de økonomiske og politiske elitene. Jeg tror vi må slutte å bruke disse begrepene som om alle forstår innholdet i dem.
Meget bra Bjørn-Erik
Takk for det, Anders. En mer utfyllende kontekst kan leses i kapittel 6 i «Dynamitt i borehullene», Trondheim Faglige Samorganisasjons historie 1970-2020.