«Hva slags samfunn vil vi ha?» Det er IKFF, internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, som spør i en nyskrevet, veldokumentert rapport om militær miljø- og klimabelastning, forfattet av Aslak Storaker og Ivar Espås Vangen. Intensjonen er å vekke miljøbevegelsen.

Pandemitiltakene forårsaker økonomisk nedgang, kan hende krakk, og klimaendringene pågår ufortrødent. Nedstengingen av verden har satt fly på bakken og lokk på utslipp. Satelittbilder viser at giftskya over Nord-Italia tynnes ut, og himmelen over Beijing ble blå. Den globale økonomien har prioritert ressursrov og forurensing på bekostning av alles livsbetingelser, hvilket inkluderer krigsindustrien, som ernærer seg av krig og konflikt. Er det virkelig i vår interesse å gjenopprette denne farlige normalen: Å få charterfly på vingene, fart i forbruk og oljepumper samt øke utgifter til krigerske formål og fortie militær forurensing, som fritas fra klimaregnskapet?

Hemmelighold er vanlig når det gjelder forsvarsindustri og krigskonsekvenser.  Forfatterne tar spadene fatt, og har bl.a. gransket FFIs, forsvarets forskningsinstitutts årlige miljørapporter. Sammenfatningen er tynget av tall og CO2-ekvivalenter, måleenheten som brukes i klimaregnskapet. Globale CO2-utslipp, der kostnadene for krigersk aktivitet som nevnt utelates, har økt fra 9,3 til 36,6 milliarder tonn mellom 1960 og 2018, dvs. firedoblet. Verdens militære forbruk øker likeledes og utgjorde i fjor den svimlende summen 1.917 milliarder dollar. Disse gigantinvesteringene sikrer oss hverken mot pandemier, økonomi- og klimakriser, tvert om.

Norges forsvar forventer 207% høyere militære utslipp i 2030 enn i 2018. Dette iflg. Forsvarets egne beregninger. Nyinnkjøpte F-35 er et eksempel på fraværende klimabevissthet. En time i lufta koster 400.000 kr og forbrenner 10.000 liter drivstoff (i toppfart), dvs. 60 % mer enn F-16 flyene, som fases ut. Norge har bestilt 52 slike til ca. 70 milliarder per stk, en pris som øker år for år og allerede er oppe i en skandaløs sum. Hittil har vi mottat 22, og kontrakten med USA burde straks avsluttes, men nei. Kostnader til krig har høyere prioritet enn å nå verdens bærekraftmål. Globalt ble det i snitt  brukt 43 milliarder daglig på militære formål i 2018 (SIPRI, det svenske fredsinstituttet). Både det amerikanske militærvesenet og USAs oljeforbruk er suvernt størst i vår klimabelastede verden. I følge «Costs of war»-prosjektet knyttes det amerikanske militærets utslipp i hovedsak til krigføring i utlandet. Året 2006 investerte USA mer i krigen i Irak enn hele verden brukte på investeringer i fornybar energi. Er dette forsvarlig ressursbruk, å fase opp utslipp og destabilisere klodens klima ytterligere i et hasardspill med folkehelse og matsikkerhet som innsats?

Klima- og miljøproblemene er vår felles fiende og utfordring.  Konsekvensene av krigføring er omfattende. Fullstendig kostnad på militær aktivitet og utslipp må med i regnskapet. Tamara Lorincz fra IPD, Det internasjonale fredsbyrået, understreker at voldelig konflikt svekker infrastruktur og institusjoner som behøves for å håndtere klimaendringer (og pandemier). Både korona og klimakollaps kan føre til voldsbruk i kamp om ressurser. I «Pollution Politics» redegjør Aneka Kellay for både direkte og indirekte ødeleggelser. Ammunisjon inneholder skadelig  kobber, antimon og bly. I tillegg kommer tungmetaller, kjemikalier, angrep på industri, bombing av bygninger, skoler, sykehus, kraftverk, vann- og kloakk, brenning av oljebrønner og -tanker, tapte liv og andre destruktive følger.

Norge er underlagt NATOs atomvåpen-strategi, hvilket betyr at våre styresmakter godkjenner førstehåndsbruk, dvs. at kjernefysiske missiler kan benyttes uten at det spesifiseres i hvilke situasjoner. USA har utplassert slike dommedagsvåpen på europeisk jord, som nevnt fører de sine kriger langt unna eget land. «Det vesentlige for vårt vedkommende er at atomvåpnene bærer i seg kimen til en økologisk og humanitær katastrofe av dimensjoner som får de fleste prediksjoner av de øvrige klimaendringene til å blekne i forhold. Miljøkonsekvensene av å bare avfyre en brøkdel av verdens atomvåpen vil være ødeleggende og uoverskuelige», skriver forfatterne. Tragisk nok baserer Norges sikkerhetspolitikk seg på premisset om at USAs atomvåpen vil kunne redde oss i tilfelle krig. En kjernefysisk krig kan ingen vinne, og tanken på atomvinter er uhyggelig. I 2019 økte verdens atomstater kostnaden til vedlikehold og utvikling av atomvåpen med 10% fra året før, tilsammen 743 milliarder kr hvorav USA sto for det halve (361 milliarder). Russlands atombudsjett kom til sammenligning på 87. Hvis kostnadene til krigs-formål og -konsekvenser samles og oppsummeres, blir verdens vanvittige satsing på død åpenbar.

Norsk sikkerhetspolitikk er ikke selvstendig, men underlagt NATO. NATOs, og dermed Norges planer om fortsatt opprustning, tilsier at utslippene fra militæret vil fortsette å vokse. Det tragiske er at sikkerheten vår svekkes jo mer vårt fysiske miljø; luft, jord, hav og vann, forringes. Paradoksalt nok består Forsvarssjefens militære råd fra 2019 i «å bidra mer til NATO og internasjonale operasjoner», «legge til rette for økt alliert nærvær i Norge og i våre nærområder» og å «arrangere større totalforsvarsøvelser med jevne mellomrom». FFI-rapporten mankerer utslipp og avtrykk fra utenlandske militære styrker på internasjonale oppdrag og øvelser i Norge. Forfatterne tar saken og redegjør for Trident Juncture, den enorme NATO-øvelsen som fant sted i 2019. Forsvarets langtidsplan legger dessuten opp til økt sjømilitær tilstedeværelse i nordområdene, økt aktivitet til fregatter og ubåter.

Norsk deltakelse i USAs utenlandskriger har blitt en farlig selvsagthet. Vår militære innsats i Afghanistan har kostet 32 milliarder og vies plass i rapporten. Blant annet er 24 % av landets jordbruksarealet tapt, og skogen vil være borte om 30 år hvis avskogingen fortsetter som nå. Forfatterne redegjør også for bombingen av Libya og nevner bl.a. ødeleggelsen av ørkenlandets livsnødvendige vannprosjekter. Forventede klimaendringer kommer til å forverre det hele. Så hva er formålet med å føre krig mot utvalgte stater som aldri har truet oss? USA/NATO har innvilget seg retten til å invadere der det passer, ikke oss, men USA. Jeg etterlyser en vettug allmennhet som stiller spørsmål ved at enkelte landsledere fremstilles som tyranner, mens andre går fri. Hvorfor «må» vi ikke «beskytte» befolkningen i Egypt, Jemen og Saudi-Arabia, mens afghanere, libanesere, syrere glatt kan ofres? Brudd på folkeretten, miljørasering, drap og fordriving av uskyldige omskrives og diktes inn i narrativer, som rettferdiggjør og gir aksept for alt for mange misgjerninger, og Norge er medskyldig.

Militær klimabelastning ble skviset ut av det globale klimaregnskapet i Kyoto (1997) takket være iherdig amerikansk innsats. I Parisavtalen er det ikke lenger spesifisert at disse utslippene skal være unndradd, heter det i rapporten. Hvorfor fortsetter da denne fatale blindheten? Vi må være mange for å utfordre militærvesenet, og det er på høy tid at miljøbevegelsen og fredsbevegelsen finner sammen. Uten at kampen mot opprustning og krigføring vinnes, taper vi klima- og miljøkampen. Dessuten: Utgiftene til militærvesenet burde snarest omdisponeres. Bare 10% til livgivende formål kan gjøre enorm forskjell.

(Denne artikkelen har tidligere vært publisert i avisa Friheten).

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.